Debatten om boligmarkedet er igjen blomstret opp. Det klages med all rett over de høye prisene, og det er mye rett i den unge boligsøkende Andreas Halses innlegg i Aftenposten sist tirsdag. Vi siterer:
Enkelte som har hatt stor gjeld har vel kanskje lekt med tanken om at det ville være fint om man bare kunne trykke opp det antall sedler som vil være nødvendig for å kunne betale det man skyldte for derved å kvitte seg med gjelden. Men dersom en privatperson skulle gjøre noe sånt ville det være en alvorlig forbrytelse fordi pengene ville være falske.
Men dersom myndighetene gjør det samme, da det det ikke ulovlig; de pengene myndighetene trykker opp er jo pr def. ekte.
I sommer ble en blogger arrestert fordi han ifølge politiet hadde fremsatt trusler på sin blogg. DLF er en sterk tilhenger av ytringsfrihet, men vi mener allikevel at det ikke skal være tillatt å fremsette reelle trusler f.eks. om drap; slike trusler beskyttes ikke av ytringsfriheten.
Hva slags utsagn var det snakk om? Vi siterer fra en artikkel i Dagbladet som gjengir noen sitater fra bloggeren:
«Jeg skulle ønske menn som gruppe påførte politiet slike tap at samfunnet ble tvunget til å kalkulere med at de mest hatefulle feministlovene ikke er verd å håndheve»
Grunnet tekniske problemer ble det ikke lagt ut noen nyhetskommentar i dag.
Kommentarene er tilbake når de tekniske problemene er løst.
De olympiske leker, som vi nå kan se utspille seg i London, er et fantastisk arrangement. Unge iderettutøvere (samt funksjonærer og trenere og journalister og tilskuere) fra hele verden samles for å delta i fredelig og vennlig kappestrid om å løpe raskest, kaste lengst, hoppe høyest eller lengst, sparke eller kaste en ball flest ganger i mål, osv.
I et fritt samfunn vil velstanden stige for alle, dette fordi frihet innebærer at det ikke finnes noen statlige hindringer for produksjon og verdiskapning. Fravær av frihet er intet annet enn å legge begrensinger på de som driver verdiskapning, og å støtte de som i mindre grad driver verdiskapning.
Samfunn uten frihet vil derfor være fattige, mens samfunn som har hatt stor grad av frihet men hvor friheten gradvis blir redusert vil oppleve at velstanden synker.
22.juli-komisjonen legger frem sin innstilling på mandag. Det er all grunn til å tro at kommisjonen har gått igjennom alle sider ved saken på en objektiv måte, og at den legger frem en innstilling og vurdering som ikke legger skjul på noe og som ikke på noen områder kommer med mindre kritikk enn den burde.
Å ha jobben som visepresident i USA er å ha en av verdens minst spennende og givende jobber. Egentlig er det ingen oppgaver som påfaller visepresidenten (bortsett fra å være møteleder i Senatet) så lenge han er visepresident. Men dersom presidenten på en aller annen måte ikke kan fortsette i jobben, skal visepresidenten ta over – men dette er noe som sjelden skjer, det har skjedd bare to ganger de siste 50 år (Kennedy ble drept, og Nixon måtte gå av pga. Watergate).
Regjeringen ba om at kommisjonen som skulle vurdere innsatsen før og etter terrorangrepet 22. juli skulle avgi en usminket rapport som ikke la skjul på noe. Og etter fremleggelsen i går ser det ut til at regjeringen har fått det den ba om.
At regjeringen ba om en usminket rapport er ikke overraskende, men at kommisjonen har lagt frem en slik rapport er noe overraskende; frykten for at slike rapporter ikke alltid legger alle kort på bordet er ikke helt ubegrunnet.
Avisene er naturlig nok fulle av stoff om 22.juli-kommisjonens innstilling og alle de problemer den påpeker. Men det er et punkt som denne innstillingen og reaksjonene på den aktualiserer: er det galt å kritisere personer som har handlet uklokt eller gjort dårlige valg?
Ut i fra kommentarene - vi gir noen eksempler nedenfor - ser det ut til at man ikke skal kritisere personer uansett hva de har gjort, men skal holde seg til å kritisere systemer og rutiner. Og ikke bare skal man la være å kritisere, man skal rose!
Overskriften har vi hentet fra Aftenposten i går: “Kun 2 av 17 strakstiltak gjennomført etter 22. juli.” Dette betyr at praktisk talt ingen av de tiltakene som ble varslet etter 22. juli pr i dag er blitt gjennomført, mer enn ett år etter hendelsen.
Dette er både en skandale, og det er akkurat som man kunne forvente,
Vi siterer først noe mer fra Aftenpostens artikkel: “Et eget omfattende prosjekt ble i vår satt i gang av politidirektøren for å sikre oppfølging av nye strakstiltak etter alt som gikk galt 22. juli. Kun 2 av de 17 tiltakene er gjennomført.
Politidirektør Øystein Mæland gikk i går av. Dette var det eneste han kunne gjøre.
La oss se litt på bakgrunnen: I sin ungdom var Mæland sentral i AUF-miljøet samtidig med fremtidig statsminister Jens Stoltenberg. De var så gode venner at Mæland var forlover i Stoltenbergs bryllup.
Senere var Mæland statssekretær i justisdepartementet, under statsråd Grete Faremo.
Terrorangrepet 22. juli i fjor, og den nylig fremlagte rapporten som evaluerer politiets og myndighetene innsats i forbindelse med angrepet, har naturlig nok ført til et stort antall kommentarer i avisen, i radio og TV og på Internett. Mesteparten av dette har bestått av fullt ut berettiget kritikk.
Men det er et par punkter vi ikke har sett kommentert, og vi vil kort si noe om dem i vår forhåpentligvis siste kommentar om 22. juli på en god stund.
Mediene – avisene, TV, Internett – har de siste dager vært fulle av omtaler av lensmannen som, slik VG formulerte det, “… reddet ektepar på fritiden – [og derfor] kan bli siktet”.
Vi siterer fra saksfremstillingen i VG: “ …På kvelden torsdag 1. mars ble Geir Vidme, lensmann i Flå, oppringt av en eldre kvinne. På telefon skal hun ha fortalt at en mann forsøkte å ta seg inn i boligen til henne og mannen.
Følgende scenario nå onsdag 22/8 i ferd med å utspille seg i Volmose i Danmark. Dagbladet skriver:
«- Hvis de ikke blir løslatt i dag, kan vi ikke garantere for hva som skjer i Vollsmose. Vi kan ikke styre 300-400 opprørte unge mennesker i området, sier beboer Ahmed Mohammed til BT. ... Beboerne oppgir klokka 18 til å være fristen for å løslate de seks.»
Hva er det snakk om?
Hva skjer med personer i høye statlige stilinger som viser seg å ikke kunne håndtere jobben på et tilfredsstillende nivå? Er det slik at denne type personer ikke blir oppsagt, men blir forfremmet og plassert i en jobb hvor de ikke kan gjøre så mye skade? DN skrev på lederplass om dette i går, og vi siterer:
Et kort og treffende svar på spørsmålet i tittelen vil bli gjengitt til slutt i denne kommentaren, men la oss først si litt om mannen som er den foreløpig siste i den lange rekke av tyranner, diktatorer og diktaturtilhengere som har vært hyllet av den politiske venstreside: Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Mugabe, Castro, Che Guevara, Chavez, Chomsky og Galtung.
Assange viste seg å være helt på linje med disse; til slutt ble han en støttespiller for Ecuador, landet hvor president Rafael Correa bruker rettsvesenet til å forfølge journalister.
I fullt samsvar med ordtaket om å stenge låvedøren etter at hesten har rømt, diskuteres nå nødnettet. Som alle vet så sviktet dette fullstendig 22. juli i fjor; varslingen til politi etc. kom ikke når den skulle og måtte.
Men hvem har skylden, og hvorfor?
Selvfølgelig legger opposisjonen skylden på regjeringen, og dette er ikke uten rett. Som det står i en artikkel hvor FrPs kritikk er i fokus:
“- Hovedansvaret er Jens Stoltenbergs. Han har vært statsminister i sju år. Det kommer han ikke fra … “.
Hvordan går det i Frankrike etter at sosialisten Francois Hollande ble valg til president for noen måneder siden?
En overskrift i Aftenposten for noen dager siden (21/8) ved siden av et bilde av en gruppe protesterende sosialister sier vel noe om dette: “Klare til kamp mot Hollande”. Så det er allerede kommet demonstrasjoner fra sosialister mot den presidenten de sørget for å få valgt bare for noen måneder siden.
Etter at dommen mot 22.juli-terroristen innebar at han fikk fire måneders fengsel for hvert liv han tok, og etter at han muligens kan slippe ut om 12 -15 år, har flere personer, også enkelte medlemmer av andre partier, begynt å lufte tanken om at vi bør ha strengere straffer i Norge.
Før vi går videre vil vi sitere noe fra Elin Ørjaseters blogg om akkurat dette tema, og vi slutter oss helt til mesteparten av det som kommer til uttrykk:
Etter rettssaken mot 22.juli-terroristen har rettspsykiatrien rimelig nok kommet i hardt vær: det ble utarbeidet to rapporter med helt ulike konklusjoner, og med at retten, altså en domstol bestsående av jurister, skulle avgjøre hvorvidt en tiltalt var psykisk syk eller ikke.
Flere kommentatorer har tatt opp problemstillingen om hvorvidt psykiatrien hører hjemme i rettsapparatet, en av dem i Dagbladet nylig. Vi siterer: