Olympiske leker
De olympiske leker, som vi nå kan se utspille seg i London, er et fantastisk arrangement. Unge iderettutøvere (samt funksjonærer og trenere og journalister og tilskuere) fra hele verden samles for å delta i fredelig og vennlig kappestrid om å løpe raskest, kaste lengst, hoppe høyest eller lengst, sparke eller kaste en ball flest ganger i mål, osv.
Dette skjer i en vennlig atmosfære hvor alle respekterer hverandre, og hvor alle synes at det viktigste ikke er å vinne, men å delta. Slik er i hvert fall det glansbilde vi i hovedsak blir presentert for. At det bak fasaden ofte er noe annerledes, at f.eks. arabiske deltagere ikke er villige til å trene i nærheten av jøder, sørger pressen for ikke å fortelle oss i og med at slike fakta ikke passer inn i dens, dvs. pressens, venstreorienterte verdensbilde.
Men det vi skal fokusere i dag er noe annet: finanseringen. Det koster enormt å få i stand et slikt arrangement: planleggingen tar mange år, og titusener på titusener av bygningsarbeidere, sjåfører, vakter, funksjonærer, arkitekter, planleggere, osv. utfører et stort arbeid for å få det hele i stand. Hvordan finansieres dette? I praktisk talt alle tilfeller er det det offentlige som finansierer arrangementene.
De ansvarlige politikere begrunner dette ved å si at arrangementene vil føre til øket turisme, at alle arenaene som blir bygget vil få en omfattende etterbruk, og at byggingen av ny infrastruktur og opprustingen av gammel infrastruktur vil være en nyttig investering for fremtiden uansett.
Men hvordan ser det virkelig ut? Er slike arrangementer lønnsomme? Holder de budsjettene og planene? En artikkel på side3 tar opp dette, og vi siterer:
“OL har sin pris og de som oftest sitter igjen med regningen er innbyggerne i byen. London-OL hadde regnet ut at moroa ville komme på ca. 22,5 milliarder kroner da de ble tildelt lekene i 2005. Syv år senere kan NRK melde at den endelige prisen er fire ganger høyere, rundt 88,5 milliarder kroner.
«Heldigvis» for London, så er de ikke alene. Professorene Bent Flyvbjerg og Allison Stewart på universitetet i Oxford har forsket på alle OL siden Roma i 1960. De har kommet fram til at gjennomsnitts budsjettsprekk til olympiske leker er på 179 prosent.
Verst var det for Montreal som arrangerte lekene i 1976. Sluttregningen kom på 6 milliarder amerikanske dollar, og byen og lekene gikk på et kjempeunderskudd. Resultatet var at byen brukte 30 år på å nedbetale gjelden de pådro seg etter lekene. OL-stadion stod heller ikke ferdig før 11 år etter lekene var over. I tillegg står den for det meste tom, etter baseballaget som brukte stadion flyttet til Washington DC i 2004.
Men Montreal er ikke de eneste som har slitt med gjeld og dårlig planlegging. Vancouver hadde budsjettert at lekene ville koste 1,9 milliarder kanadiske dollar, men endte opp med å bruke ytterligere 4 milliarder. Verst gikk det utover OL-landsbyen som ble hyllet for sin eksklusivitet da den sto ferdig, og som skulle bli omgjort og solgt som privatboliger etter lekene. I dag står landsbyen nesten tom og kun halvparten av 700 leilighetene er solgt.
Ellers kan man nevne Hellas som, i tillegg til den internasjonale finanskrisen, har Aten-OL i 2004 å skylde på for sine massive statsgjeld. Lekene kostet rundt 90 milliarder kroner og endte langt over budsjett. Mye av problemene til Hellas er dårlig utnyttelse av de massive anleggende etter lekene var over. Av de 22 arenaene som ble bygget, står 21 ubrukte og forfaller. Til og med det olympiske svømmebassenget var tomt da den britiske avisen Independent besøkte byen i 2008. Ifølge avisen sitter hver greske husholdning igjen med en gjennomsnitsregning på 50 000 euro.”
Så det er slik at disse arrangementene koster store penger, og det er skattebetalerne som betaler.
Vi ser med utgangspunkt i dagens situasjon ikke noe stort problem med dette i og med at de aller fleste skattebetalere stemmer på partier som synes dette er som det skal være – et folk får de politikere de fortjener.
Den motforestillingen vi har er at vi synes det er urettferdig at de som overhode ikke er interessert i sport skal tvinges til å være med på å betale for slike arrangementer over skatteseddelen.
Prinsipielt er vi selvsagt av den oppfatning at det ikke skal være en offentlig oppgave å finansiere idrettsarrangementer. DLFs syn er at slike arrangementer er nyttige og gir mange mennesker stor glede og mye spenning, men at de må finansieres privat, dvs. ikke over skatteseddelen. De bør altså finansieres av de som er villige til å støtte slikt med egne penger.
.
.
.
.
.
.
http://www.timesofisrael.com/lebanese-olympic-judo-team-refuses-to-pract...