I disse dager utkommer årets siste nummer av tidsskriftet LIBERAL. Denne utgaven inneholder en artikkel om opptøyene i Paris i månedsskiftet oktober/november, "Jihad midt i Europa?", skrevet av Vegard Martinsen, en artikkel om "Fiendebilder og islamforskninens metodologi" av Geir Levi Nilsen, og en anmeldelse av Odd Nerdrums drama "Diamantmannen", skrevet av Hanna Cecilie Skurdal.
Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer som er ajour med medlemskontingenten.
Etter at det i det av USA og de allierte befridde Irak for tredje gang er avholdt et vellykket valg/folkeavstemning, finner vi det riktig å summere opp noen av hovedpunktene i den pågående "krigen mot terror".
DLF er partiet for individuell frihet, og derfor skulle det være opplagt hva våre standpunkter mht. privatskoler er. Vi mener at det er foreldrenes oppgave å oppdra og å lære opp sine barn, og dette betyr at det er foreldrene som skal velge skole for sine barn, slikt er ikke "samfunnets" eller statens oppgave. Vårt prinsipp om frihet innebærer også at de penger en person tjener tilhører vedkommende selv - og selv om staten tar en stor del av disse i form av skatter og avgifter så blir de ikke dermed "samfunnets penger".
1) Israel: Det har vakt en viss oppsikt at Norge for nesten 50 år siden solgte tungtvann - 20 tonn - til Israel. Grunnen er at norske myndigheter, ifølge nylig nedgraderte dokumenter, visste at Israel ønsket å skaffe seg atomvåpen, og derfor burde norske myndigheter, ifølge dagens forståsegpåere, ikke ha godkjent salg av tungtvann, som er uunnværlig i produksjonen av atomvåpen, til Israel.
"Over 30 kvinner drept av partneren siden 2001". Dette var en overskrift i Dagbladet sist søndag. Artikkelen begynner slik: "En av ti norske kvinner har vært offer for grov vold i parforhold."
Ca 10 % av alle norske kvinner har altså vært utsatt for grov vold - dette er tall som gjelder grov vold, og da er antallet som har vært utsatt for vold som ikke er grov langt høyere. Vi synes dette er helt forferdelig.
Den nye regjeringen har lagt om den utenrikspolitiske kurs. Et av mange eksempler som viser dette tydelig er følegnde: Ved feiringen av 17. mai ved den norske ambassade på Cuba har det vært vanlig å invitere opposisjonelle cubanere, cubanere som er motstandere av Castros diktatur. Men etter ønske fra regjeringens venstreorienterte støttespillere vil nå disse opposisjonelle ikke lenger bli invitert.
Vi har ikke sett dette omtalt i noen norsk avis, så vi siterer fra The Brussels Journal:
Nå er det alvor: regjeringen har tatt sitt endelige standpunkt. ASAer som ikke har minst 40 % kvinnelige styremedlemmer i sine styrer vil bli tvangsoppløst. (Gamle selskaper har to år på seg for å få til en slik andel, nye selskaper vil måtte ha minst 40 % kvinner i sine styrer fra starten.)
Jyllands-Posten publiserte tidligere i høst flere tegninger av Muhammed, noe som førte til sterke reaksjoner fra muslimer verden over. Innen islam er det som kjent forbudt å på noen som helst måte å avbilde profeten Muhammed. Nå har det religiøse pakistanske partiet Jamaat-e-Islami utlovet en dusør på 50.000 kroner til den eller de som dreper tegnerne. Jamaat-e-Islami er ikke noe lite parti, det sitter med makten i to av Pakistans provinser, og deler makten med regjeringspartiet i en tredje provins. Partiet har også krevet at danske diplomater i Pakistan utvises fra landet.
Dagsavisen melder idag at Stortingsflertallet vil fristille ombudene ytterligere. Bakgrunnen for dette var at barneombud Hjermann kom med et meget kontroversielt innspill i fjor, som gikk rett inn i den partipolitiske striden mellom KrF og de øvrige partiene.
Norge har mange hellige kuer, og en av dem er "forskning". "Forskning" er et udiskutabelt gode, påstås det, og ingen politikere (sosialdemokratiske sådanne) våger å gå imot statlige midler til forskning - å gå imot statlige midler til forskning er oppfattet som det samme som å gå i mot forskning. Forskning er altså en hellig ku, noe som må respekteres og beskyttes, og som må få statlige midler, uansett.