Terrorangrepet 22. juli i fjor, og den nylig fremlagte rapporten som evaluerer politiets og myndighetene innsats i forbindelse med angrepet, har naturlig nok ført til et stort antall kommentarer i avisen, i radio og TV og på Internett. Mesteparten av dette har bestått av fullt ut berettiget kritikk.

Men det er et par punkter vi ikke har sett kommentert, og vi vil kort si noe om dem i vår forhåpentligvis siste kommentar om 22. juli på en god stund.

Det har vært hevdet at Grubbegata burde ha vært stengt og at en slik stengning ville ha hindret regjeringskvartalet i å bli ødelagt. Ja, det ville ha hindret regjeringskvartalet i å bli sprengt, men dersom terroristen ikke hadde kunnet plassere bomben ved regjeringsbygget ville han ha plassert bomben et annet sted. Kanskje han ville ha plassert den ved Slottet, kanskje ville han ha plassert den ved Stortinget, kanskje han ville ha plassert den ved Arbeiderpartiets hovedkvarter ved Youngstorget.

Det er all grunn til å tro at dersom bomben var blitt plassert på Youngstorget ville antall drepte ha blitt langt større enn det ble. Etter vårt syn er diskusjonen om stenging av Grubbegata en avsporing.

Det andre poenget er at politiet fikk varsel som at personen som senere viste seg å være gjerningsmannen var på vei i bil vestover fra Oslo. Tipset innholdet visstnok både biltype og bilnummer. Politiet hadde patruljer på veiene, og gjerningsmannens bil passerte nær noen av dem. Politibilene var ikke blitt varslet om fluktbilen, og ingen forsøkte da å stanse gjerningsmannen og han fikk fortsette uhindret til Utøya.

Men umiddelbart etter sprengningen trodde alle – med god grunn - at det var al Qaida som sto bak. Al Qaida utfører gjerne selvmordsaksjoner, så det var rimelig at politiet antok at gjerningsmennene var omkommet i sprengingen. Videre er det alltid slik at når det skjer en alvorlig hendelse med store ødeleggelser så strømmer et meget stort antall tips inn til politiet. Å kritisere politiet for ikke å ha reagert på ett bestemt tips av en meget uventet type som i ettertid viser seg å være korrekt, er etterpåklokskap, og er egentlig lite verd.

Dessuten var det helt urealistisk å forestille seg at det som skjedde virkelig kunne skje: at sprengningen av regjeringskvartalet kun nærmest var en avledningsmanøver, og at det egentlig formålet var å drepe forsvarsløse ungdommer på Utøya, det var noe ingen i sin villeste fantasi kunne forestille seg. Å kritisere politiet for at de umiddelbart etter at regjeringskvartalet var blitt sprengt av ukjente gjerningsmenn ikke satset ressurser på å stanse en bil etter et tips er derfor etter vårt syn helt uberettiget.

Men det er to punkter som etter vårt syn er meget kritikkverdige (bortsett fra den generelle kritikken som går på at beredskapen var svært dårlig og at varslingsrutinene nærmest var ikke-eksisterende.)

PST burde ha overvåket gjerningsmannen. Han hadde kjøpte mistenkelige kjemikalier fra utlandet, og han hadde gitt utrykk for ekstreme meninger i debatter på Internett. Da burde han ha vært overvåket av PST. At dette ikke skjedde er meget kritikkverdig.

Det andre punktet er at politiet brukte alt for lang tid på å komme seg over til Utøya. Dette har vi skrevet om flere ganger tidligere, og vi er ikke alene om denne kritikken. F.eks. skriver 22. juli-kommisjonen skriver følgende i sin innstilling:

“Umiddelbart etter ankomst fikk patruljen bekreftet at det fremdeles pågikk skyting på øya, og at ungdommene der var i livsfare. Patruljens situasjonsforståelse var at det var én gjerningsmann. To tjenestemenn godkjent for væpnede oppdrag forutsettes å kunne aksjonere mot en slik motstander. Patruljen visste ikke at de inngikk i en aksjonsplan, og heller ikke hvor langt øvrige politistyrker var kommet i utrykningen. Det var derfor ukjent for dem når noen andre enn dem selv kunne komme i posisjon til å ta seg over til øya. Spørsmålet er om patruljen i denne situasjonen skulle foretatt seg noe mer enn å observere.

Kommisjonen mener at patruljen ut fra den selvstendige handleplikten og retningslinjene omtalt over skulle forsøkt å skaffe seg båt for å gå til øyeblikkelig aksjon selv [uthevet her].” (s 133).

La oss håpe at denne tragiske og grusomme hendelsen vil føre til at alle rutiner og all beredskap blir gjennomgått på en grundig måte slik at man blir i stand til å forhindre at slike terrorangrep skjer igjen.