I det siste har flere personer som beskriver seg som venner av Israel - eller venner av jødene - kritisert Israels forsvarskrig mot Hizbolla/Libanon. Disse, og de mest prominente er tidligere statsminstre Kåre Willoch og Kjell Mange Bondevik og bestselgerforfatteren Jostein Gaarder, sier at de er venner av Israel/jødene, men at de må kritisere når en venn gjør feil.

Propagandabildet politikerne forsøker å selge oss er omtrent slik: "vi betaler skatt for å få gratis tilgang til skole, helsetjenester, pensjoner, veier, etc. Vi har også ordnet det slik at de som har mest bidrar med forholdsmessig mer til fellesskapet - det er derfor vi har progressiv skatt". Folk flest lures av dette til å tro at det derved får et bedre tilbud innen skole, helsetjenester etc. enn de ellers vill ha fått i og med at vanlige folks kostnader blir subsidiert av høyere skatter på de rike.

Etter de siste ukers krig I Libanon er det kommet et stort antall forslag om hvordan man skal oppnå fred i området: Våpenhvile, FN-styrker i en buffer mellom Israel og Libanon, verdenssamfunnet må gripe inn, fredsforhandlinger, fredsavtaler, etc. Lederen i gårsdagens utgave av Dagsavisen summerte opp disse forslagene og begrunnelsen for dem: "Nå er det nok. Verdenssamfunnet må gripe inn overfor Israels drap på sivile, på kvinner og barn. I krig er det regler for hvordan man kan gå frem. Et land har ingen rett til å bombe i hjel uskyldige borgere.

Israel er i krig, og har vært det lenge. I årtier har arabiske nabostater, og NGOs som opererer fra nabostatene drevet mer eller mindre erklært krig mot Israel. Disse krigene har hovedsaklig blitt drevet i strid med Geneve-konvensjonen, ved at man målrettet angriper sivile, skjuler seg i og benytter sivile og medisinske installasjoner som base for angrep.