Ayn Rand og Donald Trump: sjelefrender eller erkefiender?
Som nevnt her på stemDLF.no 29. november ble DLFs leder Vegard Martinsen invitert av Ny Tids redaktør til å skrive en artikkel på inntil 1000 ord om om Ayn Rands mulige innflydelse på Donald Trumps administrasjon. Martinsen skrev en artikkel på 1600 ord, og sendte inn denne sammen med en versjon av artikkelen som var blitt forkortet til 1000 ord. Nedenfor er gjengitt den lange versjonen; det som ikke var med i den korte versjonen er satt i kursiv.
$$$$$$$$$$$
Under Obama ble skattebyrden økt, reguleringene intensivert, statens låneopptak/gjeld doblet, offentlige tilbud styrket, og byråkratiet este ut. Denne politikken hadde stor støtte fra hele makteliten: akademia, presse, byråkrati, filmindustri, mm.
Obama var ikke nådig i sin karakteristikk av sine meningsmotstandere: «They get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren't like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», noe som lignet Hillary Clintons utsagn under valgkampen om at hennes motstandere i betydelig grad var «a basket of deplorables[,] racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic».
Mange husket en 50 år gammel bok som hadde forutsagt en slik utvikling: Ayn Rands Atlas Shrugged (1957). Salget av Atlas økte sterkt etter 2009, og som man kunne vente ble det også et folkelig opprør mot Obama. Som president valgte USA i 2016 den totale outsider, en vulgær, nyrik oppkomling, TV-stjerne (og tidligere demokrat og Clinton-venn): Donald Trump.
Trump var ikke politiker og hadde aldri hatt noen politiske verv. Men han var en tilsynelatende vellykket forretningsmann, også kjent fra reality-show på TV. Siden skillet mellom politikk og underholdning var blitt svekket bla. i og med at komikere som Jon Stewart og Stephen Colbert laget komishow som så ut som nyhetssendinger, var det blitt enkelt å hoppe fra TV til politikk. Rands romaner har solgt godt siden de kom ut; en forfatter og kommentator som er glemt i dag (Gore Vidal) bemerket med forferdelse at Rand var den eneste forfatter alle Kongressmedlemmene har lest. Rands bøker ble ikke betraktet som god litteratur, men hva eliten betrakter som god litteratur avhenger av de ideer som dominerer i kulturen, en kultur hvor Samuel Beckett og James Joyce settes høyt vil ikke sette Victor Hugo og Ayn Rand høyt (og vice versa).
Rand hyllet kapitalister og entreprenører og hadde ikke mye godt å si om makteliten – var det blitt slik at Rands idealer begynte å prege USA? Enkelte toppolitikere liker Rands romaner, men var plasseringen av Trump i presidentembedet et tegn på at Rand hadde fått gjennomslag? Mange påstår dette, bla. publiserte Ny Tid nylig en artikkel som hevdet at at Rands «ekstremindividualistiske utopi for lengst er blitt en realitet i USA».
Blant de som har sagt at de liker Rands romaner er presidenten selv (han er ikke kjent som noen lesehest, for å si det slik, men han har muligens sett filmversjonen av The Fountaihead (1949), en versjon som ikke er god og som aldri var noen suksess, hverken hos kritikere eller publikum). Trumps utenriksminister Rex Tillerson har også sagt noe lignende om Rands bøker, og også Hillary Clinton gikk igjennom en Ayn Rand-fase, noe som førte til at hun engasjerte seg i republikaneren Barry Goldwaters presidentvalgkamp i 1964.
Blant andre som har vært influert av Rand i sin ungdom, men som senere har forlatt disse ideene, finner vi Paul Ryan, visepresidentkandidat for republikanerne i 2012, og tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan. Ryan sa i 2005 at «Rand inspired me to get involved in public service», men han forsto antagelig raskt at med Rand-inspirerte synspunkter var karrieremulighetene begrenset. Wikipedia forteller: «Ryan rejected Rand's philosophy as an atheistic one, saying it «reduces human interactions down to mere contracts». He also called the reports of his adherence to Rand's views an «urban legend» and stated that he was deeply influenced by his Roman Catholic faith and by Thomas Aquinas». Alan Greenspan tilhørte kretsen omkring Ayn Rand på 60-tallet, og han skrev gode artikler om bla. gullstandard i Rands tidsskrift. Hans forståelse av Objektivismen var aldri dyp, og i perioden som sjef for sentralbanken 1987-2006 førte han en politikk som ikke var i samsvar med det Rands ideer ville ha implisert.
Rand beundret entreprenører: de skaper produkter, de forbedrer tilbud, de tilbyr ting som publikum kjøper fordi de gjør deres liv bedre. De anser konkurranse som et gode som motiverer til forbedringer. Entreprenørene skaper fordi de er kreative; Steve Jobs er et virkelig eksempel: iPhone, iPad, og iTunes finnes i utallige hjem. Jobs revolusjonerte flere industrier: filmindustrien (Pixar), musikkindustrien, dataindustrien. Jobs´ motiv var å skape gode produkter, motivet var aldri å tjene penger. Jobs´ egne ord: «I was worth over a million dollars when I was 23, over 10 million when I was 24 and over 100 million when I was 25. But it was not that important ... Because I never did it for the money». Nå sier riktignok en av Rands romanpersoner at «penger er roten til alt godt», men dette er sagt av en bestemt person i en bestemt sammenheng og må forstås i lys av dette. Poenget der var at eksistensen av penger gjør arbeidsdeling mulig, noe som styrker produktiviteten og dermed øker velstanden.
I Atlas finner man også forretningsfolk som Rand ikke beundrer: de ber staten om støtte og beskyttelse mot konkurranse, de søker særfordeler, de kjøper politikere og får skreddersydde reguleringer. Trump er en slik type: han donerte til politikeres kampanjer (dvs. han ga bestikkelser), han ba om særfordeler, han ønsket beskyttelse mot konkurranse. Ingen slår ham i å vise sin rikdom på vulgært vis, noe Trump Tower bekrefter – og til å tegne denne bygningen ville Howard Roark ha sagt Nei takk; opportunisten Peter Keating ville gladelig ha tatt jobben (Roark og Keating er fra Rands The Fountainhead).
Trump ønsker ikke frihet; han bruker politisk makt for å støtte pressgrupper. Han sier at «Kina stjeler våre jobber» – selv om internasjonal arbeidsdeling er en fordel siden det fører til at den totale produktiviteten og dermed velstanden øker. Trump vil stenge grensene for å holde fremmede ute, men jo flere som utfører produktivt arbeid i et land, jo større blir produksjonen og velstanden. Rand støtter frihet både mht. handel og innvandring. Trump har, i motsetning til Rand, liten respekt for den enkeltes rett til å søke lykken hvor han måtte ønske. Mange vil til USA fordi friheten er større der – dette er bra for USA, men ikke for opphavsland som mister ressurssterke folk. I Atlas omtaler Rand dette fenomenet som «a drain of brains» (uttrykket «brain drain» er blitt stadig oftere brukt etter 1957 for å beskrive flukten av ressursterke mennesker fra mindre frie til mer frie land). Trump har redusert noen skatter og fjernet en del reguleringer, og dette vil gi vekst – Trump sa i talen i Sør-Korea nylig at «Our stock market is at an all-time high. Unemployment is at a 17-year low.», man alt den mannen sier må tas med noen klyper salt.
Både Trump og andre sentrale personer har sagt at de beundrer Rands heroiske skikkelser, men det er ofte langt mellom ord og handling; man kan beundre Rands idealer og samtidig være imot disse idealenes implikasjoner.
Rand flyktet fra kommunisttyraniet i Sovjet i 1926, og kom til et USA hvor hun trodde frihetsideene sto sterkt. Hun ble raskt skuffet: 30-årene ble «the red decade», en periode hvor praktisk talt alle intellektuelle hyllet det noble eksperiment som de mente Sovjetunionen var, og ønsket en tilsvarende utvikling i USA. Etter at først Hoover og deretter Roosevelt intensiverte reguleringene med bla. økt proteksjonisme (Smooth-Hawley-loven vedtatt i 1930; at den ville komme var kjent i forkant og var i stor grad årsaken til krakket i 1929); forbud for privatpersoner å eie gull, dvs. inflasjonssikre penger (innført i 1933); samt en rekke andre inngrep. Økonomien gikk inn i en krise. Få har tatt lærdom av denne perioden, og Trump er proteksjonist.
Finanskrisen i 2008-09 var i hovedsak forårsaket av at sentralbanken hadde holdt rentenivået kunstig lavt i en periode (bla. for å få fart på næringslivet etter 11/9-2001), og så iverksatt en betydelig renteøkning i 2005-06 (mer teknisk: de inverterte yield-kurven, dvs. de snudde forholdet mellom renter på korte og lange lån). Investeringer og lån som hadde vært lønnsomme med lave renter var da ikke lønnsomme lenger, og konkursene kom. (Å hevde at krisen skyldtes dereguleringer eller grådige bankfolk tyder på at man ikke har stor innsikt i hva som virkelig skjedde eller hvordan en økonomi fungerer.) En rekke banker hadde spekulert i dette, i trygg forvissning om at dersom det gikk galt ville staten redde dem (Obama støttet redningspakkene). Støtteordninger medfører uforsiktig oppførsel, og dette preger også forretningsfolk. Statlige «bailouts» reddet noen banker og firmaer fra det som det frie marked ville ha gitt dem: konkurs. Kostnaden ved «bailouts» (og statsgjeld) belastes skattebetalerne, all skatt betales ved at vanlige folk må jobbe enda mer for å tjene til det de kjøper; å beskatte en bedrift et bare en indirekte måte å beskatte kundene på.
Disse tiltakene skjedde dog før Trump, men de ville ikke har skjedd dersom Rands ideer hadde stått sterkt: hun støttet full næringsfrihet, inkludert «free banking». Dette ville gitt stabil pengeverdi knyttet til en gullstandard, og et rentenivå bestemt av markedet og ikke av byråkrater. Det ville ikke ha vært en statlig sentralbank som manipulerer pengeverdi og rentenivå og skaper økonomiske kriser.
Rands ideal er rasjonalitet, som innebærer at man retter seg etter fakta, er logisk, er ærlig, er prinsipiell, er langsiktig, har integritet, tenker seg godt om før man handler. Passer denne beskrivelsen på Trump? Hans omgang med fakta er lemfeldig, hans utallige tweets tyder ikke på at han tenker igjennom det han sier, og han skifter syn så raskt at han stiller selv profesjonelle politikere i skyggen. (Om Hillary Clinton – som han kalte «Crooked Hillary» – før valget, sa han: «You belong in jail». Etter valget var tonen en annen: «Hillary has worked very long and very hard over a long period of time, and we owe her a major debt of gratitude for her service to our country. I mean that very sincerely».)
Så Trump og Rand er ikke i samme seng, de er ikke i samme ideologiske univers, de er praktisk talt motsatte ytterligheter. Å påstå at Rands ideer har betydelig innflydelse på USAs politikk eller kultur er bare absurd.
$$$$$$$$$$$$
Så vidt vi har sett trykte Ny Tid den korte versjonen kun med noen mindre endringer. Tittelen ble dog endret til «Sjelefrender eller erkefiender», og det ble lagt inn følgende undertittel: «Det er tvilsomt om Trumps presidentskap er basert på Ayn Rands filosofi».
Undertittelen som redaksjonen la inn sier altså at det er «tvilsomt» om Trumps presidentskap er basert på Ayn Rands filosofi; det som den innsendte artikkelen sier er at det helt feil å påstå at Trumps presidentskap er basert på Ayn Rands filosofi: artikkelen sier at en påstanden er feil, redaksjonen endrer dette til tvilsomt.
.
.
.
.
.
.