Av: Vegard Martinsen
Søren Jaabæk (1814-1894) er den stortingsrepresentant som har sittet lengst på Stortinget - fra 1845 til 1891. Han var opprinnelig bonde og lærer, og ble den mest målbevisste og ideologiske politiker Norge noen gang har sett.

I ungdommen ble han grepet av frihetsbevegelsen. Hans ideal var liberalismen, og i sitt virke fulgte han den nesten 100% konsekvent. Staten skulle kun ta seg av noen meget få oppgaver, mente han, og på Stortinget stemte han imot alle forslag til bevilgninger til andre saksområder; han stemte Nei så ofte at han fikk tilnavnet Neibæk. Han stemte imot bevilgninger til nye jernbaneanlegg, han stemte imot diktergasjer til Bjørnson og Ibsen, han var imot at staten skulle gi bønder særfordeler, og han var imot bevilgninger til landbruksskoler. I 1871 foreslo han å legge ned alle statens lærde skoler, middel- og realskoler.

Han stemte imot at Staten skulle godkjenne leger og sakførere, han ville ha fri adgang også til disse yrkene. Han var til og med en sterk motstander av både kongemakt og presteskap («han viste ingen respekt for den teologiske dogmatikk» heter det i «Norsk Biografisk Leksikon»). Men dessverre var ikke Jaabæk 100% liberalistisk, han var f.eks. tilhenger av at staten skulle regulere bankenes utlånsrenter. «Norsk Biografisk Leksikon» oppsummerer hans ideologi slik: «[Staten] skulle overhodet innskrenke sin virksomhet til det minst mulige og belaste borgerne med så lite skatter som mulig».

I svært stor grad var allikevel Jaabæk en konsekvent liberalist, og den politikken han stod for er i stor grad i samsvar med den som Det Liberale Folkepartiet står for, og vi tillater oss derfor å gi Søren Jaabæk hederstittelen «Den første DLFer».