I sin november-utgave publiserte Ny Tid en artikkel med tittelen «USA på Rand-en». DLFs leder Vegard Martinsen sendte inn følgende tilsvar:

Mark Twain sa en gang at «if you read newspapers, you are misinformed». Leser man norsk presse får man stadig bekreftet dette, men sjelden i den grad som man ser i Matthew Harles artikkel «USA på Rand-en», publisert i Ny Tids november-utgave.

Artikkelen begynner slik: «Ayn Rands ekstremindividualistiske utopi er for lengst blitt en realitet i USA». Vi må vel betrakte skribenten som en profesjonell forfatter, og vi regner også med at redaksjonen består av profesjonelle folk – vi vil derfor ta utgangspunkt i at det som menes med denne formuleringen befinner seg i nærheten av det som sitatet virkelig sier.

Sannheten er dog en annen. Hvis Ayn Rands ideer hadde stått sterkt i USA ville mye vært helt annerledes enn det er i dag. Noen få eksempler: det ville ikke ha vært planer om å bygge en mur mot Mexico; Rand var for fri innvandring. Det ville ikke har forekommet bailouts av dårlig drevne banker (bailouts består i at staten redder dårlig drevne banker fra konkurs med skattebetalernes penger), dårlige banker ville ha lidt den skjebne som markedet ville ha gitt dem: konkurs. Det ville ikke ha vært noen restriksjoner på frihandel, mens Trump som kjent vil begrense frihandelen ytterligere. Det ville ikke ha vært noen statlig innblanding i helseforsikringene (det nyeste i denne jungelen av reguleringer og støtteordninger er Obamacare, som praktisk talt alle politikere, både demokrater og republikanere, støtter).

Videre, det ville ikke ha vært noe statlig pensjonssystem (Social Security), en ordning som i realiteten er konkurs. Det ville ikke ha vært noe statlig skolesystem. Det ville heller ikke ha vært noen statlige reguleringer av boligmarkedet (intet Department of Housing and Urban Development (HUD), intet Federal Housing Finance Board, ingen Federal Housing Administration, etc.). Det ville heller ikke ha vært noen statlig sentralbank som manipulerer pengeverdi og rentenivå og dermed skaper økonomiske kriser; Rand var tilhenger av «free banking», som ville ha gitt en gullstandard, en stabil pengeverdi og et rentenivå bestemt av markedet og ikke av statlige byråkrater.

Hvis Rands utopi hadde «blitt en realitet i USA» ville velstanden ha vært langt høyere enn den er i dag, dette fordi dagens utallige restriksjoner på verdiskapning ikke ville ha vært der. Å si at Rands modell er blitt en realitet i USA er da påstand som ikke har noen forankring i virkeligheten overhode. Hadde Rands utopi vært en realitet ville staten kun drevet med sine legitime oppgaver (politi, rettsapparat og det militære), og alt annet ville vært drevet av private. Det er heller ikke slik at utviklingen i USA går i denne retningen, noe enhver som følger amerikansk politikk kan bekrefte; den går i motsatt retning.

Harle fortsetter sin argumentasjon på denne måten: «Trump beskrev seg selv som en fan av Ayn Rand» og «[utenriksminister] Rex Tillerson har sagt at Rands siste roman De som beveger verden (Atlas Shrugged) er hans favorittbok». Men dette betyr bare at disse personene liker god litteratur, det betyr ikke at de slutter opp om den filosofien som presenteres i disse bøkene eller at «Howard Roark er det ideologiske forbildet til nøkkelmedlemmer av Trump-administrasjonen». Harles argumentasjon blir enda svakere i fortsettelsen av artikkelen, men i samsvar med ordtaket om at «man behøver ikke drikke hele glasset for å konstatere at melken er sur» forlater vi Harles artikkel her.

Hvis det er noen som vil vite hva Ayn Rands tilhengere egentlig mener om tilstanden i dagens USA vil vi anbefale Don Watkins` Rooseveltcare, som vurderer dagens statlige støtteordninger, hvordan de oppsto og hvordan de kommer til å kollapse (statlige støtteordninger er ikke bærekraftige fordi de styres av politikere som må love stadig større offentlige «gratisgoder» for å bli valgt); John Allisons The Financial Crisis and the Free Market Cure og Yaron Brook og Don Watkins` Equal is Unfair.

Vi kan også anbefale Onkar Ghates artikkel «The anti-intellectuality of Donlad Trump: Why Ayn Rand would have despised a president Trump», publisert av The Ayn Rand Institute (link nedenfor).

En journalist bør sette seg inn i et tema før han skriver om det, men det er lite som tyder på at Harle har gjort dette. Det at Ny Tid publiserer en slik artikkel bare bekrefter enda en gang at pressefolk følger mantraet «ikke la fakta komme i veien for en god story». En redaksjon bør dog tenke på hva som blir konsekvensene dersom de stadig publiserer artikler som er fulle av feil og usannheter og løgner: tilliten til journaliststanden og pressen vil bare synke enda dypere. Dette er en utvikling vi allerede har sett: «Bare en av tre nordmenn har tillit til journalister. Dermed har færre tillit til journalistene enn [de har til] mange av [virksomhetene som journalistene] skal dekke kritisk, viser ferske tall fra Tillitsundersøkelsen 2016» (link nedenfor).

Artikkelen over ble sendt til Ny Tid v/redaktør Truls Lie 11/11-17. Lie ønsket ikke å trykke den, men han var så generøs og velvillig at han skrev en lang kommentar til artikkelen. Bla. påpekte han at artikkelen som ble besvart i hovedsak omhandlet filmversjonen av The Fountainhead – artikkelen var «videreformidlet fra Cineaste, Englands anerkjente filmmagasin» – men i tilsvaret ble ikke filmen berørt.

Det er klart at den innsendte artikkelen kunne vært lenger, og filmen kunne ha vært kommentert. Det er ikke ukontroversielt å hevde at filmen er svak, dette var også noe Rand selv mente. Filmen var heller ikke noen suksess hverken hos kritikere eller publikum, selv om boken den var bygget på var en bestselger. Etter at den gikk på kino omkring 1950 blir den kun en gang i blant vist på TV. Men artikkelen fra Cineaste og Ny Tid mener allikevel at man kan bruke filmen – og ikke bøkene – som et grunnlag for å vurdere både Rands filosofi og filosofiens innflydelse, dette til tross for at Rand altså er en bestselgende forfatter med et boksalg på over 30 millioner eksemplarer.

Som man ser i artikkelen over ble hovedvekten lagt på dagens politikk, men også der var det mer som kunne ha blitt sagt for å vise at påstanden som åpner artikkelen i Ny Tid/Cineaste ikke var korrekt. Artikkelen kunne blant annet nevnt følgende: Gammelsosialisten Bernie Sanders er den politiker som har størst oppslutning blant de unge, hele det politiske spektrum slutter opp om statlige ordninger som Medicare, Medicaid og Social Security, ordninger som Rand mente burde være private og ikke statlige. Det er heller ikke mange politikere som ønsker å avvikle president Obamas ytterligere forsterkning av den offentlige innblandingen i helseforsikringsmarkedet (Obamacare). Det er bred oppslutning om at staten kan ta opp lån for å ytterligere styrke velferdstilbud til befolkningen, mens Rand mente at det ikke skal finnes statlige velferdstilbud overhode. Videre, ytringsfriheten blir stadig svekket på USAs universiteter; kun venstreorienterte talere får snakke fritt, konservative talere blir ofte «shouted down» og må ikke sjelden ha livvakter for å kunne holde sine taler, osv. osv. Rand var selvsagt for full ytringsfrihet.

For en som vet eller burde vite dette, er det fullstendig meningsløst å si at «Ayn Rands ekstremindividualistiske utopi forlengst er blitt en realitet i USA».

Redaktør Truls Lies svar til Vegard Martinsen inneholdt ellers en rekke interessante poenger, men han ønsket altså ikke å publisere innlegget over i Ny Tid. Imidlertid inviterte han Martinsen til å skrive en artikkel på 1000 ord til desember-utgaven av Ny Tid. Hvordan dette gikk vil vi komme tilbake til her på stemDLF i neste uke.
.
.
.
.
.
.
.

https://www.nytid.no/usa-pa-rand/

https://ari.aynrand.org/issues/culture-and-society/more/The-Anti-Intelle...

http://www.tillitsundersokelsen.xyz/mediene/#medier