”Samfunnsmessig styring og kontroll” var mantraet for noen tiår siden, og skulle være motsetningen til ”snevre bedriftsøkonomiske hensyn”, som ble betraktet som en uheldig måte å drive både bedrifter og samfunn på.

”Samfunnsmessig styring og kontroll” innebærer at folkevalgte skal ta helhetshensyn når viktige beslutninger skal tas, mens snevre bedriftsøkonomiske hensyn innebærer at bedriftene kun tenker på egen verdiskapning, egne kunder og egne ansatte, noe som ble oppfattet som kritikkverdig.

Som kjent ble årets fredspris tildelt den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo. Om det er noen som fortjener en fredspris så er det han. Men de kinesiske myndigheter ser det annerledes. I en artikkel i Dagbladet for et par dager siden forklarer Kinas ambassadør hvorfor Liu Xiaobo ikke er en freds- og frihetsforkjemper, men en farlig kriminell. Artikkelen viser en totalitær og kollektivistisk tankegang, og er så tydelig man kan ønske seg mht det avsløre en frihetsfiendtlig tenkemåte.

Vi skal sitere noen poenger og kort kommentere dem.

Vi har alle hørt historiene fra det gamle Sovjet: bedriftsledere ble pålagt av myndighetene å oppfylle produksjonskvoter: en skofabrikk, for eksempel, skulle produsere et visst antall par sko i løpet av året, antallet ble bestemt av de politiske myndigheter, og hvis fabrikken ikke oppfylte kvoten ble sjefen sendt til Sibir (dette siste var kanskje noe overdrevet).

I en uvanlig stor skivebom gir Nore/Mørland i sin artikkel i VG 7/11 en «skrupelløs markedsliberalisme» skylden for «Norges verste slum», dvs. problemene i Sinsenveien. Der er det junkies og narkoselgere, prostituerte, ulovlig fremleie, avviste asylsøkere som forsøker å unngå hjemsendelse, søppel og sprøytespisser mellom blokkene, osv. Politiet kjører iblant forbi, men gjør ingen ting. «Kyniske eiendomsaktører profiterer på Oslos mangel på utleieboliger» er Nore/Mørlands totale feilidentifisering av årsaken til problemene.