Stortingsprogram 2013

Last ned Stortingsprogramet for 2013

Program
Stortingsvalget 2013
Det Liberale Folkepartiet

Forord

I hver eneste valgkamp forteller opposisjonen at det står dårlig til på en rekke områder -- i skolen, i helsevesenet, for pensjonistene -- og de klager over regjeringens vanstyre. Men dersom de får slippe til så vil alt gå så meget bedre.

Regjeringspartiene sier at de ikke har klart å å gjøre så mye som de lovet før siste valg, at det ville ha stått enda verre til dersom opposisjonen hadde vunnet, at de bør få en periode til for virkelig å få gjennomført det de lovet da og det de lover nå, og at dersom opposisjonen slipper til vil det gå riktig ille.

Men uansett hvem som har sittet ved makten har det på en rekke områder vært en negativ utvikling over flere tiår. Her er noen få aktuelle eksempler: omtrent 1/3 av elevene i videregående skole dropper ut før de har fullført; kriminaliteten vokser sterkt; skatte- og avgiftsnivået er høyt og økende; byråkratiet og skjemaveldet blir mer tyngende; bilistene betaler mer enn 40 mrd kr pr år mer i skatter og avgifter enn det som benyttes til vei- og trafikktiltak, osv.

Helsepersonell må bruke stadig mer av sin tid på møter og skjemautfylling heller enn å helbrede pasienter; antall ansatte i det offentlige har økt med 110 000 personer i de årene de rødgrønne har sittet med regjeringmakten -- og dette kommer i tillegg til 730 000 som allerede var ansatt i det offentlige da de tok over. De nyansatte er ikke bare leger og sykepleiere og lærere og politifolk: «Antallet ansatte i departementene har økt med 15 prosent til 4300 fra 2005 til 2012. Antallet byråkrater har økt mer enn antallet fastleger. Veksten i regjeringsapparatet er dobbelt så stor som i politiet» (Aftenposten 25/10-12). Det er også andre problemer: stadig flere unge blir arbeidsuføre pga. psykiske lidelser, at mange unge tar seg en friperiode fra jobb og/eller skole mens de går på trygd er blitt så vanlig at fenomenet har fått et eget ord,  å «nave». Pensjonsutfordringene som vil komme noen år frem i tid er slik at alle innser at kraftige endringer må til, men politikerne er ikke villige til å ta de grep som er nødvendige: Terje Strøm [sjeføkonom hos NyAnalyse] «peker ... på at ... politikerne vegrer seg for å gi landet rett medisin. - Siden staten er så rik som i dag, er det for enkelt for politikere å utsette denne typen reformer. Krisen er for langt unna i dagens oljerike Norge» (Nettavisen NA24 11/2-13).

Etter DLFs syn har de aller fleste det bra i Norge, men det er enkelte problemer, og disse problemene vil vokse kolossalt i årene fremover dersom kursen ikke legges kraftig om. Dessverre er det slik at de andre partiene tror at det er tilstrekkelig å skifte ut de personer som styrer, de tror at et skifte av regjering vil løse problemene. DLFs syn er derimot at det er systemet det er noe i veien med. Problemet er ikke de som sitter i regjering, problemet er velferdsstaten.

DLF er ikke tilhenger av velferdsstaten og det byråkrati, den ansvarsfraskrivelse, og det stadige høyere skattenivå og det stadige forfall på flere og flere områder som den nødvendigvis må føre til. I stedet vil vi ha et fritt system hvor statens eneste oppgave er å beskytte borgernes frihet. Dette betyr at statens oppgave kun skal være å drive politi, rettsapparat og det militære, og at alle andre oppgaver -- skoler, sykehus, trygdeordninger, pensjoner, kultur, infrastruktur, etc. -- skal skje i privat regi.

For å nå et fritt samfunn er der mye som må endres, og det er en skisse av disse endringene leseren vil finne i det foreliggende program. Leseren vil også finne korte omtaler av enkelte av de mange problemene som Norge har i dag. Disse problemene er altså etter DLFs syn forårsaket av mangel på individuell frihet.

Vegard Martinsen
Leder DLF


Innhold

Innledning: Frihet!

Det Liberale Folkepartiet er partiet for individuell frihet. DLFs mål er et fritt samfunn, dvs. et samfunn hvor hvert individ har rett til å leve slik det måtte ønske, så lenge det avstår fra å innlede (initiere) tvang mot andre mennesker.

DLF mener at hvert enkelt menneske har en moralsk rett til å bestemme over sitt liv: hvert menneske bør ha rett til å foreta egne valg og til å handle i samsvar med disse. Men dette innebærer at man også må innestå for konsekvensene av valgene; frihet og ansvar hører sammen. DLF mener at bare på dette grunnlag kan man etablere et samfunn preget av fred, harmoni og velstand.

I et fritt samfunn kan enhver starte en bedrift/virksomhet uten å måtte innhente tillatelser/løyver/konsesjoner fra myndighetene. Enhver kan si hva han måtte ønske, lese hva han vil, og se hva han vil på film eller TV. Man skal kunne ta med seg hva man vil fra utlandet uten at staten har noe med hva eller hvor mye. Man kan tjene så mye man vil uten at staten har noe med å bemektige seg 20% eller 55% eller 70% av det man tjener. Man kan selge hva man vil til hvem man vil uten å måtte innhente tillatelser fra eller måtte betale noe til staten. Man kan også i samråd med sin lege bruke de medisiner eller de rusmidler man måtte ønske. Hvis en kvinne ønsker å få utført en abort så har hun rett til dette. Hvis man ønsker å avslutte sitt liv, så har man all rett til dette, og det skal ikke være straffbart å yte hjelp i slike tilfeller. I et fritt samfunn vil det til og med finnes restauranter hvor man kan ta seg en røyk til kaffen!

Frihet innebærer også at man ikke har krav på å få noe fra andre (bortsett fra at barn selvsagt har rett til å bli forsørget av sine foreldre): i et fritt samfunn er det ingen rett til «gratis» skole, sykehus, pensjoner, etc., og det er heller ingen offentlige støtteordninger. I et fritt samfunn har individet muligheter til selv å sikre seg mot uforutsett store utgifter til slike ting som sykehusbehandling ved å velge den best tjenlige forsikringsordning i et privat, konkurransedrevet forsikringsmarked.

Ideologien bak velferdsstaten er besnærende for mange: Man betaler litt av det man tjener til staten i form av skatt, og til gjengjeld får vi skole, helsevesen, pensjoner og så videre ''gratis''. Dette er allikevel en dypt umoralsk samfunnsorganisering, da den er basert på initiering av tvang. Dessuten fører en slik politikk til stadig stigende skatter, større og mer ineffektivt byråkrati, overveldende høyt skjemavelde og drastisk synkende kvalitet på de offentlige tjenester. Alt dette kan vi oppleve i Norge i dag. Dette er altså en ordning som over tid vil føre til det stikk motsatte av det man ønsket: en velferdsstat er ikke forenlig med et velferdssamfunn.

La oss gi noen konkrete opplysninger om hvordan det står til med norsk økonomi i dag.

Skatter og avgifter øker stadig. Da toppskatten ble innført i 1992 var det kun noen få som ble rammet, i 2011 betalte nesten 40% av de sysselsatte toppskatt. Da momsen ble innført i 1970 var den på 20%, i dag er den på 25%. I tillegg er grunnlaget utvidet. (Matvarer har dog en lavere momssats.)

Stadig flere er ansatt i det offentlige, og stadig færre er ansatt i det private. I dag jobber én av tre nordmenn i offentlig sektor.

Økende skatter, flere lover og reguleringer, og mer byråkrati fører til at det blir vanskeligere å drive bedrifter. Videre fører generøse støtteordninger til at flere velger å gå ut av det produktive arbeidsliv.

Dette har resultert i at arbeidsløsheten ved utgangen av 2012 var på ca 96 000, en økning på 11 000 fra 2011. I tillegg var det ca. 67 000 som var undersysselsatte, altså som ønsket å jobbe mer. I dag (tall fra 2012 & 2011) har ca. 378 000 uførepensjon, og ca. 170 000 er på arbeidsavklaringspenger (AAP). I tillegg kommer 120 000 som mottar sykepenger, og 118 000 som mottar sosialhjelp. Altså er det omkring 872 000 mennesker i arbeidsfør alder som mottar støtte for å gå hjemme. Vi har da ikke regnet med de mer enn 700 000 som har alderspensjon. Antall sysselsatte i Norge er ca. 2 600 000, og disse må bære byrden av de ca. 1 570 000 som er trygdet eller arbeidsledige.

La oss også se på hvordan sysselsettingen er fordelt: omkring 849 000 er i det offentlige, mens ca 1 737 000 er i det private. Altså må 1,7 millioner privatansatte bære kostnaden av 2,4 millioner offentlig ansatte, trygdede og arbeidsledige.

Enhver burde forstå at en slik utvikling går i gal retning, og at en slik utvikling ikke kan vare i det lange løp. I et fritt samfunn ville man ikke hatt en slik utvikling.

DLF ønsker altså et fritt samfunn, og et samfunn er fritt kun dersom det er basert på fravær av initiering av tvang, dvs. respekt for individers rettigheter. Disse rettighetene er retten til liv, retten til eiendom, og retten til å søke lykken. Disse rettighetene innebærer at man selv har rett til fullt og helt å disponere sine eiendommer og sin inntekt. Statsmakten er opprettet for å sikre og beskytte disse rettighetene. Staten kan da ikke finansieres på en måte som er i strid med disse rettighetene, og det endelige mål er derfor at staten skal finansieres på frivillig vis.

Frihet er altså retten til å utføre handlinger; frihet er retten til å utføre alle typer handlinger unntatt de som innebærer at man initierer tvang mot andre mennesker, mao. unntatt de handlinger som innebærer at man innskrenker andres frihet. Skal man ha frihet, må man ha områder å utføre disse handlingene på. Det er derfor den private eiendomsrett er så viktig: kun en sikker privat eiendomsrett kan sikre at individene har frihet. Dersom alle områder disponeres av «fellesskapet», er det fellesskapet ved dets valgte representanter som bestemmer hva området skal brukes til. I slike tilfeller vil mindretall bli hindret i sin livsutfoldelse, og det vil heller ikke ha noen garantier mot undertrykkelse.

Eiendomsrett til noe som ingen eier fra før etableres ved at man, for å bruke John Lockes formulering, «blander sitt arbeid» med området, f.eks. ved å dyrke eller bygge på et landområde, eller ved å begynne å sende radiosignaler på en ledig frekvens.

Teorien om individers rettigheter ble skapt av John Locke, men senere filosofer har også gitt vesentlige bidrag til denne teorien; viktigst av disse er Ayn Rand.

Det følger av dette at i et fritt samfunn skal statens virkeområde være sterkt begrenset, statens eneste oppgave skal være å beskytte individers rettigheter. Staten skal altså kun drive politi, rettsvesen og militært forsvar. (Staten skal selvfølgelig også ha et apparat som administrerer disse oppgavene, og staten skal også føre manntall, arrangere valg, etc.) Det følger videre at næringslivet skal være fritt og uten offentlig innblanding, at skoler, sykehus og pensjonsordninger skal drives av private, og at vi skal ha full frihandel. Mao. et fritt samfunn er et laissez-faire-kapitalistisk samfunn.

DLF anser det som svært viktig at Norge begynner å ta skritt i retning av større frihet; den bekymringsfulle tilstand som landet vårt befinner seg i skyldes nettopp mangelen på frihet. Kun en politikk med fokus på øket frihet vil kunne redde Norge.

På de følgende sider har vi beskrevet hvordan et fritt samfunn er organisert, og vi har skissert endel konkrete politiske tiltak som må iverksettes for at samfunnet skal ta steget i retning av øket frihet.

Vårt program kan man også finne på vår hjemmeside, http://www.stemdlf.no/program/, og der vil man også kunne finne kildehenvisninger og bakgrunnslitteratur for det som står i dette programmet.

1. Konstitusjonelle forhold

Statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers rettigheter. Grunnlaget for statsmaktens legitimitet hviler på dette ene prinsippet.

1.1 Konstitusjonen

Konstitusjonen utgjør det originære opphavet til statsmakten. At retten er originær betyr at den ikke utleder sin rett fra en overordnet kilde. Konstitusjonen er statens høyeste rettsgrunnlag, og danner grunnlag for de øvrige rettsreglene som regulerer forholdet mellom staten og borgerne. Rettsreglene utleder sin gyldighet fra konstitusjonen. DLFs mål er en konstitusjon hvis primære funksjon og legitimitet er tuftet på prinsippet om individers rettigheter. Dette betyr at Grunnloven skal sette klare grenser for statens makt, for dermed å hindre den i å krenke borgernes rettigheter. Den lovgivende forsamling skal ikke kunne gi lover som er i strid med individers rettigheter. Skulle dette likevel skje, er det Høyesteretts oppgave å kjenne slike lover ugyldige. Prinsippet om individers rettigheter må derfor være klart definert i Grunnloven.

1.2 Statsform og maktfordeling

DLF ønsker at Norge skal være en grunnlovfestet republikk etter amerikansk modell. Dagens monarki avskaffes, og en republikansk styreform innføres.

Dette innebærer også at parlamentarismen avskaffes, og at det opprinnelige maktfordelingsprinsipp i Grunnloven av 1814 gjeninnføres.

DLF ønsker at Stortinget skal ha den lovgivende og bevilgende myndighet, at presidenten skal ha den utøvende myndighet, og at den dømmende myndighet, domstolene, skal være uavhengige både av president og Storting. Denne maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet er den beste garanti for å hindre at staten begår overgrep mot borgerne. DLF er altså motstander av Johan Sverdrups ønske om å samle «all makt i denne sal».

Maktfordelingsmodellen innebærer at dommere i Høyesterett skal utnevnes av presidenten. For å sikre domstolenes uavhengighet må disse godkjennes av Stortinget. Dommere i lavere rettsinstanser skal utnevnes av et kollegium administrert av Høyesterett.

Domstolene skal bl.a. sikre at lover ikke anvendes i strid med Grunnloven, samt at presidenten og offentlig forvaltning ikke gir pålegg uten hjemmel i lov.

Den lovgivende forsamling, og republikkens president, skal velges av folket. Presidenten utnevner selv sin regjering. Siden presidenten er direkte valgt av folket, skal ikke nasjonalforsamlingen kunne avsette presidenten slik den kan i et parlamentarisk system; presidenten må være dømt i Riksrett for å kunne avsettes.

DLF er tilhenger av folkestyre med desentralisert politisk makt og avgjørelse i folkevalgte organer, men er motstander av demokrati forstått som ubegrenset flertallsstyre. Slikt demokrati er det samme som flertallsdiktatur. Individers rettigheter er grunnlaget for et fritt samfunn, og skal ikke være gjenstand for valg eller folkeavstemninger.

1.3 Valgordning

DLF mener at alle landets borgere må ha stemmerett med lik verdi og betydning når det gjelder sammensetningen av nasjonalforsamlingen, og vil arbeide for en valgordning som kan realisere en slik målsetning. Stemmeretten skal derfor være alminnelig, og ikke begrenset til eller veiet etter geografisk beliggenhet eller etnisk tilhørighet. Dette innebærer at Stortinget velges med hele landet som én valgkrets. Det innebærer også at Sametinget avskaffes.


DLF vil

  • verne om de rettigheter som Grunnloven av 1814 la opp til, slik som eiendomsrett, næringsfrihet, den personlige frihet, ytringsfrihet, trosfrihet, etc.
  • at Norge skal bli en grunnlovfestet republikk med folkevalgt president
  • avskaffe parlamentarismen og gjeninnføre maktfordelingsprinsippet
  • at Riksrettsinstituttet gjenreises og moderniseres, slik at politikere i større grad må stå til ansvar for sine handlinger enn hva tilfellet er med dagens ordning
  • at avgitte stemmer ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet de er avgitt

2. Rettsstaten

Alle lover skal kun ha til hensikt å verne den enkeltes liv og eiendom mot overgrep.

Statens eneste legitime oppgave er å beskytte borgerne mot overgrep. Alle lover bør være slik at de presiserer hva slike overgrep består i, og at de anslår hva strafferammene for spesifikke overgrep skal være. Videre må alle landets lover være enkle, utvetydige og alminnelig begripelige. Det er en viktig del av rettssikkerheten at folk har god og lett adgang til å gjøre seg kjent med hva som er gjeldende lov på alle områder som angår dem.

2.1 Ulover

Siden statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers rettigheter, mener DLF at alle lover som ikke gjelder dette er umoralske og må fjernes. Dette gjelder et enormt antall av lover i dag, f.eks. de som regulerer næringslivet, de som gjelder hva man kan ta med seg over grensen fra utlandet, de som gjelder hvem som kan drive radio- og TV-virksomhet og hvordan slik virksomhet skal drives, osv.

Vårt syn er at lover som ikke har med beskyttelse av individers rettigheter å gjøre, er skadelige, og at de derfor bør karakteriseres som ulover. Den enorme vekst som har skjedd i antall ulover de siste tiår har to effekter: de reduserer folks velstand, og de fører til en redusert respekt for de legitime lover. Dette er igjen en viktig medvirkende årsak til det moralske forfall med et utall former for svindel og lureri vi opplever i samfunnet. Den enorme veksten i ulover er altså en vesentlig årsak til økningen i kriminaliteten. DLF slutter seg fullt og helt til den kloke formaning fra Frostatingsloven om at «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

I henhold til dette bør et stort antall eksisterende lover fjernes, f.eks. alle lover som omhandler de såkalte «forbrytelser uten offer». «Forbrytelser uten offer» er handlinger som ikke krenker andres rettigheter, og lover som omhandler disse må avskaffes. DLF vil derfor fjerne alle lover, regler og forskrifter som omhandler slike ting som bestemmelser om boplikt ved huskjøp, forbud mot garasje-, hyttebygging og lignende på egen eiendom uten kommunal tillatelse, m.v.

Lover som er gitt i den hensikt å gi et signal fra landets myndigheter om hva de mener hører med til god oppførsel, altså lover som er ment å være «holdningsskapende», hører ikke hjemme i en rettsstat og må fjernes umiddelbart.

Videre vil DLF avvikle arbeidsmiljøloven, lovbestemmelser om sykelønn (DLF vil altså fjerne lovdiktatet, ikke frivillig inngåtte avtaler mellom parter i arbeidslivet), bestemmelser om lovregulert ferie, røykeloven, osv. Domstolene må på sin side raskt og uomgjengelig ta opp til behandling de tilfeller hvor en inngått kontrakt blir misligholdt til skade for den ene part. En påpasselig praktisering av dette er en viktig del av den enkeltes rettsvern.

Alt som ikke er uttrykkelig forbudt etter loven skal være tillatt. Anvendelse av omvendt bevisbyrde i rettsvesenet er på alle vis forkastelig og må opphøre.

2.2 Rettssikkerhet

At det kan gå flere år mellom et lovbrudd blir begått og at saken kommer opp til doms er til skade for rettssikkerheten. I slike tilfeller vil vitners sviktende hukommelse, inntrufne dødsfall m.m., kunne innvirke på saksgangen, og dette svekker rettssikkerheten. Denne sendrektigheten innvirker også på bruken av varetektsfengsling. Varetektsfengsling må i en del tilfeller benyttes, men bruken av denne adgang, og særlig lengden av slike fengselsopphold, bør innskrenkes, f.eks. til maksimum fem uker. En viktig årsak til at det hele går så langsomt er utvilsomt den at Norge er blant de land i verden som har størst «lovproduksjon». Siden DLF ønsker å rydde bort alle lover som ikke er til vern om enkeltmenneskets rettigheter, skulle problemet med trengsel og kødannelse i rettssystemet lett kunne løses.

DLF legger også avgjørende vekt på friheten til å inngå kontrakter, og staten skal kunne gripe inn dersom kontrakter brytes. (Ingen kontrakter som innebærer en krenkelse av individers rettigheter er dog gyldige.)

La oss også ha nevnt at den brede aksept som i dag finnes for visse former for kriminalitet (tagging, piratkopiering, ulovlig nedlasting av filmer og musikk, etc.) fører til en redusert respekt for lov og rett, dvs., til øket kriminalitet og derfor til redusert rettssikkerhet.

2.3 Personvern

Statens manntall over borgerne skal kun inneholde elementære opplysninger: navn, fødselsdato, ekteskapelig status, bosted, opplysninger om den enkeltes barn. Staten skal ikke kunne registrere slike ting som opplysninger om inntekt, formue, legning, størrelsen på ens bolig, helsetilstand, politisk syn, religiøs tilhørighet, etc.

Staten ved rettsapparatet kan dog føre alle opplysninger som den anser som nødvendige i et register over de som er straffedømt for forbrytelser. Politiet skal kunne overvåke kriminelle, og personer som det er skjellig grunn til å mistenke for planlegging av alvorlig kriminalitet. Politiet skal også kunne foreta overvåkning i forbindelse med trusler mot rikets sikkerhet. Alminnelige borgere skal ikke kunne overvåkes av staten etter andre kriterier enn disse.

Private kan selv avgjøre hvilke opplysninger om seg selv de vil overføre til andre, og de kan selv sette betingelser for hvordan disse kan brukes.

Enhver kan på sin private eiendom overvåke f.eks. via kameraer alle som oppholder seg på eiendommen, såfremt disse gjøres oppmerksomme på dette. De opplysninger som samles inn på denne måten skal ikke kunne brukes i strid med de overvåkedes ønske. Unntatt fra denne regel er opplysninger som kan bidra til å oppklare forbrytelser.

Ingen private har rett til å overvåke andres private eiendom uten eierens tillatelse.

Å spre løgnaktige opplysninger om en person slik at disse opplysningene skader vedkommende, f.eks. økonomisk, skal være straffbart. Å gjøre personlige opplysninger om enkeltpersoner alminnelig kjent uten vedkommendes samtykke skal ikke være tillatt.

Mht. registrering av eksempelvis data vedrørende bruk av kredittkort, sending av e-mail, etc., skal brukeren på en praktisk måte gjøres oppmerksom på hvilke opplysninger som registreres, og de registrerte opplysninger skal underlegges tilsvarende regler for bruk som gjelder for opplysninger samlet inn ved overvåking.

DLF ser med uro på den stadig økende informasjonsmengde som myndighetene samler om innbyggerne. Maskinlesbare og biometriske pass kan gjøre det lettere for myndighetene å skaffe ytterligere informasjon om den enkelte innbygger. DLF vil derfor at de som ønsker det skal kunne få utstedt pass som hverken er maskinlesbare eller som inneholder biometrisk informasjon.


DLF vil

  • fjerne alle lover som har andre formål enn å beskytte individers rettigheter
  • ha et rettferdig, raskt og effektivt rettsvesen

3. Kriminalpolitikk

DLF vil ha et raskt og rettferdig rettsvesen som idømmer kriminelle strenge straffer.

Å kunne leve i trygghet er en stor verdi. At man kan reise på ferie uten å finne sin bolig ramponert når man kommer hjem, at man kan gå en tur på byen uten å bli overfalt, at man kan foreta investeringer uten at det er sannsynlig at man blir svindlet o.l., er verdier som DLF setter svært høyt.

Nå er sannsynligheten for å blir rammet av en kriminell handling svært lav, og dette gjelder også i de store byene, men DLF mener allikevel at sannsynligheten i dag er for høy. Det går ikke en dag uten at vi leser i avisen om ran, innbrudd og overfall, og drap forekommer i dag innpå fire ganger så ofte som for noen få tiår siden. I 1956 var det ifølge SSB i alt 7900 personer som ble siktet for forbrytelser i Norge, i 1991 var det 24 343, mens i 2010 var antallet øket til hele 93 388. Rett etter annen verdenskrig var antallet drap i Norge ca 5 til 10 per år, mens de siste årene har antallet variert mellom 30 og 40. Å bli utsatt for en kriminell handling er en forferdelig opplevelse, og DLF legger stor vekt på at færrest mulig skal rammes av dette.

3.1 Hva er kriminalitet?

La oss presisere at vi med kriminalitet ikke mener ethvert budd på dagens lover, med kriminalitet menes krenkelser av individers rettigheter. Med kriminalitet menes altså slike ting som tyveri, innbrudd, ran, overfall, drap, voldtekt, hærverk, svindel, piratkopiering, etc. Krenkelse av individers rettigheter kan kun skje ved initiering av tvang, og initiering av tvang overfor et annet menneske er det mest umoralske man kan foreta seg overfor vedkommende. Vårt syn er at lovverket kun skal bestå av lover som presiserer hva initiering av tvang er i bestemte sammenhenger, og hvilke straffer som lovbryteren i så fall skal idømmes.

Dette innebærer at slike ting som smugling og hjemmebrenning ikke er kriminelt, heller ikke er det kriminelt å ha en lavere kvinneandel i et bedriftsstyre enn loven sier, eller å jobbe mer enn det som er bestemt i arbeidsmiljøloven.

Til tross for at DLF mener at mange av dagens lover er ulover som vi vil avskaffe, er vi sterkt opptatt av at dagens lover skal følges. Vi aksepterer ikke en privat lovfortolkning, og tar avstand fra ideen om at man kan bryte lover man ikke er enig i.

Vårt syn er at reell kriminalitet, altså rettighetskrenkende handlinger, er forårsaket av gjerningsmennenes manglende respekt for andre menneskers liv og eiendom. Alle bør fra barnsben av læres opp til å respektere andres liv og eiendom, og slik opplæring skjer først og fremst i familien.

Rettsstatens virksomhet og respekten for lov og rett er overordnet det forhold at mange av dagens lover er rettighetskrenkende, så lenge landet er en rettsstat med relativt liten grad av tvang.

3.2 Narkotika

Et klart eksempel på ulover er de lovene som forbyr salg og bruk av narkotika. Bruk av narkotika består ikke av initiering av tvang mot andre mennesker, og skal derfor være tillatt. Dagens lovforbud mot narkotika har på ingen måte forhindret at mange mennesker likevel bruker narkotika, samtidig har forbudet ført til en økning i reell kriminalitet: de som ønsker å bruke narkotika må ofte begå reell kriminalitet for å finansiere sitt narkoforbruk; narkotikaforbudet medfører jo at prisene på narkotika er svært høye. Vårt primære syn er dog at voksne mennesker har rett til selv å bestemme hvilke rusmidler de vil bruke. DLF går derfor inn for en dekriminalisering av all narkotikavirksomhet.

3.3 Våpen

DLF vil at enhver person med rent rulleblad skal kunne kjøpe og eie sivile våpen, dvs. våpen beregnet på jakt, sport og selvforsvar. DLF vil også avvikle politiets rett til uten grunn å inspisere enhver våpeneiers bolig.

3.4 Straffens formål

Et sivilisert samfunn kan ikke tolerere kriminell oppførsel, og de som begår slike handlinger, de som stjeler, begår ran og overfall, o.l., skal straffes i henhold til lov av domstolene. Formålet med straffen er først og fremst å yte rettferdighet, men også andre hensyn kommer med i begrunnelsen for straff. Et viktig element er beskyttelse av samfunnet (den dømte begår ikke ny kriminalitet mens han soner sin straff), et annet er den individualpreventive virkning, og til slutt kommer den allmennpreventive virkning.

Det er et udiskutabelt faktum at en meget stor del av den kriminalitet som rammer oss i dag begås av en liten gruppe kriminelle. Dersom disse forbryterne ikke hadde vært på frifot, men hadde sittet i fengsel, ville mengden kriminalitet vært langt mindre enn den er i dag. Dagens svært milde straffer er en viktig årsak til at kriminaliteten er så høy som den er. DLF vil derfor gå inn for strenge straffer: de som stjeler, overfaller, bedrar eller dreper bør sitte lenge i fengsel. All straffeutmåling skal være i samsvar med proporsjonalitetsprinsippet.

I dag er det slik at enkelte forbrytere visstnok er så syke at de ikke kan straffes, men ikke er syke nok til å bli idømt behandling. Slike forbrytere kan da gå fritt omkring selv om de fortsetter sin forbrytervirksomhet uten noen som helst form for straffereaksjon. DLF er imot at en sykdomsdiagnose skal kunne frita en kriminell for straff. Vi er også imot at noen skal kunne dømmes til behandling; dette er en sammenblanding av juss og medisin som ikke hører hjemme i en rettsstat. En eventuell behandling skal skje mens den kriminelle soner sin straff.

DLF er opptatt av at kriminelle etter soning ikke skal falle tilbake i kriminalitet. Erfaring viser at svært mange som kommer ut av fengsel søker opp sine gamle miljøer og fortsetter sin kriminelle løpebane. DLF vil som et ledd i å motarbeide dette støtte opprettelse av såkalte ``halfway houses'', hus hvor nylig utsluppede fanger kan bo i en periode mens de søker etter jobb, skaffer seg bolig, etc.


DLF vil

  • at kriminelle skal straffes strengt
  • arbeide for at prosessen fra arrestasjon til rettskraftig dom skal gå langt raskere enn i dag
  • at alle typer «forbrytelser uten offer» skal dekriminaliseres


4. Eiendomsretten

Frihet er kun mulig dersom den private eiendomsrett er sikker.

DLF holder eiendomsretten som absolutt og ukrenkelig. Eiendomsretten innebærer retten til å utvikle og bruke sin eiendom for selvvalgte formål uten inngripen fra staten eller andre. Det er statens oppgave å beskytte denne retten.

Eiendomsretten er avledet av menneskets rett til sitt eget liv. Mennesket må tenke og handle for å opprettholde og fremme sitt liv, og eiendomsretten er retten til å disponere fruktene av sin egen tenkning og handling.

4.1 Grunneiendom

Eierskap til grunneiendom blir etablert når noen begynner å benytte et ubenyttet landområde. Man kan selvsagt også bli eier ved å overta et landområde fra en annen som allerede har etablert eiendomsrett, f.eks. gjennom kjøp.

DLF ønsker at enhver skal ha frihet til benytte sin egen eiendom til hva han ønsker så lenge andres rettigheter ikke krenkes. I dagens system utarbeider kommunen reguleringsplaner, og før noe kan bygges må kommunen gi byggetillatelse. Myndighetene deler områder opp i forskjellige soner hvor det bare er lov å benytte eiendom til bestemte formål, for eksempel soner for boliger, soner for industri, soner for handel, osv. Dette systemet, som er meget tungrodd og som det krever enorme resurser å administrere og å trenge igjennom, krenker eierens rett til å bestemme hva han skal bruke sin eiendom til, og DLF ønsker derfor å avvikle dette systemet så raskt som mulig.

I et slik fritt system vil private kontrakter hindre at stygge og støyende bedriftsanlegg blir etablert i boligområder.

4.2 Førstemann har retten

Bruken av en eiendom kan være til sjenanse for hvordan den som eier naboeiendommen ønsker å bruke sin eiendom. F.eks. kan en støyende fabrikk som ligger ved en bolig være til sjenanse for de som oppholder seg i boligen, og de som eier boligen kan derfor ønske at fabrikken flytter. For å avgjøre slike stridsspørsmål må det finnes et objektivt regelverk. Retten til eiendom betyr som før nevnt ikke at man kan gjøre hva man måtte ønske uavhengig av andres rettigheter; man har ikke rett til å starte en bruksmåte som er til vesentlig sjenanse for bruksmåter som allerede er etablert på nærliggende eiendommer. Dette betyr at den som starter en bruksmåte først, uten at den er til sjenanse for noen, opparbeider seg retten til denne bruksmåten.

Konflikter mellom eiere om bruk av eiendom skal altså løses ved å benytte det gamle romerrettslige prinsippet om at førstemann har retten. Hvis en krenkende bruksmåte innledes, kan den krenkede part gå til rettsvesenet og få denne bruk stanset. Rettsvesenet kan dog i visse tilfeller etter begjæring stoppe planlagt bruk når det er klart at et tiltak vil volde stor skade. Det som er relevant ved konflikter om bruk er ikke kjøpstidspunktet for eiendommen, men tidspunktet for start av bruksmåte.

DLFs syn er at prinsippet om at førstemann har retten («først i tid, best i rett») skal være et overordnet prinsipp for rettsvesenets håndtering av eiendomskonflikter.

4.3 Ekspropriasjon

DLF mener at ekspropriasjon alltid er umoralsk, og vil gå imot alle forslag om ekspropriasjon. Frihet forutsetter full respekt for den private eiendomsrett, og ekspropriasjon er den største krenkelse av eiendomsretten som tenkes kan. Av samme grunn er DLF imot båndlegging av private eiendommer.

DLF har stor sans for ideen om å bevare gamle bygninger som viser tidligere tiders kultur, byggeskikk, etc. Vi er dog sterkt imot at staten skal frede slike bygninger siden dette innebærer at eieren tvinges til å disponere disse bygningene på andre måter enn han selv ønsker -- slik fredning er en betydelig krenkelse av eiendomsretten. Dersom noen ønsker å bevare slike bygninger kan de enten avtale dette med eieren, eller de kan kjøpe bygningen av eieren. DLF vil derfor i samsvar med dette privatisere ordninger som Riksantikvaren, og vi vil avskaffe alle de tvangsordninger som Riksantikvaren i dag disponerer.

4.4 Offentlige eiendommer

Det offentlige (stat, kommune, fylkeskommune) besitter i dag en kolossal eiendomsmasse spredt på alle mulige felter. Det offentlige eier helt eller delvis bedrifter, bygninger, landområder, friarealer, parker, veier, osv.

DLF mener at staten kun skal eie det som er nødvendig for å drive statens legitime oppgaver, dvs. det som trengs for å drive politiet, rettsapparatet og forsvaret (inkludert baser og øvelsesområder), samt eiendommer til nødvendig administrasjon. DLF vil at alt annet som i dag eies av det offentlige skal overføres til private. Dette kan skje på flere forskjellige måter: salg, utdeling av aksjer, gaver, ved å overlate eiendommer som er i bruk til de private brukerne, osv.

4.5 Naturressurser

DLF mener at alle naturressurser som f.eks. fossekraft, olje, skog, beiteområder, fisk, vilt, og også radiofrekvenser, skal være i privat eie. Dette løser bl.a. problemet med allmenninger som blir overutnyttet; eiendommer blir alltid overutnyttet når de er eid i fellesskap eller når de disponeres av politikere som på sitt tradisjonelle kortsiktige vis som regel ikke tenker lenger enn til neste valg. Som Aristoteles sa det for mer enn 2000 år siden: «Det som eies i fellesskap blir tatt dårligst vare på». Private eiendommer unngår problemet med overutnyttelse fordi det er i den private eierens interesse å holde ressursene i hevd på lang sikt.

Eiendomsrett til naturressurser etableres på samme måte som til grunneiendom, dvs. ved at ressursen blir tatt i bruk. Førstemann som begynner å bruke ressursen får eiendomsrett til den.

4.6 Intellektuell eiendom (åndsrett)

Arbeid består av tenkning og handling. I noen typer skapende arbeid, arbeid som resulterer i åndsverk, inngår spesielt mye tankearbeid. Denne intellektuelle arbeidsinnsatsen kan i lovverket beskyttes gjennom patent og copyright. Intellektuelle produkter kan f.eks. være innholdet i bøker og artikler, musikk, film, dataprogrammer, oppfinnelser og varemerker. Eiendomsretten innebærer at den som produserer et intellektuelt verk skal ha rett til å disponere over verket.

DLF mener at opphavsretten til skrifter (copyright) skal, som i dag, vare i 70 år etter opphavsmannens død.

DLF mener at dagens patentsystem skal videreføres. Dersom man tar patent på en oppfinnelse, får man altså enerett til å utnytte denne i 20 år.

4.7 Allmennhetens rett til å ferdes i utmark

Publikum har i alle år kunnet ferdes i utmark selv om den er privat eiet, og DLF anser at publikum derved har opparbeidet en sedvanerett til slik ferdsel. Slik ferdsel, og slike ting som sopp- og bærplukking til privat bruk, er altså etter DLFs syn ikke en krenkelse av grunneierens eiendomsrett. Allikevel kan grunneieren avgrense allmennhetens ferdselsrett til slike områder dersom han vil etablere en bestemt bruk av området, f.eks. til naturreservat, til jaktområde, eller til eget privat bruk.


DLF vil

  • overlate all statlig eiendom til private (unntatt det som benyttes til statens legitime oppgaver)
  • at alle nybygg/virksomheter på grunneiendom skal tillates så lenge naboenes rettigheter er ivaretatt. Konflikter vil bli henvist til rettsvesenet
  • at konflikter som oppstod under et rettighetskrenkende regime skal løses ved at den som etablerte bruk av ressursen først får lov til å fortsette denne bruk
  • gå imot alle forslag om ekspropriasjon
  • oppheve all båndlegging av private eiendommer
  • avskaffe konsesjonslovene og gi dagens private brukere av naturressurser permanent eiendomsrett
  • at eiendomsretten til intellektuelle produkter skal beskyttes fullt ut

5. Næringspolitikk

Det er næringslivet som skaper velstand, og velstanden kan kun sikres dersom de næringsdrivende har frihet. Staten skal derfor ikke regulere næringslivet, staten skal kun beskytte eiendomsretten og håndheve kontrakter.

DLF holder retten til frihet som absolutt og ukrenkelig. Retten til å innrette sitt liv etter sin egen vilje skal ikke krenkes. Ett av de sentrale områder av livet er det å tjene til livets opphold, og denne livsviktige oppgaven må ikke hindres eller hemmes av andre menneskers vilkårlige inngripen.

5.1 Næringslivet

Næringslivet er et begrep vi bruker om all den produktive virksomhet som mennesket må utføre for å leve og leve godt, og omfatter alt fra studenters kveldsjobb på en bensinstasjon til den virksomheten som bedrives av internasjonale konserner.

Hver enkelt stiller sine evner, sin arbeidskraft eller sine produkter til disposisjon for andre, og får betalt for dette. Dette skjer i forskjellige former (lønnsarbeid eller egen virksomhet), alt etter hva den enkelte foretrekker. Næringslivet består av all virksomhet som noen anser som nyttig og som er inntektsbringende.

DLF vil legge til rette for at alle skal kunne innrette sitt yrkesliv etter sitt eget ønske og fullt ut kunne disponere fruktene av sin egen arbeidsinnsats.

5.2 Reguleringer og konsesjoner

Dagens samfunn er gjennomregulert på de fleste områder, og særlig gjelder dette næringslivet. DLF mener at denne gjennomreguleringen er et stort onde, og vil arbeide aktivt for å avvikle alle disse reguleringene.

I Norge i dag reguleres forretningers åpningstider, hvem som får lov til å kjøre drosje er bestemt av det offentlige, kafeeiere nektes å la sine gjester røyke, salg og arv av eiendommer kan overstyres av offentlig myndighet, etc. Formålet med disse reguleringene er å styre adferd ut i fra et politisk ønske om et bestemt resultat.

I tillegg til at dette hindrer ellers lovmessig virksomhet som ikke krenker noens rettigheter, er resultatene alltid meget nedslående, sett opp mot målsettingen. F.eks. har konsesjonsloven, som bl.a. tar sikte på å bevare et aktivt landbruk, ført til at landbruket er den svakeste næringen i landet, med negativ lønnsomhet.

DLF anser slik inngripen i eiendomsretten for såvel umoralsk som upraktisk, og vi vil avvikle all regulering av næringslivet.

5.3 Innovasjon

Et levedyktig næringsliv, som er en nødvendig basis for velstand, er avhengig av kontinuerlig innovasjon. Innovasjon kan kun skje ved at entreprenører og oppfinnere har frihet til å forske, til å prøve seg frem, til å ta sjanser. Slik aktivitet blir stadig vanskeligere dersom næringslivet er gjennomregulert av det offentlige; det er ikke tilfeldig at det er de land som har størst frihet som har de fleste oppfinnelser, de fleste Nobelpriser, de fleste forskere -- og den høyeste velstand.

Det som driver innovasjon er i betydelig grad muligheten til å tjene penger. Derfor bør innovatører, og de som finansierer dem, ha all mulighet til selv å profittere på vellykkede nyskapninger. Også av denne grunn bør skatter og avgifter være svært lave.

DLF vil derfor også avvikle alle statlige tiltak som gir seg ut for å støtte innovasjon. Slike statlige ordninger vil som regel tilgodese de som har best forbindelser i de politiske miljøer, og i mindre grad vil de tilgodese de som arbeider med nyvinninger som virkelig er mest lovende. Dessuten er statlige ordninger alltid forbundet med et komplisert regelverk, skjemavelde og byråkrati, og dette vil dempe den entusiasme og det pågangsmot som er nødvendig for innovasjon.

Også av denne grunn bør alle de reguleringer som i dag belaster næringslivet avvikles.

5.4 Støtteordninger

Staten yter i dag støtte gjennom en rekke støtteordninger til næringslivet, spesielt rettet mot antatt svake aktører. Støtteordningene skal visstnok fremme nyskapning og opprettelse av arbeidsplasser, men noen slik effekt kan ikke påvises. Det eneste som virkelig vil gjøre det lettere å starte opp virksomhet er lavere skatter og færre reguleringer.

All statsstøtte til næringslivet finansieres selvsagt av skattepenger som er tatt fra de bedrifter og privatpersoner som klarer seg på egen hånd, og svekker disse. Den reelle effekt av støtteordningene er derfor at næringslivets totale fortjeneste reduseres, siden støtteordningene på en kunstig måte overfører verdier fra mer vellykkede til mindre vellykkede bedrifter.

DLF vil avvikle alle offentlige støtteordninger til næringslivet.

5.5 Skatter og avgifter

Bedrifter ilegges i dag høye skatter og avgifter, og det regelverk som skatter og avgifter beregnes etter er svært komplisert. Dette betyr at kostnaden for bedriftene ikke bare er det som må betales, regelverket medfører også store administrasjonskostnader. Regelverket blir også mer og mer komplisert over tid; delingsmodellen og moms«reformen» er skrekkeksempler på hvordan skattesystemet blir en stadig større byrde på bedriftene.

Skattevesenet er også en stor belastning på grunn av dets rigide adferd og regelverk. Bedriftsledere risikerer straffeansvar på grunn av bagatellmessige forsinkelser og feil, og det er ikke rom for betalingsutsettelser ved svak likviditet.

DLF vil ikke bare senke skattesatser og fiskale avgifter, vi vil også avvikle dagens praksis med hardhendt skatteinnkreving og strenge kontrollrutiner.

5.6 Konkurransepolitikk

DLF er tilhengere av fri næringsvirksomhet. Det betyr at næringsdrivende fritt skal kunne tilby de varer og tjenester de ønsker, med de betingelser de selv setter.

Det betyr ikke at staten til enhver tid skal sørge for at det finnes et visst antall tilbydere som må tilby de samme varer på likelydende betingelser, eller at staten på noe vis skal påvirke markedet for å oppnå dette.

DLFs syn står i skarp motsetning til dagens konkurranselovgivning, som gir myndighetene adgang til skjønnsmessige inngrep mot markedsaktørene, selv om de ikke har gjort noe kriminelt. I dagens lovverk kan næringsdrivende rammes av sanksjoner hvis de selger en vare for billig (dumping), for dyrt (monopolprofitter) eller til en passende pris (prissamarbeid).

Konkurranselovene krenker individers rettigheter, herunder eiendomsretten og kontraktsfriheten, og de er også mer eller mindre vilkårlige. DLF vil derfor avskaffe all konkurranselovgivning og det tilhørende Konkurransetilsynet.

5.7 Fagforeninger

DLF er tilhenger av full organisasjonsfrihet: Enhver skal ha rett til å være med i en fagforening, men man skal også ha rett til ikke å være med. Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstagere bør avtales fullt og helt mellom arbeidsgiver og arbeidstager uten noen form for statlig innblanding eller noen statlig favorisering av noen av partene. Arbeiderne har full rett til å la seg representere av en fagforening eller til å la være, og arbeidsgiveren har full rett til å forhandle med en fagforening eller å la være.

Dessverre har det forekommet at fagforeningsmedlemmer på ulike vis har trakassert arbeidstagere som har ønsket å arbeide på andre betingelser enn de som fagforeningene har foretrukket, og myndighetene/rettsapparatet har som regel sett igjennom fingrene med denne trakasseringen. Etter DLFs syn er all slik trakassering kriminelle handlinger, og vi mener at slikt må forfølges av rettsapparatet på vanlig måte.

DLF mener at enhver har rett til å avtale de arbeidsbetingelser han måtte ønske, og at fagforeninger ikke har noen rett til å diktere lønns- og arbeidsbetingelser for noen. Fagforeningenes arbeid for høyere lønn for sine medlemmer har også den bivirkningen at etterspørselen etter arbeidskraft blir mindre; fagforeningens krav fører altså til at noen blir stående utenfor arbeidsmarkedet. Fagforeningenes virksomhet kan altså føre til høyere lønn for medlemmene, men dette skjer på bekosting av de som blir stengt ute fra arbeidsmarkedet.

DLF mener derfor at utlendinger som ønsker å arbeide i Norge for en lavere lønn enn det som fagforeningen syntes er riktig, har all rett til det.


DLF vil

  • ha et sterkt og fleksibelt næringsliv
  • avvikle alle reguleringer av næringslivet
  • avvikle alle støtteordninger til næringslivet
  • innføre full næringsfrihet
  • ha full organisasjonsfrihet
  • at lovverket ikke skal favorisere noen av partene i arbeidslivet

6. Kvotering og annen diskriminering

Staten skal ikke pålegge private selskaper og organisasjoner noen form for tvungen kvotering eller andre former for diskriminering. Staten skal heller ikke benytte kvotering i interne prosesser, men kun benytte normale kriterier for kvalifikasjoner og egnethet.

DLF betrakter eiendomsretten og organisasjonsfriheten som ukrenkelig. Staten skal derfor ikke blande seg inn i individers fredelige disponering av sin eiendom. Staten skal derfor heller ikke sette betingelser for privatpersoners tilbud om ansettelse, medlemskap i foreninger eller sammenslutninger, styreplasser i bedrifter, utleie av bolig, etc. DLF avviser derfor alle offentlige pålegg til private om kvotering etter kjønn, rase, alder, etc. Private må, i samsvar med prinsippet om enhvers rett til å disponere egen eiendom, selv ha rett til f.eks. å ansette eller leie ut til hvem de måtte ønske.

6.1 Kvotering og diskriminering

Kvotering består i å sette krav til at særgrupper, basert på kjønn, rase, religion, legning eller nasjonalitet, skal ha en proporsjonal representasjon i ulike fora og organer. Kvotering innebærer dermed at det settes tilfeldige og reellt sett ubegrunnede forholdstall for representasjon. Kvotering består altså i å fremme kandidater fra særgruppene på bekostning av medlemmer i andre grupper, og dette medfører diskriminering av disse.

Kvoteringsordninger baserer seg på en feilaktig, kollektivistisk tenkning der grupper har rettigheter, og der individet er redusert til et utskiftbart medlem av gruppen. DLF tar avstand fra all kollektivisme, og vil avvikle alle offentlige pålegg som har utgangspunkt i kollektivistisk tenkning. Statlig propaganda for feminisme, og støtte til pressgrupper for slike formål, må derfor avvikles.

Like feilaktig er ideen om at grupper har rett til eller krav på representasjon i visse fora. I politiske fora representerer et medlem sine velgere, og ingen andre. Også i næringslivet er ideen om representasjon av visse grupper irrelevant og ugyldig. Styremedlemmer representerer eiernes preferanser; øvrige medarbeidere er ansatt for å tjene eiernes interesser og de er ikke representanter for noen. DLF vil derfor avvikle alle offentlige pålegg om kvotering.

6.2 Privates rett til diskriminering og relevante vurderinger

DLF mener at privatpersoner, bedrifter og organisasjoner skal ha full frihet til å organisere sin egen bemanning. Dette medfører at de må ha rett til å legge de kriterier de måtte ønske til grunn for sin virksomhet, selv om andre måtte finne dem ugyldige, urimelige eller upassende.

I mange tilfeller er det i dagens lovverk forbudt å legge vekt på f.eks. politiske og religiøse kriterier ved kontraktsforhold, selv om disse er svært relevante. En fondsforvalter bør ikke ansette en anarkist som ikke respekterer eiendomsretten, en pasifist bør ikke gis klarering for arbeid i Forsvaret, og et samboende homofilt par bør ikke leie ut kjellerleiligheten til en religiøs fundamentalist som hevder at homofili er synd og må straffes. Staten skal ikke kunne overprøve borgernes vurderinger i slike saker, og DLF vil oppheve alle lovbestemmelser om dette.

6.3 Kvotering forutsetter bruk av ulover

En lovbestemt kvotering f.eks. i bedrifters styrer medfører en situasjon der resultatet av lovlige og aktverdige handlinger blir ulovlig. I et valg til et styre vil valget av styreformann, sekretær og styremedlemmer isolert sett være lovlige, men totalen kan bli ulovlig dersom det foreligger et krav om en viss prosentandel kvinner. Dersom denne kvoten ikke oppfylles i valgene, har ingen gjort noe ulovlig, men de kan allikevel etter dagens bestemmelser straffes. Enhver lov som har slike egenskaper er både umoralsk og grunnlovsstridig, og må avskaffes.

6.4 Statens interne prosesser

DLF ønsker at staten ikke skal benytte kvotering eller annen irrelevant diskriminering i sine interne ansettelsesprosesser. Enhver kandidat skal bedømmes ut ifra sin egnethet til stilling som skal besettes, basert på de relevante kriterier. I de tilfeller der kjønn, etnisitet, religiøse eller politiske forestillinger er relevante kriterier, kan slike legges til grunn.


DLF vil

  • oppheve likestillingslovens paragrafer om kjønnsbestemt styresammensetning, og dernest likestillingsloven i sin helhet
  • oppheve lovforbud mot diskriminering i ansettelsesforhold og leieforhold
  • avvikle statlige organer for feminisme
  • oppheve rasismeparagrafen
  • oppheve den omvendte bevisbyrde som er innført i forbindelse med slike lover

7. Primærnæringene

Primærnæringene er primært til for å produsere mat, ikke for å opprettholde et bestemt bosettingsmønster eller for å bevare tradisjoner. For å få til en effektiv verdiskapning må alle offentlige inngrep avvikles.

DLF anser ikke primærnæringer for å stå i noen særstilling i forhold til resten av næringslivet. Også her vil vi deregulere og avvikle støtteordninger på samme måte som i øvrig næringsvirksomhet. Men, siden jordbruket i en særlig stor grad er lammet av stønadsordninger og regulering, vil vi avvikle disse ordningene over en noe lengre tidsperiode, slik at bønder får tid til å omstille seg til normal næringsdrift og bort fra klienttilværelsen.

7.1 Behov for omstilling

Dagens ordninger er laget for kunstig å opprettholde et bruksmønster som ikke lenger er økonomisk forsvarlig, og for å hindre omstilling. Mulighetene for å omstille seg under det nåværende reguleringsregimet er minimale. Enhver produksjon av landbruksartikler er underlagt kvoter, og så vel tradisjonell som nyskapende bruk av inn- og utmark er underlagt strenge begrensninger. Disse er ofte begrunnet av miljøhensyn, hensynet til naboens smak og behag, og ønsket om å opprettholde tradisjoner til bruk på postkort.

Spesielt miljøbegrunnet båndlegging av arealer utgjør en stor og voksende trussel mot næringsgrunnlaget på bygdene. Det er av helt avgjørende betydning at bønder fritt kan utvikle nye måter å tjene penger på gårdens ressurser, og bruk av utmark til opplevelsesturisme er en naturlig vekstnæring. For å få til bærekraftige næringsveier vil det ofte være behov for å bygge ut muligheter for innkvartering, servering og bekvemme observasjons-, jakt- og fiskeposter. Dessverre hindres dette ofte av slike ting som forbudet mot motorferdsel, fredning av bekkedrag og våtmarker, o.l.

7.2 Skadelig regelverk

Reguleringer begrunnet med helse- og smittevern legger i mange tilfeller store hindringer i veien for en blomstrende næringsvei basert på gårdsprodukter og sterke, lokale merkenavn. Hjemmeslakting og produksjon av matvarer er i dag vanskelig og i mange tilfeller umulig.

7.3 Ressurser og eiendomsrett

Fiskeressursene er en fornybar ressurs, men mangelen på privat eiendomsrett har ført til overfiske og i enkelte tilfeller til «svart hav». DLF vil derfor gå inn for ordninger som innebærer at det etableres eiendomsrett til havets fiskeressurser. (Slik eiendomsrett må ikke nødvendigvis være geografisk begrenset.) Kun dette kan sikre at fiskeressursene blir forvaltet i et langsiktig perspektiv, og at vi unngår dagens utbredte fiskefusk og dumping.


DLF vil

  • gjeninnføre bønders eiendomsrett til egen skog og innmark
  • avvikle alle kvoteordninger og reguleringer i landbruket
  • avvikle alle støtteordninger til primærnæringene
  • etablere eiendomsrett til fiskeressursene i havet

8. Samferdsel og kommunikasjon

Samferdsel og kommunikasjon, både med bil, tog, fly, og via post, Internett og telefon, er et stort gode og har medført store fordeler for alle mennesker. DLF vil at tilbudene innen disse områdene skal kunne utvikle seg uten reguleringer og andre hindringer skapt av det offentlige.

Alle mennesker bruker et stort antall ulike samferdsels- og kommunikasjonsredskaper (telefon, radio, PC, bil, fly, etc.), og DLF mener at disse bør være utbredt og tilgjengelig i størst mulig grad. Ifølge DLF er det ikke en offentlig oppgave å drive eller regulere slikt: persontransport, godstransport eller telekommunikasjoner, sjøfart, jernbane, bil, fly, post og telekommunikasjoner bør drives uten noen former for offentlig regulering.

8.1 Person- og godstransport

Bilen er et stort gode, den gjør menneskers liv svært mye bedre. DLF ønsker at alle skatter og avgifter som i dag er knyttet til bilen skal avvikles. Dette inkluderer bl.a. engangsavgiften, registreringsavgiften, årsavgiften og bensinavgiften.

DLF har som mål at også veier skal eies og drives av private. Dette medfører at de som kjører på veiene må betale direkte for det det koster å bygge og vedlikeholde dem. Da vil tilbud og etterspørsel etter veier møtes, og det vil ikke, som i dag, være mangel på gode veier der det reellt sett er bruk for dem. Veibyggerne må dog kjøpe grunnen veiene skal bygges på, eller inngå avtale med grunneierne; det skal ikke være mulighet for ekspropriasjon for veiformål.

Det er opp til eieren av veien å sette betingelsene for hvordan den skal brukes. Brudd på trafikkregler er å anse som et sivilt kontraktbrudd. Private veieiere vil antagelig benytte private vaktselskaper for å sørge for at trafikkreglene som gjelder på veien blir overholdt. DLF mener altså at det på private veier ikke er en politioppgave å håndheve trafikkregler, og at brudd på trafikkregler i utgangspunktet ikke er å regne som kriminelle handlinger.

DLF ønsker å fjerne alle skatter og avgifter i forbindelse med luftfart, og DLF ønsker også å privatisere flyplassene. Avinor og Luftfartstilsynet bygges gradvis ned, samtidig som de nødvendige oppgavene disse nå har overføres til private selskaper. Kontroll av luftrommet overføres til private selskaper. Det lages spesielle unntak for Forsvarets bruk av luftrom i fred og krig.

Jernbanevirksomheten i Norge består av det statlige monopolet Jernbaneverket, som eier og driver jernbanenettet og stasjonene, og selskaper som kjører tog på dette nettet. Norges Statsbaner AS er det største selskapet som bruker jernbanenettet. DLF ønsker også å privatisere alle togtilbud.

8.2 Post- og telekommunikasjon

DLF vil avvikle alle offentlige reguleringer av post- og telekommunikasjoner.

Det skal være frihet til å etablere teleforbindelser uten hindringer fra statens side, så lenge eiendomsretten blir respektert. I dag kan teleselskapene, støttet av statlig makt, kreve å legge kabler på andres eiendom uten eierens samtykke. DLF vil avskaffe denne ordningen.

Radiofrekvenser skal være i privat eie, og eiendomsrett tilegnes på normal måte (se innledningen). For de radiofrekvenser som allerede er i bruk i et område, ønsker DLF i størst mulig grad å gi eiendomsretten til eksisterende brukere. Dette innebærer f.eks. at radio- og TV-stasjoner får permanent eiendomsrett til de frekvenser de bruker i dag så lenge de er i bruk (og en viss tid etter at bruken evt. er avsluttet). Alle konsesjonsordninger, reguleringer og lisenser for kringkastingsvirksomhet avskaffes og full ytringsfrihet innføres. Når det gjelder åpne frekvensbånd, som f.eks. trådløst lokalnettverk, ønsker DLF å videreføre dagens regler.

Store teleselskaper som f.eks. Telenor og NetCom må i dag under statlig tvang leie ut sine telenett til andre selskaper til en statlig fastsatt pris. DLF vil avskaffe alle slike reguleringer. Teleselskapene skal ha full eiendomsrett til sin infrastruktur og skal selv kunne sette betingelsene for evt. videreutleie.

DLF vil avskaffe det statlige monopolet for levering av brevpost, og fullt ut privatisere Posten Norge AS.


DLF vil

  • avskaffe alle subsidier til samferdsel
  • fjerne alle skatter og avgifter på biler og drivstoff
  • at veiene skal være eiet av private
  • avskaffe alle konsesjonsordninger og reguleringer av drosje- og bussvirksomhet
  • avskaffe muligheten for ekspropriasjon for samferdselsformål
  • gå inn for kommersiell finansiering av NRK, Telenor, NSB, Jernbaneverket, flyplassene, Avinor, havnevesenet, Posten Norge og lignende organisasjoner, og vil selge disse institusjonene til private
  • innføre full privat eiendomsrett for teleinfrastruktur, inkludert radiofrekvenser
  • bygge ned og så avskaffe Post- og teletilsynet
  • avskaffe kravet om statlig typegodkjenning av biler, fly, tog, båter, osv.

9. Miljø

Staten skal ikke legge hindringer i veien for de forbedringer av det menneskelige miljø som videnskap, teknologi og industri står for.

DLF har med glede akseptert den industrielle revolusjon og dens videre utvikling, og anser dette som et av menneskehetens store fremskritt. DLF vil ikke «tilbake til naturen», vi vil ikke tilbake til en tid da folk «levde i pakt med naturen og i harmoni med sine omgivelser», dvs. vi vil ikke tilbake til en tid da menneskets liv var preget av fattigdom og sykdom, og hvor den gjennomsnittlige levealder var omkring 30 år.

Siden all produksjon innebærer at det også dannes avfallstoffer, kan det dukke opp miljøproblemer. DLF vil ha en politikk som i størst mulig grad reduserer problemene forbundet med alle typer forurensning.

Reelle miljøproblemer løses best av aktive grunneiere som selv disponerer sin eiendom etter eget skjønn. Konflikter om utslipp løses ved bruk av prinsippet om at førstemann har retten, se kap. 4.

Menneskelig aktivitet tar sikte på å omforme omgivelsene slik at de bedre passer oss. DLF anser det ikke som et mål å bevare en uberørt naturtilstand.

9.1 Hva er miljøvern?

Miljøvern består i å sikre folk gode omgivelser å leve i. Ordet brukes tradisjonelt mest om å bevare naturen i uberørt stand. DLF mener at det menneskelige miljøet best vernes ved at naturen er i en slik tilstand at den er til nytte og glede for mennesker. Dette medfører ofte at naturen endres i forhold til dens opprinnelige tilstand.

Det aller meste mennesket trenger for å overleve og for å kunne leve et godt liv skapes ved omforming av naturen til noe som har verdi for oss. Naturen gir oss råmaterialene vi trenger, men sluttproduktene som klær, mat, hus, redskaper, oppvarming etc. kan kun lages av mennesker.

Uberørt natur er av en stor verdi for mange mennesker, men mat, husly og velstand er av større verdi. Det er først når vi har skaffet oss dette at vi kan sette pris på den uberørte naturen på grunn av de estetiske gleder den gir oss, eller kanskje ved tanken på den genetiske reserve den utgjør.

Men det er altså ikke slik at naturen skal gå foran menneskelige behov. Naturen i seg selv har ingen selvstendig verdi eller behov, den har verdi som menneskets omgivelser. Dersom miljøvern benyttes som et brekkstang til å hindre normal menneskelig aktivitet, anser vi dette som skadelig og umoralsk.

DLF vil føre en miljøpolitikk som setter menneskelige behov i sentrum, og en slik politikk må baseres på respekt for eiendomsretten.

9.2 Forurensning

Forurensning er opphopning av skjemmende og skadelige stoffer på en slik måte at de truer menneskelig velvære og helse.

Hva som regnes som forurensning vil altså være betinget av mange faktorer. F.eks. er toleransen for industrirøyk vesentlig mindre nå enn tidligere, da avhengigheten av industriens velstandsøkning var større enn i dag.

I byer bør det forventes høyere konsentrasjoner av støv og giftstoffer enn i lite befolkede strøk. Et nivå av svevestøv som ville vekke bekymring på høyfjellet, må ansees som normalt og uproblematisk i Oslo.

9.3 Realisme

Dagens debatt om miljøspørsmål er preget av følelser og lite fokus på fakta. Mange aktører ser seg tjent med å bygge opp en irrasjonell frykt for store miljøkatastrofer, også der hvor de faktiske skadevirkningene er beskjedne eller ikke-påviselige. Dette kan synes å være motivert av et ønske om politisk styring i en grad som ikke ville vært akseptert uten en ytre trussel.

Det faktiske forhold er at så godt som alle miljømessige faktorer blir stadig bedre, og at alle tidligere spådde katastrofer har uteblitt.

DLF baserer sin miljøpolitikk på reelle fakta, og ikke på vilkårlige antagelser.

9.4 Eiendomsprinsippet

Også i forbindelse med miljøspørsmål er det eieren som best er i stand til å avgjøre hvordan eiendommen skal disponeres. Grunneiere har den største interesse av å ivareta sin eiendom på en god og langsiktig måte. Der det er klare eiendomsforhold og rettsregler er det minimalt med reelle miljøproblemer.

Konflikter mellom «verneinteresser» og bønder/skogeiere skyldes vanligvis en urealistisk og virkelighetsfjern oppfatning blant miljøvernere. Det har f.eks fremkommet synspunkter som går ut på at tømmerhogst er skadelig og bør stanses. En slik kunnskapsløshet bør ikke på noen måte legge premisser for lovverket.

Søppeldeponering er en nyttig, men ubehagelig virksomhet som må utføres, og grunneieren er den nærmeste til å avgjøre om de økonomiske fordelene et deponi medfører veier opp for ulempene. Slik virksomhet må også følge prinsippet om at andre ikke skal påføres skade uten at dette er avtalt og evt. kompensert for.

DLF vil basere sin miljøpolitikk på grunneiers selvråderett, i trygg forvissning om at eieren selv har den beste forutsetning for å ivareta sitt eget miljø.

9.5 Allmenningsprinsippet

Det er i de tilfeller der det ikke foreligger klare eiendomsforhold, f.eks. i allmenninger, at vi finner de fleste virkelige miljøproblemer. Dette skyldes at det ved manglende eiendomsrettsforhold ikke foreligger noen klare ansvarsforhold, og ingen reelle beslutningstagere med sterk egeninteresse i å ivareta allmenningen. De sosialistiske lands håpløse miljøproblemer viser dette med all ønskelig tydelighet.

Mht utslipp til luft og vann kan myndighetene håndheve maksimumsgrenser for utslipp. Det kan legges opp til en kostnadsfri normalgrense, som alle kan benytte, med en ordning med omsettbare kvoter for utslipp utover dette. Det må strebes etter at fastsettelse av grenser og kvoter skal skje etter objektive kriterier.

Der hvor prinsippet om førsteretten kan benyttes (hevd til bruksmåte) vil dette gå foran regulering av allmenning. Dette kan f.eks. gjelde utslipp til elver og innsjøer.

DLF vil søke å redusere ansvarsløsheten forbundet ved offentlige eie. I de reelle allmenningstilfeller vil vi legge objektive utslippsgrenser til grunn ved offentlige eiendommer, og vi vil privatisere allmenninger der det er mulig.

9.6 Konkrete saker

9.6.1 Menneskeskapt global oppvarming

DLF konstaterer at det ikke finnes bevis eller holdbare argumenter for at menneskelig aktivitet fører til endringer av klimaet. DLF vil derfor trekke Norge ut av ordninger som Kyoto-avtalen, og vi vil gå imot alle statlige ordninger som innebærer reduksjon av eller fangst av CO2-utslipp.

Alle slike tiltak er kontraproduktive og sterk uheldige, også selv om menneskeskapte klimaendringer skulle ha vært tilfelle. De som er tilhengere av avtaler av samme type som Kyoto-avtalen har en autoritær og destruktiv tilnærming til de eventuelle problemene, og DLF tar sterk avstand fra slike holdninger.

Vi tar også avstand fra «føre var»-prinsippet slik det brukes av miljøbevegelsen. Vi kan ikke gå inn for å skade økonomien, sterkt redusere eiendomsretten og legge sterke begrensninger på all privatbilisme pga. problemstillinger som kanskje er mulige, men som i virkeligheten er svært lite sannsynlige.

9.6.2 Barskogvern/naturfredning i Norge

Det er i de senere årene fredet og båndlagt store arealer av privat eiendom, til dels uten kompensasjon og mot eierenes vilje. Til tross for enorm skogvekst anses det som nødvendig å ta stadig større eiendommer fra skogeierne. Dette er både unødvendig, nyttesløst og krenkende. Båndlegging uten kompensasjon er i strid med så vel Grunnloven som alminnelig rettsfølelse.

DLF vil avvikle alle tvungne fredningsvedtak, tilbakeføre den fulle råderetten til grunneierne, og gi fullstendig erstatning der det ikke lenger er mulig å reversere tvangsvedtaket.

9.6.3 Energiforsyning

DLF mener at mennesker bør leve godt, og et godt liv kan i mange tilfeller kreve et høyt energiforbruk. DLF vil derfor ha en sikker og god energiforsyning, og er derfor tilhenger av kjernekraft, fossekraft og gasskraft. Disse former for energiproduksjon vil også kunne gi stabile kraftpriser, dette i motsetning til dagens ordning hvor kraftprisen er sterkt avhengig av været: lite regn om høsten kan føre til høye strømpriser den påfølgende vinter.

Vi mener også at disse energiformene ikke i den nære fremtid lar seg erstatte av vindmøller, solcellepanel, bioenergi eller tidevannskraftverk. Innen overskuelig fremtid vil slike energiformer i beste fall kun utgjøre et supplement. DLF vil i stedet søke å sette fart i den hittil forsømte energiutbygging i Norge etter ovennevnte retningslinjer, og da især gasskraft og kjernekraft, i og med at vannkraften i stor grad må anses som ferdig utbygd her i landet.

Staten bruker til dels store midler på satsing på alternative energiformer. Dette begrunnes med antatte moralske problemer med hovedenergiformene, og er i liten grad økonomisk profitable, etterspurte eller praktiske.

DLF mener at det ikke er en offentlig oppgave å drive produktutvikling, og vil avvikle alle offentlige støtteordninger også på dette området.

9.6.4 Rovdyr

Bygde-Norge har i de senere årene plutselig fått et rovdyrproblem å hanskes med. Det består delvis i en lovgivning med drakoniske straffer for såkalt «miljøkriminalitet», herunder avlivning av rovdyr som truer bufe. Mest akutt er den plutselige oppblomstringen av ulvebestanden og den urimelige belastningen dette medfører på bygdene. Normaltilstanden de siste 100 årene har vært ulvefrie bygder, og det er derfor bøndene og grunneiere for øvrig som har retten på sin side når de ønsker å holde ulven borte.

Enhver ulvesone e.l. må etter DLFs syn kun opprettes i frivillige former der alle involverte grunneiere har gitt sitt samtykke.

DLF mener at grunneiere skal kunne disponere viltbestanden, herunder ulvebestanden.

9.6.5 Motorisert ferdsel i utmark

Dagens lovverk forbyr all motorisert ferdsel i utmark, uavhengig av eierens ønsker. Det er kun visse unntak for ferdsel i næring, dvs. i forbindelse med skogbruk og offentlige etaters behov. Denne loven er til stor hinder for rekreasjon og utvikling av alternative næringsveier basert på utmarksopplevelser.

Avvikling av loven vil ikke på noen måte føre til overdreven motorferdsel i skogen, da grunneiere flest vil hindre motorferdsel ved hjelp av sin normale råderett over eiendommen.

DLF vil avvikle loven i sin helhet, da grunneier bør ha rett til å disponere utmark etter eget skjønn.

9.6.6 Strandsonen

Strandsonen bør ikke være gjenstand for spesielle restriksjoner på utøvelsen av eiendomsretten. DLF vil oppheve byggeforbudet i strandsonen, og oppheve allmennhetens rett til ferdsel på privat eiendom i strandsonen.


DLF vil

  • gå imot alle statlige pålegg som har som formål å bekjempe global oppvarming
  • ha ren luft og rent vann
  • ha sikker energitilførsel
  • arbeide for gasskraft og atomkraft
  • arbeide for en styrking av eiendomsretten, som er den beste garanti for et rent miljø

10. Bank- og pengepolitikk

Bankvesenet bør være solid og forutsigbart, og må derfor være uten noen former for statlig innblanding.

En harmonisk og voksende velstand forutsetter et stabilt næringsliv som har mulighet for å drive langsiktig planlegging. Dette forutsetter igjen et solid bankvesen. Et solid bankvesen er kun mulig dersom det ikke er utsatt for offentlig innblanding. Offentlig innblanding i bankdriften (diktat av rentenivå, utstedelse av penger i varierende takt, statlige lånegarantier ved usikre utlån, etc.) fører til økonomiske kriser som innebærer alt fra perioder med mange konkurser og betydelig arbeidsløshet til at mange får problemer med å betale tilbake lån.

10.1 Stabile penger

Et fritt banksystem med private penger vil føre til stabile forhold i økonomien og vil være grunnlaget for langsiktig økonomisk planlegging, noe som er en forutsetning for fremgang og velstand. I dagens system fører en politisk styrt pengeenhet og andre reguleringer til ustabilitet, usikkerhet og økonomiske nedgangsperioder.

Penger bør være en pålitelig målestokk, et byttemiddel og et lager for verdi. Dette er bare mulig i et fritt banksystem. I et fritt system vil markedet selv velge den målestokk for pengenes verdi som er mest egnet. Historien viser at dette er gull, og vi fikk derfor gullstandarden. DLF vil fjerne de statlige bestemmelser som i dag blokkerer en gjeninnføring av gullstandarden.

Inflasjon (i dagens system) er en reduksjon i pengenes verdi forårsaket av staten/sentralbanken, enten ved at sentralbanken utsteder for mye penger i forhold til det det er behov for i økonomien, eller ved at statens politikk fører til at tilliten til pengeenheten synker. Dette oppleves av publikum som om alle varer blir dyrere. Når politikerne skaper inflasjon fungerer dette som en skjult beskatning. En grunn til at politikerne iverksetter inflasjon er at de feilaktig tror at den vil «sette fart i økonomien». Inflasjonens reelle resultater er dog kun negative: inflasjon reduserer verdien av innbyggernes oppsparte midler, den gjør økonomisk kalkulasjon vanskelig (fordi målestokken, pengeverdien, forandrer størrelse over tid), og den gjør investorer usikre. Dette fører dermed til økonomisk skade for hele samfunnet. Den beste sikring mot inflasjon er altså en gullstandard; politikere kan forandre på mengden av og dermed verdien av statlig utstedte papirpenger, men de kan ikke forandre mengden gull som finnes -- det er derfor statlige papirpenger er ustabile og penger basert på gull er stabile.

DLF vil altså avskaffe dagens planøkonomiske system hvor en statlig sentralbank utsteder penger. DLF vil gjøre det lovlig med et system hvor private banker utsteder egne penger. Hva som er målestokken for pengene er egentlig staten likegyldig, men historien viser som nevnt at aktørene foretrekker gull. Et fritt pengesystem vil i praksis føre til at man får penger med en stabil objektiv markedsbasert verdi. Statens oppgave i dette er kun å sikre at kontrakter opprettholdes, og en banks opplysning til sine kunder om at dens penger er innløsbare i gull er en slik kontrakt mellom banken og kundene.

I et system med private penger bør enhver selv kunne velge hvilke penger han vil akseptere. Dette er i strid med dagens ordning hvor staten (via lover om «tvungent betalingsmiddel») pålegger alle å akseptere en bestemt valuta.

10.2 Bankvirksomhet

Et fritt bankvesen har som oppgave å finansiere produksjon og handel, og dette bør gjøres med profitt som mål. DLF ønsker å privatisere alle banker og avskaffe alle statlige reguleringer. Kun på den måten kan bankvesenet gjøre sin oppgave på en mest mulig sunn måte.

Dagens ordninger med statlige krav til reservekapital og soliditet fører til en kunstig trygghet for bankene og deres kunder, og begunstiger de banker som driver mindre ansvarlig enn andre. DLF vil avskaffe disse ordningene, slik at markedet uten intervensjon fra staten kan vurdere hver enkelt banks soliditet. Usunn bankskjøtsel vil da effektivt bli drevet ut av markedet.

DLF vil tilsvarende avskaffe kravet til spesielle sikringsordninger for innskudd og dermed avskaffe Bankenes Sikringsfond. Det bør være kundenes eget ansvar å velge en solid bank.


DLF vil

  • avskaffe merverdiavgiften på produksjon og handel med gull og sølv
  • avskaffe alle statlige pålegg om at bestemte betalingsmidler må aksepteres (dvs. avskaffe alle lover om tvungent betalingsmiddel/«legal tender»)
  • gradvis bygge ned og så avskaffe Norges Bank, Finanstilsynet, Bankenes Sikringsfond og lignende statlige institusjoner
  • oppheve sentralbankloven
  • selge det offentliges eierandeler i forretningsbankene og sparebankene
  • gradvis bygge ned og så avskaffe de statsbanker som er opprettet i politisk øyemed, som f.eks. Husbanken, Kommunalbanken og Statens lånekasse for utdanning
  • fjerne krav til reserve og innskyter-forsikring i private banker
  • fjerne alle statlige krav for å starte bankvirksomhet
  • fjerne alle begrensninger på eierskap i finansinstitusjoner

11. Skattepolitikk

Det man tjener tilhører en selv, og staten har ingen moralsk rett til å ilegge skatt. DLFs mål er at finansieringen av statens oppgaver skal skje frivillig. Inntil dette kan skje må skattesatsene gradvis settes ned.

Formålet med beskatning er å skaffe staten inntekter til å løse de oppgaver som politikerne har vedtatt at staten skal løse. I dag er dette et enormt antall oppgaver innen både forvaltning og offentlig næringsdrift. I tillegg brukes skatteinntektene til å finansiere en rekke inntektsoverføringer mellom grupper i samfunnet.

Et vesentlig formål med dagens beskatning er også inntektsutjamning, og DLF tar sterk avstand fra dette. DLF anser ikke tvungen utjamning av økonomiske forskjeller som et gode, tvert imot.

11.1 Skatt og eiendomsrett

Når staten ved tvang tar av noens inntekt for å gi til andre, oppheves med dette eiendomsretten og i stedet settes en eiendomstillatelse som praktiseres vilkårlig, og som avhenger av skiftende flertallskonstellasjoner på Stortinget. Tvungen skatt krenker individets rett til uinnskrenket å eie produktet av sitt arbeid, og er derfor i strid med et viktig grunnleggende prinsipp for DLF.

Statens legitime oppgaver er å drive politi, rettsvesen, og forsvar. DLF ønsker at alle øvrige oppgaver som staten i dag har, skal privatiseres. La oss også ha nevnt at dagens konkurranseutsetting ikke er reell privatisering, da det offentlige betaler anbudsvinner med skattebetalernes penger. DLF vil fjerne dette mellomleddet helt og la tilbyder og klient slutte individuelle avtaler direkte.

Det sier seg selv at jo flere oppgaver staten blir pålagt, jo høyere må skattene bli. Man kan ikke gi skattelettelser i stort omfang samtidig som man opprettholder dagens statlige tilbud på alle mulige områder. DLF mener det ikke er mulig å effektivisere (f.eks. «konkurranseutsette») offentlige tjenester så mye at dette kan gi rom for betydelige lettelser. Det er kun mulig å redusere skattene dersom man også reduserer statens oppgaver tilsvarende.

I et fritt samfunn er stat og økonomi komplett adskilt. Etter at siste rest av statlig innblanding på felter utover de legitime områder er fjernet, vil DLF gå inn for at finansieringen av de statlige oppgavene skal skje frivillig. De aller fleste vil innse betydningen av de statsoppgavene som da er igjen, og de aller fleste vil være med på å betale de nødvendige midler til det offentlige. Vi forventer at det frivillige skattenivået da vil bli på omkring 5%.

Denne politiske prosessen vil ta tid, men den vil føre til at borgerne beholder en stadig økende andel av sine penger selv, og dermed i stadig større grad kan styre sine egne liv basert på egne valg.

DLF innser at det frie samfunn ligger langt frem i tid. Vi vil derfor her skissere de konkrete tiltak som må gjennomføres fra i dag for at vi skal kunne nærme oss et fritt samfunn.

11.2 Reform av skattesystemet

DLF vil ikke gå inn for omlegninger av skattesystemet; vi har hatt nok av mislykkede skattereformer som få år etter må suppleres med en ny reform -- en prosess som gjør hele skattesystemet mer og mer komplisert og uoversiktlig. DLF vil kun gradvis redusere satsene i det eksisterende system.

Merverdiavgiften vil bli trappet ned til null.

Årsavgift på bil, bensinavgift, elektrisitetsavgift, formueskatt og arveavgift fjernes.

Inntektsskattens satser justeres innledningsvis slik at den kommer på nivå med selskapsskatten, som er 28% av overskuddet. Dette innebærer å fjerne toppskatten, trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften. Deretter vil inntektsskattens og selskapskattens satser gradvis senkes.

Det finnes et betydelig antall ulike særavgifter med varierende proveny, og få har den fulle oversikt over disse. DLF vil gå inn for at alle slike spesielle særavgifter fjernes, og det byråkratiet som praktiserer dette avgiftsregimet må avvikles.

Kommuneskatten senkes gradvis, men kommunale avgifter til finansiering av kommunale tjenester opprettholdes, inntil tjenestene er privatisert.

Nedtrappingen av skattesatsene må synkroniseres med en tilsvarende offentlig utgiftsreduksjon. Takten i utgiftsreduksjonen er bestemmende for reduksjonen i satsene.

Det startes umiddelbart et privatiseringsprogram som overdrar eierskap og drift av alle utdannings-, helse- og velferdsinstitusjoner til private (herunder interesserte blant de ansatte), statlige så vel som kommunale.

Bygging og vedlikehold av veinettet finansieres gjennom betalt veibruk. Det startes en prosess for å overføre eierskap og driftsansvar til private vei-selskaper.

DLF vil at alle aksjer i statlige/kommunale selskaper legges ut for salg, at offentlig drift av, og støtte til, kollektivtransport, avvikles, at alle flyplasser privatiseres og finansieres slik eierne finner formålstjenlig, at statlig u-hjelp avskaffes, og at kontantstøtte og barnetrygd avvikles gradvis.

Videre, DLF vil at alle landbrukssubsidier fases gradvis ut, og målet er at disse skal være avviklet i løpet av ti år. All støtte til industrivirksomhet avvikles med samme tidsramme.

DLF vil opprette en ensidig frihandelssone i Norge ved å avvikle alle restriksjoner på import og eksport, og alle tolltariffer skal settes til null. DLF vet at frihandel (også unilateral frihandel) fører til betydelig økonomisk vekst, og dette er en forutsetning for at de borgerne som trenger det skal kunne nyte godt av et tilfredsstillende velferdsnivå. En konsekvens av dette er også avvikling av Tolletaten.


DLF vil

  • gradvis reduseres skatten ved reduksjoner i satsene og ved avvikling av en rekke særskatter
  • avvikle alle offentlige støtteordninger
  • innføre full frihandel og avvikle all toll

12. Velstand og velferd

Velferdsstaten er uforenlig med et stabilt og harmonisk velstandssamfunn. DLF mener at velferd ikke er en offentlig oppgave.

DLF anser høy materiell velstand som moralsk høyverdig. Høy materiell velstand kan man dog kun oppnå og beholde i et samfunn med stor frihet.

Velferdsstaten er et samfunnsystem som innebærer at staten skal drive skole, helsevesen, pensjonsordninger, osv. Disse skal finansieres med et høyt skattenivå, men til gjengjeld skal alle altså ha krav på «gratis» skolegang, helsetjenester, pensjoner, osv.

Velferdsstaten bygger altså i sitt utgangspunkt på den idé at ingen er personlig ansvarlig for sin egen velferd, helse, fremgang og lykke, men at vi alle er ansvarlig for hverandres velferd, helse osv., kanalisert gjennom «fellesskapets» organ: det offentlige apparat. Dette «fellesskapet» fremstilles i alminnelighet som noe mer enn og overordnet summen av alle enkeltmennesker og deres tanker og handlinger; velferdsstaten forutsetter og er bygd på en kollektivistisk ideologi der enkeltmennesket er en underordnet størrelse og følgelig må underordne seg det kollektive fellesskaps krav.

For DLF er enkeltmennesket det primære utgangspunkt, og partiet forkaster derfor alle kollektivistiske konstruksjoner. Enhver bør derfor ha frihet til ved eget arbeid og egen innsats å skape seg et så godt liv som han måtte ønske.

Velstand vil altså for DLF alltid være spørsmålet om at det enkelte menneske skal ha de beste muligheter til ved egen hjelp og evne å få mest mulig ut av sitt liv, det økonomiske aspekt av dette medregnet. Frihet, også økonomisk frihet, er her helt essensielt. All erfaring viser at frihet fører til velstand, og at mangel på frihet fører til fattigdom og endog hungersnød (slik man lett kan konstatere i de gjenværende kommunistdiktaturene Cuba og Nord-Korea). Vi kan også se denne trenden i Europa i dag: Store velferdsstater som England, Frankrike og Tyskland er i ferd med å stagnere. Land som Hellas, Spania og Kypros er kommet enda nærmere avgrunnen. Frihet er det eneste grunnlag for et velstående samfunn, og der hvor friheten innskrenkes, der vil også velstanden gå ned.

12.1 Forsikringer og velferdsordninger

Det normale vil være at det er foreldrene som forsørger sine barn og bekoster deres skolegang, at unge voksne etter utdannelsen kommer i arbeid, og at man går av med pensjon når man synes at man er for gammel til å jobbe videre. Mens man er i arbeid forsørger man seg selv og evt. barn, og man bekoster sine barns grunnutdannelse. Høyere utdannelse vil man kunne finansiere ved låneopptak. Man tegner forsikringer som dekker store utgifter ved sykdom, og man sparer til sin pensjon. Slik vil de aller fleste gjennom hele livet leve av eget arbeid/egen produksjon og verdiskapning.

Men det vil alltid finnes noen få mennesker som ikke er i stand til å klare seg av eget arbeid. I et fritt samfunn vil disse måtte basere seg på frivillige bidrag fra andre mennesker. Under frie samfunnsforhold er det ingen som vil hindre at mennesker som er kommet i en nødssituasjon blir hjulpet av velvillige medmennesker. Også i dag eksisterer det en rekke private hjelpeorganisasjoner med dette formål, på tross av at deres virkefelt er sterkt innsnevret i den sosialdemokratiske velferdsstaten, først og fremst økonomisk gjennom høy skattlegging.

Det er ingen grunn til å tro at viljen til å avhjelpe nød skulle være noe mer utpreget innen statsapparatet enn hos samfunnsborgerne direkte. Og staten er ikke i stand til å garantere alle en anstendig eksistens -- hadde den kunnet det ville ingen ha vært tiggere og uteliggere.

Så kan man spørre: Har ikke alle rett til å bli behandlet for sine sykdommer, rett til en anstendig bolig, rett til relevant utdannelse etter evner og anlegg osv? Og hvis så er tilfelle, er det da ikke en naturlig oppgave for staten å garantere disse rettighetene?

DLFs syn er at ingen har rett til de økonomiske eller materielle resultater av andres arbeid. Skal man tilegne seg resultatet av andres arbeid mot deres vilje, må man benytte seg av initiering av tvang, og DLF mener at enhver form for tvang som ikke er beskyttelse eller forsvar mot andres initiering av tvang, i seg selv er umoralsk. Frihet er uforenlig med hjelpe- og støtteordninger som er basert på initiering av tvang.

DLF er mao. prinsipiell motstander av at staten skal drive veldedighet og velferd med penger som er innkrevet med tvang. DLF mener altså at ingen har rett til noe som innebærer plikter for andre: ingen har etter DLFs syn rett til utdannelse eller legebehandling hvis dette innebærer at de finansieres med initiering av tvang overfor andre mennesker. Statlige velferdsordninger kan kun utføres på bekostning av frihet, og derfor vil slike føre til at velstanden synker. Statlige velferdsordninger vil mao. over tid være skadelige også for de få som ikke kan klare å leve av eget arbeid.

DLF innser at dersom man lar staten drive velferd, vil staten ta på seg flere og flere oppgaver, skattetrykket vil derfor bli høyere og høyere, og tilbudet fra det offentlige vil bli dårligere og dårligere. Pressgrupper vil etter hvert oppstå, og disse vil kjempe for at de selv skal få en større del av «samfunnskaken», uavhengig av egen innsats, i fullt samsvar med slagordet «skitt i Norge, leve Toten!». Det vil også kunne skje at man får perioder med meget sjenerøse støtte- og trygdeordninger, og dette vil i betydelig grad kunne passivisere tildels store grupper av mennesker som heller vil gå på trygd og nave enn å være produktive og verdiskapende. Dette er svært uheldig, ikke bare fordi mottakerne blir passivisert, men også fordi de er en byrde på de som er produktive. Mao. hvis staten skal garantere og tilby «gratis» utdannelse og legebehandling, vil dette over tid føre til at alle får stadig dårligere og dårligere tilbud på alle områder.

DLF vil at alle velferdsordninger skal være private og frivillige, og allerede i dag finnes slike: Frelsesarmeen og Røde Kors er gode eksempler på private veldedighetsorganisasjoner. Vi er overbevist om at de aller fleste mennesker med glede vil bidra til slike organisasjoner, og at de som ikke kan forsørge seg selv vil ha det bedre i et fritt samfunn enn i noen annen samfunnsorganisering.


DLF vil

  • ha et samfunn med høy velstand
  • at alle velferdsordninger skal være private
  • avvikle alle statlige velferdsordninger

13. Pensjoner

Pensjonsordninger må være slik at man sparer og investerer når man er produktiv, og så lever man av investeringen når man ikke lenger er i arbeid.

Det naturlige er å ta utdannelse når man er ung, arbeide i sitt voksne liv, og så gå av -- pensjonere seg -- når man synes at man er for sliten eller for gammel til å arbeide. I Norge er den normale pensjonsalder 67 år, men mange går av tidligere enn dette. Siden man når man har gått av ikke har noen arbeidsinntekt, må man på en eller annen måte leve på oppsparte midler, en pensjon.

13.1 Folketrygden

I 1967 ble Folketrygden, et statlig pensjonssystem, innført med støtte fra alle da eksisterende politiske partier: Folketrygden gir alle en pensjon så lenge man lever (Folketrygden gir ikke bare pensjon, den gir også stønad ved sykdom, legemsfeil, svangerskap og fødsel, arbeidsløshet, uførhet, enslig forsørgeransvar, dødsfall og tap av forsørger.) Folketrygden finansieres ved at alle betaler inn beløp, avhengig av arbeidsinntekt, til staten. Innbetalingene kommer ikke bare fra den enkelte, også arbeidsgiveren er med på å betale. Staten gir også tilskudd. Folketrygden omfatter enhver som er bosatt i Norge.

I tillegg til Folketrygden finnes det også private pensjonsordninger.

Dagens Folketrygd har mange svakheter, og har i mange tiår vært utsatt for en kontinuerlig kritikk. Den gir pensjon etter størrelsen på den arbeidsinntekten man har hatt, og de som ikke har hatt noen arbeidsinntekt mottar kun minstepensjon. Dette rammer f.eks. mange kvinner som har arbeidet hjemme mens ektemannen alene sto for husholdningens inntekt. Dessuten er satsene for utbetaling stadig blitt redusert: for de med høye inntekter er forventet pensjonsutbetaling de siste årene blitt kraftig redusert.

Viktigst er det dog at hele systemet er i ferd med å bryte sammen; enkelte eksperter har beskrevet Folketrygden som et pyramidespill. Reellt sett er Folketrygden et konkursbo.

Opprinnelig var det meningen at utbetalingene til de trygdede skulle skje fra et fond som skulle bygges opp av de samlede innbetalinger, men det som skjedde var at dette fondet ikke ble bygget opp, politikerne brukte pengene som skulle gå til dette fondet på vanlige offentlige utgifter. Pensjonsutbetalingene skjer nå ikke fra noe fond, men fra skatteinntekter som blir belastet den arbeidende del av befolkningen. Dette er en utvikling som ikke kan fortsette, fordi andelen yrkesaktive i forhold til antall pensjonister stadig synker. Riktignok har Staten pga. oljeinntektene klart å legge opp et fond på 3561 mrd kr (første halvår 2012), men dette er kun ca. 60% av det som nå er Folketrygdens samlede forpliktelser.

DLF konstaterer at Folketrygdens utvikling er blitt nøyaktig slik som man kunne forvente når det offentlige står for en slik ordning, og at løsningen må bli at alle typer pensjonsforsikringer overlates til den enkelte selv i et fritt, uregulert, privat marked, hvor statens eneste oppgave skal være å sørge for at kontrakter overholdes.

13.2 Private pensjoner

DLF mener at alle bør tegne en privat pensjonsforsikring. Dennes størrelse vil da bestemmes av den enkelte selv, og man vil da unngå dagens situasjon hvor politikerne stadig reduserer de forventede utbetalinger pga. statens stadig svakere generelle finansielle forhold. (Hvis man har en gullstandard vil også pengeverdien være stabil, noe man ikke har i et pengesystem hvor politikerne stadig reduserer pengeverdien med inflasjon.) I en slik ordning vil man også unngå problemer som at hjemmearbeidende kvinner kun får minstepensjon; dersom kun en av et par har lønnet arbeid, kan vedkommende betale forsikringspremiene både for seg selv og sin ektefelle.

Den utfordringen vi nå står overfor er å komme over fra dagens bankerotte system til et privat system av den typen som er skissert ovenfor.

DLF mener at de som begynner i arbeidslivet i de kommende år ikke skal komme inn under Folketrygdens pensjonsordninger, disse må tegne sine egne private pensjonsforsikringer. De som nå er nær pensjonsalder må så langt det er mulig få utbetalt det som politikerne har lovet dem, men de som er kommet relativt kort i sin yrkeskarrière må få avkortet sine forventede pensjoner fra Folketrygden og tegne private forsikringer for å supplere de utbetalinger de vil få fra Folketrygden.

Vi kan ikke her gå i detaljer om hvordan dette skal skje, men vi vil fastslå at fremtidens pensjonister, uansett hvem som sitter i regjering, ikke vil få utbetalt så store pensjoner som de er blitt lovet av myndighetene.

DLF vil altså overføre Folketrygden til et privat system. Det er flere måter dette kan skje på. En måte er å tilbakebetale til de som ønsker det nå-verdien av det de har innbetalt til Folketrygden, slik at de kan bruke disse midlene til å kjøpe en pensjonsforsikring i et privat selskap.

En annen måte er å redusere Folketrygdens utbetalinger omtrent slik som denne skissen antyder: de som er yngre enn 35 år få en reduksjon i sin forventede pensjon fra Folketrygden på 80%. De som er mellom 35 og 45 vil få en reduksjon på 60%, de som er mellom 45 og 55 vil få en reduksjon på 40%, de som er mellom 55 og 65 vil få en reduksjon på 20%. Dette skjer samtidig med at skattetrykket reduseres.

13.3 Pensjonsalder og aldersgrenser

I dag har man en pensjonsalder/aldersgrense på 70 år. Det normale er at de fleste går av når de er er 67 år, men man kan gå av tidligere hvis man ønsker det. Ordninger som AFP innebærer at enkelte kan gå av når de er 62. Betingelsene for disse ordningene er stadig gjenstand for forhandlinger mellom staten og fagforeningene, slik det må være når det er staten som betaler folks pensjoner av de løpende skatteinntektene. (Oljeformuen gjør dog at den norske stat står langt bedre rustet til å møte disse utgiftene enn andre land som har tilsvarende ordninger.)

DLF ønsker at alle disse ordningene skal være private, dvs. uten noen form for statlig innblanding. Den enkelte bør spare til sin egen pensjon og han skal selv (i samarbeid med sin arbeidsgiver) kunne bestemme når han skal gå av. Størrelsen på pensjonen er da bestemt i pensjonssparingsavtalen. En slik ordning vil føre til at de som vil gå av tidlig kan det, og den kan sikre at de som ønsker å arbeide videre etter at de er fylt 70 ikke vil bli hindret av statlige forordninger.


DLF vil

  • på sikt avvikle Folketrygden
  • at enhver skal kunne skaffe seg den type pensjonsforsikring han selv måtte ønske
  • avvikle alle statlige pålegg om aldersgrense/pensjonsalder

14. Helsevesen

Et velstående samfunn har et godt helsevesen. Dagens offentlig drevne helsevesen er av en langt lavere kvalitet enn hva man kunne forvente etter hvor mye ressurser som brukes på det.

Norge har et helsevesen med et stort antall sykehus og legekontorer, og med et stort antall dyktige og hardt arbeidende leger og sykepleiere. Allikevel er det store problemer med effektiviteten: pasientene må ofte vente i lang tid på å få behandling, sykepleierne er overarbeidet og underbetalt, og legene bruker for mye tid på annet enn å gjøre pasienter friske.

Dette er velkjente problemer, og det foretas stadige endringer i organiseringen av helsesektoren for å løse disse problemene, men uten at de ønskede resultater oppnås; helsevesenet forblir stort sett like ineffektivt. Den siste store endringen innebar at ansvaret for sykehusene ble flyttet fra fylkeskommunen og over til staten. Dette førte dog ikke til den ønskede effektiviseringseffekt.

DLF mener at problemene i helsevesenet kan løses ved at hele feltet privatiseres: alle sykehus bør bli private, og alle helseforsikringer bør overtas av private forsikringsselskaper. Dessuten må alle restriksjoner som hindrer opprettelsen av private sykehus avvikles; DLF tar sterk avstand fra den politikk som har som formål å hindre private i å helbrede syke.

14.1 Private sykehus

En av måtene å privatisere dagens offentlige sykehus på er å gjøre dem om til aksjeselskaper. Aksjene kan selges, men de kan også gis bort til deler av befolkningen. Hvem som får aksjene kan avgjøres etter to modeller. Enten kan de som rent geografisk hører til sykehuset få aksjene, eller så kan de som i dag arbeider på sykehuset få aksjer i selskapet. Aksjeeierne velger så et styre, og dette styret står for driften av sykehuset. Det offentlige skal ikke legge restriksjoner på hvordan sykehuset skal drives, eller på hva den enkelte aksjeeier kan gjøre med sine aksjer.

Sykehuset skal drive sin virksomhet slik det selv bestemmer, men det normale vil være at pasientene, gjennom forsikringsordninger, betaler for den behandling de får.

Ved en slik ordning vil det bli konkurranse mellom sykehusene, og det er private, ikke det offentlige, som betaler. Dette vil sikre at sykehusene ikke som i dag kan drive prisene i været fordi den som betaler i dag -- staten -- ikke er dyktig nok til å holde sine utgifter under kontroll.

14.2 Helseforsikringer

Enhver bør da tegne en forsikring som skal dekke hans utgifter ved lege- og sykehusbehandling. En slik ordning vil være langt mer rettferdig enn dagens ordning: forsikringspremier i et privat system er avhengige av risiko. Ved å leve sunt (ved ikke å røyke, ved å ha riktig kosthold, ved å trimme i riktige mengder) vil man sterkt redusere sannsynligheten for å bli syk, og man vil derfor kunne slippe unna med en lavere sykeforsikringspremie. Lever man usunt (hvis man røyker, aldri trimmer, spiser usunt), vil man måtte betale en høyere forsikringspremie. (Enkle tester kan avgjøre hvor sunt en person lever, og forsikringsselskapene kan enkelt bruke slike for å fastsette størrelsen på forsikringspremien.)

En slik ordning er rettferdig, og den vil også motivere folk til å leve sunnere. Dagens ordning innebærer at størrelsen på forsikringspremien er avhengig kun av en ting: den inntekten man har, og dette er meningsløst. Dessuten finnes det i dagens helsevesen intet effektivt forebyggende helsearbeid -- kampanjer av typen «Spis frokost hver dag!» koster langt mer enn de smaker. DLF mener at forebyggende helsearbeid er svært viktig; det er bedre å hindre folk i å bli syke enn å helbrede dem etter at de er blitt syke. Dette er også svært kostnadseffektivt. Men reelt forebyggende helsearbeid er uforenlig med dagens «solidariske» modell for helsevesenet.

Dagens fastlegeordning innebærer at alle har en fast lege som må prioritere dem. Pasienten betaler til sin fastlege som regel et bestemt beløp etter konsultasjonen; dette beløpet dekker ikke kostnaden ved behandlingen og resten av betalingen mottar legen i overføring/betaling fra det offentlige. DLF ønsker å avvikle det offentlige bidraget til folks legeregninger, DLF mener at det er ressurssløsende at det offentlige tvinger pasientene til å betale mesteparten av sine legeregninger ved å la pengene gå omveien om det offentlige. DLF vil altså avvikle ordningen med offentlige tilskudd til leger.

14.3 Deregulering av helsevesenet

DLF anser at dagens ordning med statlig godkjennelse av helsepersonell fører til at tilbudet på helsemarkedet begrenses, noe som igjen fører til at kostnadene for brukerne blir langt høyere enn de ellers ville ha vært. DLF ønsker frihet også på dette område, dvs. DLFs syn er at staten ikke skal hindre noen i å helbrede syke. Det skal selvsagt ikke være tillatt for helsearbeidere å opplyse at man har kvalifikasjoner man ikke har, og det skal heller ikke være tillatt å utføre behandlinger man vet er skadelige.

Tilsvarende for medisiner: medisiner skal være i fritt salg uten at det skal være noen statlig godkjennelsesordning. DLF er av den oppfatning at de positive sider som finnes ved dagens for det meste skadelige kontrollordninger vil bli ivaretatt av forsikringsselskapene, som kun vil betale for behandling som selskapet finner nyttig og derved har godkjent. Den ordningen som DLF går inn for her innebærer at det ikke vil være noen offentlige hindringer for de som vil søke hjelp og behandling utenfor det tradisjonelle helsevesen.


DLF vil

  • privatisere alle offentlige sykehus
  • privatisere helseforsikringene
  • liberalisere helsemarkedet, både mht. personell, behandlingsmetoder og medisiner
  • fjerne kvakksalverloven
  • avvikle alle avtaler staten har med ulike grupper helsepersonell

15. Familiepolitikk

Stabile familier er et gode for samfunnet og den beste ramme for barns oppvekst.

Individet er den primære sosiale enhet. Dette betyr at samfunn bør organiseres slik at hvert individ har rett til å utfolde seg slik det måtte ønske, sålenge det ikke initierer tvang mot andre mennesker.

De fleste mennesker vil foretrekke å leve i et stabilt kjærlighetsforhold med andre mennesker, og dette skjer i familien. En familie består i utgangspunktet av to mennesker som etablerer en familie fordi de er glade i hverandre og ønsker å leve sammen. I tillegg til dette paret kan familien bestå av deres barn, og eventuelt andre nære slektninger. Familien er den viktigste arena for nærhet, trygghet, tilhørighet og fellesskap.

15.1 Barns oppvekst

Den stabile familie er klart den beste rammen omkring barns oppvekst. I familien lærer barnet grunnleggende ferdigheter, og det lærer holdninger til sosial omgang med andre mennesker. Et sunt og harmonisk samfunn må derfor bestå av sterke familier. Familien er altså en svært viktig institusjon. Man kan selvsagt også ha en stabil familie selv om foreldrene ikke er gift med hverandre.

DLF beklager den svekkelse av familien som har skjedd de siste tiår. Denne svekkelsen, som har vært mest skadelig for barna, har skjedd med direkte politisk støtte: generøse offentlige støtteordninger til mødre som føder barn utenfor stabile parforhold, et høyt skattenivå som har presset begge foreldre ut i inntektsgivende arbeid, en holdning blant politikere om at det å oppdra egne barn er en mindreverdig oppgave, osv. Denne politikken har ført til at familien i dag står svakt, og til at mange barn vokser opp med langt mindre stabil kontakt med begge foreldre enn det som er best for dem. Dette er uheldig ikke bare for barna, men også for deres foreldre. Denne politikken er en medvirkende årsak til alt fra øket kriminalitet blant ungdom til en økning av psykiske problemer blant barn.

Å oppdra og forsørge for barn er foreldrenes ansvar. Dersom foreldrene svikter i dette, skal barnevernet som siste utvei kunne ta barnet fra familien og plassere det i et omsorgshjem. Ved skilsmisse eller samlivsbrudd mellom et foreldrepar skal barnet i utgangspunktet ha rett til å være like mye sammen med begge foreldrene.

15.2 Adopsjon

Det som er det beste for barn er å vokse opp i en stabil og harmonisk familie sammen med dets to biologiske foreldre. I en del tilfeller er dette ikke mulig; mange barn vokser opp hos en av foreldrene, og dette er for mange en god løsning. I enkelte tilfeller er det ikke mulig for barnet å vokse opp sammen med noen av sine biologiske foreldre eller andre nære og egnede familiemedlemmer, og i slike tilfeller må barnet bli plassert hos egnede adoptivforeldre. Et statlig organ innen rettsapparatet, Statens adopsjonskontor (i dag ligger denne oppgaven i Bufetat) skal ha som oppgave å påse at adoptivforeldrene er skikket til oppgaven.

15.3 Ekteskap

Ekteskap inngås mellom to mennesker som er glade i hverandre, og DLF mener at partenes kjønn er irrelevant.

DLF tar sterk avstand fra skikken med tvangsekteskap som er kommet til Norge de siste årene. DLF mener at det å tvinge noen til å inngå ekteskap er en alvorlig forbrytelse.


DLF vil

  • fjerne offentlige ordninger som svekker familien
  • likestille heterofile og homofile ekteskap
  • ha strenge straffer for den som tar initiativ til og gjennomfører tvangsekteskap

16. Skolen

En god skole er en viktig og uunnværlig bestanddel av et godt samfunn.

Utdannelse er viktig, og derfor bør undervisningen i skolen være av høy kvalitet. Skolen skal primært være en utdannelsesinstitusjon med sosial og verdimessig trygghet der elevene trives og har lyst til å lære. En god skole skal være aktiv og stimulerende, og den skal formidle kunnskap, dannelse og kultur, og hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling.

DLF mener at barns skolegang og annen forberedelse til voksensamfunnet er foreldrenes ansvar. Hvordan de løser denne oppgaven bør i stor grad være opp til foreldrene selv. Ethvert barn er foreldrenes barn, ikke samfunnets barn, og dette innebærer at foreldrene bør ha all rett til å oppdra og undervise barnet slik de ønsker. Foreldrene bør derfor ha valgmuligheter når det gjelder hva slags skolegang de vurderer som den beste for sine barn; staten bør ikke bestemme over barnas skolegang. Myndighetene begår i så fall en grov krenkelse av foreldrenes (og barnas) rettigheter. Når barna etterhvert nærmer seg voksen alder vil det bli mer og mer naturlig for dem selv å skulle bestemme hva slags videre skolegang som passer dem.

Den skoleorganisering som er klart best i samsvar med dette er et fullt ut privat skolesystem. DLF ønsker altså at alle skoler skal være private.

16.1 Private skoler

I dag går de aller fleste elever i den offentlige skolen, og problemene i denne er velkjente: alt fra dårlig standard på skolebygninger via en forgubbet og til dels dårlig utdannet lærerstand til en katastrofal mangel på kvalifiserte realfagslærere til at norske elever scorer svakt på internasjonale undersøkelser av elevenes kunnskaper -- og alt dette til tross for at Norge er blant de land i verden som bruker mest penger per elev på skolen. Dette viser klart at prosjektet med en offentlig enhetsskole er mislykket.

DLF mener altså at dagens offentlige skole bør privatiseres. Denne privatiseringen kan foregå på følgende måte: I første omgang bør hver enkelt skole fullt og helt styres av et råd valgt av lærere ved skolen og foreldrene som har sine barn som elever ved skolen. Dette rådet kan da selv bestemme skolens pensum, undervisningsopplegg, regler for opptak, faglige og pedagogiske krav til lærere, osv. Vi har full tillit til at lærere og foreldre kan styre skolen svært godt, og vi mener at skolen vil bli langt bedre dersom de som er direkte involvert i skolen -- lærerne og foreldrene -- ikke blir underlagt de politiske myndigheter og byråkratene i Kunnskapsdepartementet.

Til å begynne med skal skolene finansieres av midler overført fra det offentlige, og disse midlene kan dette rådet disponere slik det måtte ønske. Etter hvert må dog skolen finansieres av direktebetaling fra foreldrene -- dette vil foreldrene ha råd til i og med at skattene senkes i samme grad som overføringene fra det offentlige gradvis opphører. (Universiteter og høyskoler kan privatiseres på samme måte, men disse må nok i betydelig grad også finansieres med gaver, fond, testamentariske gaver, etc.)

DLF vil også gå inn for at enhver som ønsker det skal kunne opprette private skoler.


DLF vil

  • privatisere skolen
  • la hver skole selv bestemme sitt pensum og sitt undervisningsopplegg
  • at skolen etterhvert blir finansiert av direktebetaling fra foreldrene

17. Innvandringspolitikk

Staten skal ikke legge noen hindringer i veien for fredelige utlendinger som ønsker å bosette seg i og arbeide i Norge for kortere eller lengre tid. Utlendinger som motarbeider rettsstatens prinsipper tillates ikke adgang til riket.

DLF holder retten til å søke lykken som absolutt og ukrenkelig. Dette innebærer at enhver må ha rett til å bosette seg i det land man selv ønsker såfremt man respekterer landets konstitusjon og lover, og kan finne seg et levebrød ved egen hjelp. Som en konsekvens av dette mener DLF at det bør eksistere full bevegelsesfrihet mellom land for fredelige mennesker. Staten skal ikke forhindre personer i å bevege seg inn i eller ut av landet, midlertidig eller permanent, så lenge de ikke anses for å være en trussel mot landets borgere.

Tilsvarende vil utlendinger som ikke vil respektere konstitusjonen, ikke ha adgang til riket. Spesielt for den nåværende situasjon vil islamister, muslimer som som søker å styrte den sekulære statsmakten i Vesten og innføre et teokratisk tyranni, ikke ha adgang til riket. Personer som har smittsomme sykdommer kan også nektes innreise til Norge.

Enhver vil ha rett til å følge sin egen kulturs sed og skikk, så lenge denne ikke er i konflikt med landets lover. Staten og dens institusjoner skal ikke på noe vis ta spesielle hensyn, eller særbehandle utvalgte religiøse eller kulturelle grupper. Det amerikanske idealet om smeltedigelen, der alle raser og kulturer integreres i vertslandets felles kultur, er DLFs ideal i slike spørsmål.

17.1 Dagens innvandringspolitikk

Begrensninger på innvandring er en krenkelse, ikke bare av innvandrernes rettigheter, men også rettighetene til de av landets borgere som ønsker å ansette dem, selge til dem eller leie ut til dem.

Dagens innvandringspolitikk har en lang rekke svært uheldige konsekvenser. Ordningen med allmenn rett til statlig velferd kombinert med lave straffer for kriminelle handlinger gjør at en del av innvandrerne som kommer til Norge kommer hit for å utnytte sosiale støtteordninger og/eller for å leve av kriminell virksomhet.

Dagens ordning har også medført at enkelte kan tilbringe flere år på asylmottak, noe som kan være svært skadelig for dem. Dagens strenge regulering av innvandring har også ført til slike ting som menneskesmugling og proforma-ekteskap. Utnyttelse av ulovlige innvandrere, særlig til prostitusjon, men også i mer normale arbeidsforhold hvor ulovlige innvandrere blir utnyttet og ikke har noen mulighet til å ta sine problemer opp med rettsapparatet, forekommer også. En politikk som kombinerer fri innvandring med strenge straffer for kriminelle, legalisering av narkotika og avvikling av statlige støtteordninger spesielt beregnet på innvandrere, vil løse alle disse problemene.

17.2 Fordeler ved innvandring

Den største fordelen ved innvandring er økt mengde arbeidskraft, noe som fører til øket verdiskapning og større velstand, og økt kulturelt mangfold. Det er ikke korrekt at innvandrere «stjeler» jobbene fra landets borgere og forårsaker en reduksjon i levestandarden. Innvandring fører til økt arbeidsdeling, både ved at innvandrere med spesialisert utdanning fyller jobber hvor vi mangler kvalifisert arbeidskraft i Norge, og ved at de tar jobber som mange nordmenn ikke vil ha. Mange innvandrere har startet nye bedrifter, og dette er et stort gode både for dem og for befolkningen generelt. Innvandrere øker også den generelle økonomiske aktiviteten. Innvandring er altså bra for økonomien.

17.3 Integrering

Innvandrere bør etter DLFs mening ikke møte noen spesielle tiltak eller hindringer utover det som gjelder alle borgere i riket. Det står enhver fritt å tilpasse seg den norske kultur i større eller mindre grad, eller å beholde sin egen kultur i den grad denne er forenlig med Norges lover.

Staten og dens institusjoner skal ikke på noe vis ta spesielle hensyn, eller særbehandle noen religiøse eller kulturelle grupper. Skikker og adferd som er i strid med Norges lover tolereres ikke, og kulturell bakgrunn gir ingen særrettigheter. Det vil altså kunne være visse kulturelle grupper som ikke vil kunne leve lovlig i Norge dersom de følger sine skikker fra hjemlandet.

Enhver innvandrer må sette seg tilstrekkelig inn i landets lover og ordninger slik at han kan opptre som et selvstendig rettssubjekt. Likeledes må enhver innvandrer sørge for tilstrekkelig midler til sitt livsopphold på lovlig måte.

DLF er imot alle endringer i lov- og regelverk som har som formål å etterkomme ønsker og behov fra innvandrere hvis begrunnelsen er å imøtekomme religiøse krav.

17.4 Lojalitet til konstitusjonen

Enhver innvandrer eller asylsøker som søker langvarig opphold i riket må erklære sin troskap til konstitusjonen med dens idealer om den liberale, sekulære rettsstat forankret i Vestens verdier.

Dette overordnede prinsippet skal forhindre at grupper som er fiendtlig innstilt til den liberale rettstat kan ha lovlig opphold i Norge. Medlemmer av religiøse retninger som ikke anerkjenner sekulær lovgivning har således ikke adgang til riket.

17.5 Støtteordninger

Staten yter i dag støtte gjennom en rekke støtteordninger til innvandrere og flyktninger, spesielt rettet mot antatt svake aktører. DLF vil avvikle alle slike ordninger. Dette vil eliminere den nokså utstrakte velferdsturismen som i dag finner sted. Unntak fra dette er asylinstituttet, der en enkel form for understøttelse kan gis.

17.6 Asylinstituttet

Utlendinger som pga politisk aktivitet i hjemlandet står i akutt fare for å bli utsatt for alvorlige rettighetskrenkelser også i Norge kan gis asyl. Dette medfører beskyttelse mot utlevering til hjemlandet og i spesielle tilfeller ekstra politimessig beskyttelse i Norge.

Asylsøkere plasseres i lukkede leire inntil deres identitet og historie er verifisert og godkjent.

Den som innvilges asyl kan i en kort periode bosettes i enkle forhold på statens bekostning. Standard på bosetningen vil ikke være sammenlignbar med den øvrige standard i samfunnet, da hensikten med asylinstituttet er beskyttelse mot akutte trusler. Den som er innvilget asyl står fritt til å søke lykken på samme måte som øvrige innvandrere, og kan som dem bosette seg og ta arbeid.

17.7 Statsborgerskap

Utlendinger kan etter søknad motta norsk statsborgerskap etter ti års kontinuerlig opphold i riket, ferier o.l. unntatt. Forutsetningen for å komme i betraktning er at søkeren har vist god vandel, såvel i Norge som i opphavslandet, og har fulgt lojalitetsprinsippet til konstitusjonen.

Søkere kan således nektes statsborgerskap selv om de har plettfri vandel, dersom de i skrift, tale eller handlinger har tatt til orde for omstøtelse av styreformen.

Mindre forseelser vil ikke nødvendigvis føre til nekt av statsborgerskap, dersom det kan godtgjøres at søkeren har gjort opp for seg. Ei heller vil lovbrudd i opphavslandet som ikke regnes som lovstridige i Norge føre til nektelse av statsborgerskap.

Statsborgerskapet kan tilbakekalles dersom forutsetningene viste seg å være uriktige, eller at troskapen til konstitusjonen ikke overholdes.


DLF vil

  • at alle som vil komme til Norge for å arbeide, skal kunne komme
  • avvikle alle offentlige støtteordninger som er spesielt rettet mot innvandrere
  • at innvandrere som vil bli norske statsborgere skal avlegge en troskapsed til konstitusjonen

18. Kultur

Kultur er et viktig område som bør være uten innblanding fra staten og politikerne.

Kultur er svært viktig element i menneskers liv: å utfolde seg og å få opplevelser innen felter som film, musikk, teater, litteratur, dans, opera, osv. er en stor verdi for alle mennesker. Man har dog ingen krav på at andre skal betale for ens kulturopplevelser. DLF vil derfor gå inn for en avvikling av alle offentlig bidrag til kulturelle aktiviteter.

18.1 Et fritt kulturliv

DLF mener altså at staten ikke bør ha noe kulturbudsjett. Kulturen i et samfunn utvikler seg utvilsomt til beste for innbyggerne når den får utvikle seg i det fri -- etter utøvernes trang til å uttrykke seg og samtidig etter hva publikum ønsker å verdsette. Hvordan politikerne og byråkratene ønsker at kulturlivet helst bør arte seg eller se ut er et anliggende som DLF ikke finner grunn til å legge vekt på. Historien viser dessuten at politikeres tukling med kulturlivet, via bevilgninger, skolepensa m.m., vanligvis har maktpolitiske formål -- det gjelder å forme mennesker i et bestemt bilde. DLF ønsker således hverken å bremse eller å støtte bestemte kulturytringer, det vil vi overlate til det interesserte publikum.

DLF mener altså at kunsten og kulturen bør være fri og uavhengig av offentlig overformynderi via bevilgninger hentet ut av skattebetalernes lommer. De kulturinstitusjoner som er drevet av det offentlige bør privatiseres ved at de overlates til dagens styrer, og at de offentlige bevilgninger gradvis reduseres til null over f.eks. en tiårsperiode.


DLF vil

  • ha et kulturliv som er fritt og uavhengig av de bevilgende myndigheters forgodtbefinnende
  • avvikle all offentlig drift av kinoer, gallerier, biblioteker, teatre, etc.

19. Religion

Et fritt samfunn har full religionsfrihet, og staten er uavhengig av enhver religion.

Grunnloven av 1814 sikrer alle nordmenn religionsfrihet, men allikevel er ifølge paragraf 2 den kristne og humanistiske arv statens verdigrunnlag.

En religion er ifølge Caplex et «system av ideer og handlinger knyttet til troen på at høyere makter, guder, styrer menneskenes liv.» Dette er nok ikke helt dekkende, det finnes religioner som ikke dyrker guder; men det som er det essensielle ved religioner er at de forfekter irrasjonalitet og selvoppofrelse, og krever at det enkelte menneske skal underordne seg en større helhet. Denne helheten er ofte, men ikke alltid, en gud.

19.1 Religion og samfunn

I tidsperioder og i områder hvor religioner har stått sterkt, har det alltid vært fattigdom, ufrihet, og diktatur. Ulike religiøse grupper har også svært ofte vært i meget voldelige konflikter med hverandre («religionskrig»). I tidligere tider sto kristenheten for undertrykkelse og terror (inkvisisjon, heksebrenning), mens i dag ser vi at terrorister utfører sine grusomme aksjoner med andre religioner, som oftest islam, som begrunnelse.

Kristendommen står relativt svakt i Norge (og i Vesten) i dag og har gjort det i lang tid, og dette er en av hovedgrunnene til at Vesten i dag har stor frihet og høy velstand. Imidlertid er religion igjen på fremmarsj. Dette gjelder spesielt islam. I de områder hvor islam står sterkt har den medført diktatur, kvinneundertrykkelse og fattigdom. (Det er ikke overraskende at mange mennesker har flyttet fra disse områdene og til det langt mindre religiøse og dermed langt mer velstående og harmoniske Europa.)

I Europa i dag er det anslagsvis mer enn 30 millioner muslimer. De har dels kommet til Europa for å få del i den velstand som er mulig i land som ikke er dominert av noen religion, og vi ønsker alle som er kommet til Vesten for å arbeide, velkommen. Men noen av disse muslimene er islamister (islamister er muslimer som ønsker å spre islam, og å angripe islams motstandere, med vold og terror). Islamister har i de siste 25 år utført et meget stort antall terrorangrep mot Vesten, og Vesten må derfor forsvare seg mot dette. Derfor bør alle miljøer hvor det kan finnes islamister, overvåkes. Islamisme må betraktes som en kriminell konspirasjon, og mistenkte islamister kan derfor stilles for retten.


DLF vil

  • sikre full religionsfrihet for alle som praktiserer sin religion på fredelig vis
  • oppheve all lovregulering av Den norske kirke og avskaffe statlig støtte til trossamfunn
  • fjerne fra Grunnloven alle bestemmelser som favoriserer en bestemt trosretning
  • gjøre lovverket nøytralt i forhold til religion
  • sikre at alle former for blasfemi forblir lovlig
  • at alle miljøer hvor det kan planlegges terroraksjoner skal overvåkes

20. Utenriks- og sikkerhetspolitikk

Staten skal føre en aktiv utenriks- og sikkerhetspolitikk med sikte på å trygge Norges interesser militært og politisk. Vi bør bygge/vedlikeholde sterke allianser med våre venner, og bidra til å isolere tyrannier.

20.1 Sikkerhetspolitikk

Sikkerhetspolitikken skal ta sikte på å sikre Norge militært mot fiender, og å sette oss i stand til å hevde vår suverenitet med styrke over hele landets territorium. Den skal ivareta den asymmetriske trussel som vi ser i dag, såvel som Norges interesser i tradisjonelle mellomstatlige konflikter.

Det bør ikke være noe mål for Norge å involvere seg i konflikter som ikke har strategisk betydning for Norge, og det nåværende fokus på internasjonale operasjoner i NATO- eller FN-regi må endres.

Norges viktigste allierte er USA, England, Israel og de nordiske land, samt de nye østeuropeiske demokratiene. Norges viktigste fiender er de fascistiske og islamistiske regimene i Midt-Østen, spesielt Iran.

20.2 Forsvaret

I de siste år er Forsvaret blitt vesentlig svekket, og DLF finner dette meget urovekkende. DLF mener at Forsvaret må bygges opp igjen til et styrkenivå som gjør at en eventuell angriper vil måtte regne med store tap, og derfor vil la være å angripe Norge. Denne oppbygningen må i første omgang innebære at Hærens oppsetninger økes til minimum to brigader, at Sjøforsvarets operative enheter seiler og er synlige i våre havområder, at det anskaffes minimum ni moderne undervannsbåter som strategisk ressurs, at det anskaffes 56 nye kampfly, og at Heimevernet bevares som en modernisert, landsdekkende organisasjon med minimum 45 000 soldater. DLF mener også at HV-soldatene må ha geværer som kan benyttes uten at sluttstykke må hentes fra et fjernlager.

I samsvar med vårt syn på individuell frihet tar vi sterk avstand fra tvungen verneplikt. DLF mener at Norge skal ha et sterkt militært forsvar basert på frivillige vervede mannskaper.

20.3 Utenrikspolitikk

Utenrikspolitikken skal ta sikte på å bygge og opprettholde allianser med siviliserte land, dvs. land som deler Vestens verdigrunnlag. Land som utgjør en konkret trussel mot Norge og våre allierte bør isoleres militært, økonomisk og kulturelt. Land som har et annet verdigrunnlag, men som ikke er en trussel mot Norge, bør behandles med kjølig distanse.

20.4 Trusselbildet

Sikkerhetspolitikken er ikke kun relatert til mellomstatlige konflikter, da den nåværende hovedkonflikten (Vesten vs. militant islam) er av en annen karakter. Vi anser den kommunistiske trusselen for nedkjempet, selv om det fortsatt finnes enkelte gjenlevende kommunistdiktaturer.

Vår nåværende hovedfiende er militant islam, dvs. de grenene av islam som med vold vil innføre et totalitært, religiøst styre. Disse er hovedsaklig ikke-statlige organisasjoner som opererer med støtte av visse land, spesielt Iran. Vi betrakter de landene som støtter og tillater terrorvirksomhet mot Vesten som våre direkte fiender, og anser dem som legitime militære mål.

20.5 FN

FN likestiller siviliserte land og tyrannier, og er derfor en umoralsk institusjon. FN-paktens paragraf 2.1 sier: «The Organization is based on the principle of the sovereign equality of all its Members». Dette prinsippet tas fullt ut på alvor, og viktige posisjoner i FN-systemet tildeles etter formelle kriterier og ikke på basis av landenes egne meritter. Sikkerhetsrådet, komiteen for menneskerettigheter, den internasjonale domstolen, o.l. har således deltagere fra de verste og mest undertrykkende regimer på kloden. FN-systemet kan ikke reformeres før denne grunnleggende likebehandling av alle land forkastes.

FNs mål er å bli en global, sosialistisk regjering, og FN arbeider målbevisst for å nå dette målet ved en langsiktig overføring av myndighet fra medlemslandene til FN.

De første 19 paragrafer i FNs Menneskerettighetserklæring er i hovedsak i samsvar med prinsippet om individers rettigheter, som DLF støtter, men fra og med paragraf 20 inneholder erklæringen såkalte positive rettigheter, dvs. kunstige rettigheter av en klart sosialistisk karakter, og disse «rettighetene» innebærer at mennesker har krav på ting som må fremskaffes av andre. Disse «rettighetene» er uforenelige med de virkelige rettighetene som er omtalt i de første 19 paragrafer, og de er da selvsagt ikke forenlige med et fritt samfunn.

FNs sosiale arbeid er preget av hensiktsløse internasjonale overføringsprosjekter hvor man ikke griper fattigdomsproblemene ved roten, men tvert om styrker og sementerer de strukturene som i utgangspunktet skaper fattigdom.

FN tiltar seg myndighet til å definere hvilke kriger og konflikter som er legitime basert på rene flertallsavgjørelser i Sikkerhetsrådet. Slike avgjørelser vil i FN ikke bli basert på noen moralsk bedømmelse av de stridende parters legitimitet, og FN tar da regelmessig side med den aggressive og usiviliserte part. Spesielt gjelder dette den såkalte Midt-Østen-konflikten, som i dag primært står mellom det vestlige, demokratiske Israel og aggressive terroristorganisasjoner som Hamas og Hizbolla.

Den moralske og politiske relativismen som preger FN er utelukkende til skade for de frie nasjoner, og gir diktaturene en aksept som DLF finner totalt uakseptabel.

FN oppnår ingen av sine opprinnelige, og til dels høyverdige, mål, og sinker arbeidet med å isolere og avvikle tyranniske regimer. DLF vil derfor melde Norge ut av FN.

20.6 EU/EØS

EU har for lengst forlatt sitt opprinnelige mål om å være en stor europeisk frihandelssone. Dagens EU er et meget kort skritt fra å være en føderasjon av europeiske stater, med felles myntenhet, forsvar, sosial-, skatte- og utenrikspolitikk. Også politiet er i EU-landene svært samordnet med gjensidig obligatorisk utlevering av egne statsborgere til andre EU-land.

EU er i meget stor grad preget av sosialdemokratisk tenkning, og det foretas enorme overføringer mellom landene. Et meget stort byråkrati bygges opp, så vel i EU som i de enkelte landene, og det er en svært omfattende reguleringsiver på alle nivåer.

EU har også en uttalt ambisjon om å motvirke og motarbeide USA, og samarbeide med ikke-demokratiske blokker for å sperre for amerikansk innflydelse. DLF er meget sterkt imot en slik tankegang, og anser den alene som tilstrekkelig grunn til å si nei til dagens EU.

For frihetstilhengere er EU en overflødig institusjon. Alle land bør innføre ensidig tollfrihet og frihandel, og ved overgang til gullstandard eller en tilsvarende markedsbasert valuta vil transaksjonskostnader over landegrenser bli tilnærmet eliminert. EUs omfattende overføringer, subsidier og «utviklingsprosjekter» er velferdsstatstiltak som utelukkende er av det onde, og bør derfor avvikles. Likeledes bør den omfattende reguleringen av all økonomisk aktivitet i EU avvikles.

DLF vil derfor gå imot norsk medlemskap i EU, og vil på sikt arbeide for å avvikle EØS-avtalen. DLF vil erstatte denne med ensidig tollfrihet og frihandel.

20.7 NATO

NATO var i flere tiår etter annen verdenskrig vår solide garanti mot sovjetisk aggresjon. NATO var basert på et sterkt transatlantisk samarbeid, og nå som tidligere er våre interesser sammenfallende med de britiske og amerikanske interesser i større grad enn de øvrige NATO-land.

Det endrede trusselbildet gjør det akutte behov for sterkt NATO-nærvær på nordflanken mindre enn tidligere, men det er ikke på noen måte slik at freden er sikret for all fremtid.

DLF vil opprettholde dagens NATO-medlemskap og motarbeide en svekkelse av NATO til fordel for EU på den europeiske scene.

20.8 U-hjelp

DLF er imot statlig uhjelp. DLF konstaterer at u-hjelpen som vestlige land har gitt i stort omfang de siste tiår i svært liten grad har vært til reell hjelp for mottagerne, og som regel har den vært skadelig. Å gi penger for å redusere fattigdom har ingen effekt; slike ordninger gjør mottakerne avhengige av støtte og hjelp, og fører derfor til at mottakeren passiviseres. Det blir også vanskeligere å etablere et eget næringsliv når det stadig kommer «gratis» varer og tjenester fra utlandet. Dessuten vil u-hjelpen føre til utbredt korrupsjon. U-landene kan kun bli velstående dersom de har en samfunnsorganisering som i stor grad innebærer respekt for eiendomsretten, og har et rettsapparat som effektivt beskytter denne.

U-landsgjelden er et resultat av at vestlige lands banker har gitt lån til regjeringer i u-land, ikke etter en solid kredittvurdering, men etter pålegg fra regjeringene i de rike landene. I mange tilfeller har regjeringene i u-landene ikke benyttet disse midlene til investeringer som kunne gi avkastning, midlene er i stor grad gått til u-landspolitikernes prestisjeprosjekter eller til de samme politikernes private bankkonti. Denne gjelden må betales, enten av skattebetalerne i u-landene, eller, hvis gjelden «ettergis», av skattebetalerne i de landene hvis regjeringer har stått for lånene. Som alltid er det folk flest som må betale for de sosialdemokratiske politikernes velmenende, men som regel svært skadelige og kostbare politikk


DLF vil

  • ha et sterkt militært forsvar
  • avvikle verneplikten
  • ha sterke allianser med naturlige samarbeidspartnere
  • melde Norge ut av FN
  • gå imot norsk medlemskap i EU
  • avskaffe all statlig u-hjelp

Etterord: Kun frihet kan gi et samfunn med fred, harmoni og velstand

Den som nå har lest DLFs program vet at det tar utgangspunkt i frihet, individets rett til å styre sitt liv, og dette temaet er programmets røde tråd.

I de enkelte kapitlene gjøres det rede for hva DLF mener med frihet på en rekke konkrete områder av samfunnslivet, områder som i dag er belastet med et utall politiske/byråkratiske reguleringer, eller med direkte forbud og tvang. Leseren vil ha oppdaget at DLF bygger sin politikk på noen få hovedpilarer, hvorav uinnskrenket eiendomsrett er den aller viktigste.

Borgerne er i dag så vant til å være uten valgmuligheter på en rekke viktige områder, at tanken på å skulle ta ansvar for det staten tidligere har tatt på seg vil virke fremmed på svært mange.

Mange hevder av den grunn at frihet gir kaos. Men er det ikke slik at det er dagens system som gir kaos? Tenk på den jungelen av lover og regler og skjemaer man må trenge igjennom for f.eks. å bygge et hus? Hvem er det som klarer å ha oversikt over støtteordningene i landbruket? Hva med de stadig skiftende skattereglene som fører til at hver enkelt skattebetaler nærmest må være ekspert på skatteloven for å få med alle de fradrag som er tillatt? Hvem er det som klarer å følge alle de lovene på de over 3000 sidene i Norges Lover som angår dem? Hva med alle de vilkårlige byråkratiske avgjørelsene som rammer folk flest på en rekke samfunnsområder, truffet i medhold av et overkomplisert og detaljert regelverk, der skjønnsmessige vurderinger fører til stor forskjellsbehandling av folk?

Så man ser tydelig at det er statlig styring og innblanding som gir kaos. Frihet gir, som de som har lest DLFs program nå vet, enkelhet og oversikt.

Helsevesenet er i dag offentlig (bortsett fra et mindre antall private klinikker og behandlingstilbud) og staten finansierer dette slik at det er «gratis». DLF vil finansiere dette ved hjelp av et konkurransedrevet forsikringsmarked, og privatisere helsevesenet. Vil ikke dette føre til kaotiske tilstander? Hva med de som av ulike grunner ikke tegner forsikringer? Må de gå til grunne, som enkelte i dag hevder? Slike forsikringer er bare for «de rike» hevdes det av mange. Det de glemmer er at mange vanlige lønnstakere i dag betaler nærmere 70% av sin inntekt i skatt, moms, bensinavgift, bilavgifter, og en lang rekke andre avgifter.

Det kan være vanskelig å forestille seg det økonomiske handlingsrommet man får dersom man får beholde all inntekt selv! Da kan man velge mellom konkurrerende alternativer både innen sykeforsikringer, uføreforsikringer og pensjonsforsikringer.

DLF baserer seg på ideen om veldedig virksomhet for de som av ulike årsaker ikke makter å forsikre seg selv, og veldedighet er sosialistenes hat-ord nummer én. Men det eneste som er forenlig med frihet er nettopp frivillighet! Og i et fritt samfunn kommer frivilligheten til å blomstre sammen med en stigende privat velstand.

DLF mener det ikke er det samme som kaos å ha flere alternativer å velge mellom. Som følge av tradisjonelle sosialdemokratiske ideer hadde man tidligere kun én leverandør av strøm, det nærmeste kommunale kraftverk. I dag kan man ved en enkel telefon skifte leverandør dersom man finner en som er billigere enn den man har. Hvor kaotisk er dette? Det samme sosialdemokratiske idégrunnlag begrenset oss til én radio- og TV-stasjon, nemlig NRK. I dag er NRK bare ett av mange tilbud, og ingen snakker om kaos i eteren! Sosialdemokratiet ga oss Telegrafverket, senere Televerket, og til slutt Telenor. I dag kan man knytte seg til verden via telefon og Internett uten å gå veien om noe telemonopol i det hele tatt. Hvor kaotisk er dette? Sosialdemokratene måtte motstrebende innse at deres ideer også tapte på denne skansen, og ble drevet til å tillate valgfrihet innen telekommunikasjoner.

De som slutter seg til sosialdemokratisk tankegang vil alltid danne baktroppen på veien mot større frihet.

Når nye og bedre ideer vinner tilslutning driver dette dem fremover skritt for skritt, og de vil for hvert skritt stritte imot. «Vi vet best hva som er bra, og hva som er dårlig for folk» sier disse formynderne. De har i det siste måttet oppgi mange av sine skanser. Men der er flere skanser å erobre! DLF er frihetens forpost. DLF regner ikke med noe valgskred i sin favør denne gang, men partiet stiller til valg for å spre sine ideer. Disse ideene er radikalt forskjellige fra de øvrige stortingspartienes ideer. De øvrige partier oppfatter politikk som måter å administrere velferdsstaten på, derfor er det så få ting som skiller dem fra hverandre.

DLF vet at det er ideene som styrer verden, og når velferdsstaten langsomt og sikkert fører til stagnasjon og stadig dårligere tjenester, trengs helt nye ideer. DLF tilbyr disse ideene: vi vil ha frihet fremfor formynderi, og vi vet at dette er det eneste grunnlag på hvilket man kan bygge et samfunn med fred, harmoni og velstand.

GODT VALG!



Det Liberale Folkepartiet
2013-08-14