Enkelte som har hatt stor gjeld har vel kanskje lekt med tanken om at det ville være fint om man bare kunne trykke opp det antall sedler som vil være nødvendig for å kunne betale det man skyldte for derved å kvitte seg med gjelden. Men dersom en privatperson skulle gjøre noe sånt ville det være en alvorlig forbrytelse fordi pengene ville være falske.

Men dersom myndighetene gjør det samme, da det det ikke ulovlig; de pengene myndighetene trykker opp er jo pr def. ekte.

Grunnet tekniske problemer ble det ikke lagt ut noen nyhetskommentar i dag.

Kommentarene er tilbake når de tekniske problemene er løst.

I et fritt samfunn vil velstanden stige for alle, dette fordi frihet innebærer at det ikke finnes noen statlige hindringer for produksjon og verdiskapning. Fravær av frihet er intet annet enn å legge begrensinger på de som driver verdiskapning, og å støtte de som i mindre grad driver verdiskapning.
Samfunn uten frihet vil derfor være fattige, mens samfunn som har hatt stor grad av frihet men hvor friheten gradvis blir redusert vil oppleve at velstanden synker.

Å ha jobben som visepresident i USA er å ha en av verdens minst spennende og givende jobber. Egentlig er det ingen oppgaver som påfaller visepresidenten (bortsett fra å være møteleder i Senatet) så lenge han er visepresident. Men dersom presidenten på en aller annen måte ikke kan fortsette i jobben, skal visepresidenten ta over – men dette er noe som sjelden skjer, det har skjedd bare to ganger de siste 50 år (Kennedy ble drept, og Nixon måtte gå av pga. Watergate).

Avisene er naturlig nok fulle av stoff om 22.juli-kommisjonens innstilling og alle de problemer den påpeker. Men det er et punkt som denne innstillingen og reaksjonene på den aktualiserer: er det galt å kritisere personer som har handlet uklokt eller gjort dårlige valg?

Ut i fra kommentarene - vi gir noen eksempler nedenfor - ser det ut til at man ikke skal kritisere personer uansett hva de har gjort, men skal holde seg til å kritisere systemer og rutiner. Og ikke bare skal man la være å kritisere, man skal rose!

Politidirektør Øystein Mæland gikk i går av. Dette var det eneste han kunne gjøre.

La oss se litt på bakgrunnen: I sin ungdom var Mæland sentral i AUF-miljøet samtidig med fremtidig statsminister Jens Stoltenberg. De var så gode venner at Mæland var forlover i Stoltenbergs bryllup.

Senere var Mæland statssekretær i justisdepartementet, under statsråd Grete Faremo.

Mediene – avisene, TV, Internett – har de siste dager vært fulle av omtaler av lensmannen som, slik VG formulerte det, “… reddet ektepar på fritiden – [og derfor] kan bli siktet”.

Vi siterer fra saksfremstillingen i VG: “ …På kvelden torsdag 1. mars ble Geir Vidme, lensmann i Flå, oppringt av en eldre kvinne. På telefon skal hun ha fortalt at en mann forsøkte å ta seg inn i boligen til henne og mannen.

Hva skjer med personer i høye statlige stilinger som viser seg å ikke kunne håndtere jobben på et tilfredsstillende nivå? Er det slik at denne type personer ikke blir oppsagt, men blir forfremmet og plassert i en jobb hvor de ikke kan gjøre så mye skade? DN skrev på lederplass om dette i går, og vi siterer:

I fullt samsvar med ordtaket om å stenge låvedøren etter at hesten har rømt, diskuteres nå nødnettet. Som alle vet så sviktet dette fullstendig 22. juli i fjor; varslingen til politi etc. kom ikke når den skulle og måtte.

Men hvem har skylden, og hvorfor?

Selvfølgelig legger opposisjonen skylden på regjeringen, og dette er ikke uten rett. Som det står i en artikkel hvor FrPs kritikk er i fokus:
“- Hovedansvaret er Jens Stoltenbergs. Han har vært statsminister i sju år. Det kommer han ikke fra … “.

Etter at dommen mot 22.juli-terroristen innebar at han fikk fire måneders fengsel for hvert liv han tok, og etter at han muligens kan slippe ut om 12 -15 år, har flere personer, også enkelte medlemmer av andre partier, begynt å lufte tanken om at vi bør ha strengere straffer i Norge.

Før vi går videre vil vi sitere noe fra Elin Ørjaseters blogg om akkurat dette tema, og vi slutter oss helt til mesteparten av det som kommer til uttrykk: