(Denne bokomtalen er skrevet av DLFs leder Vegard Martinsen.)

Det var med en viss forventning jeg begynte å lese Simen Ekerns bok om «den europeiske høyrepopulismens vekst og fremtid» (dette er bokens undertittel). En av grunnene var at det kan være interessant å se hva en prisbelønnet mainstream journalist/forfatter sier om dette fenomenet, og en annen grunn var at en kommentator i VG (Yngve Kvistad) omtalte boken på følgende måte 19/9: «...Ekern har [i denne boken] gått til kildens utspring, for å låne ord fra en litterær premissleverandør på høyresiden, Ayn Rand». Kvistad sier også at Ekern «med skarpe observasjoner og en spiss penn dissekerer den europeiske høyresiden».

Denne bevegelsen har vokst frem i Europa de siste årene, og den har fått medvind i form av Englands vedtak om Brexit og valget av Donald Trump til president i USA. Sentrale personer i denne bevegelsen er Geert Wilders, leder av Frihetspartiet i Nederland; Marine le Pen, leder av partiet Nasjonal front i Frankrike; Frauke Petry, leder i tyske AfD (Alternativ for Tyskland); og Italias Matteo Salvini, leder i Lega Nord. Dette er, hvis vi måler etter oppslutning, fremtredende politikere i viktige land i Europa, og Ekern har intervjuet dem (og/eller andre som står dem nær, ikke alle var like tilgjengelige for intervju). Ekern har også vært tilstede på partimøter, og har lyttet til foredrag disse og andre politikere i bevegelsen har holdt. Så langt er dette en riktig oppskrift for hvordan en journalist skal arbeide. Men hvordan er resultatet?

Først: hva står denne bevegelsen for? Disse partienes viktigste standpunkter er i hovedsak disse: de er imot Euroen, de er imot Brussel, de er imot globalisering/frihandel/kapitalisme, de er imot islam, og de er imot innvandring. For å utdype dette noe: de vil at et land skal ha sin egen valuta og ikke den felleseuropeiske Euroen (som mange av EUs medlemsland benytter); de vil ikke styres fra Europas hovedstad Brussel, de vil styres fra sine egne nasjonale hovedsteder; de er imot at islam/sharia skal få innflydelse i Europa; og de er imot innvandring, de foretrekker «homogene nasjoner». Vi kommer tilbake til disse tingene i noe større detalj etter hvert. De er alle tilhengere av velferdsstaten, et poeng Ekern ikke finner det verd å nevne.

MSM beskriver alle disse partiene og politikerne som «høyrepopulistiske» – det er klart at de som tilhører etablerte miljøer ser på denne bevegelsen med forakt, og at de bruker «høyrepopulisme» som et nedsettende utrykk. La oss presisere disse viktige begrepene: hva er høyresiden, og hva er populisme? Vi skal deretter se på hva denne bevegelsen står for, og hvorfor. Deretter vil vi se på i hvilken grad Ekerns bok er nyttig for å forstå denne bevegelsen.

Hva er «populisme»? I SNL finner vi følgende: «Populisme er betegnelsen på en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til «folket», som motsetning til «eliten». Populisme er blitt knyttet til både venstreorienterte og høyreorienterte partier, samt sentrums- og bondepartier.» Vi kan da ikke se at det er noe galt i å være populist. At politikere henvender seg til og forsøker å få oppslutning fra folket – i motsetning til eliten – er bare rimelig i et demokrati. Vi synes ikke det er noe kritikkverdig i dette. Med andre ord: I et demokrati er det helt rimelig å forvente at politikere som forsøker å få makt er populister. De som anvender «populisme» på en nedsettende måte tilhører da en elite, en elite som har helt andre synspunkter enn de som dominerer hos folk flest. Uttrykket «populisme» brukes da av en elite som har makt og som vil beholde makten, dette selv om de meninger eliten har er i strid med de meninger folk flest har. Kort sagt, og satt på spissen: de som bruker «populisme» på en nedsettende måte tilhører en slags adel som vil herske over folk flest, og som legger liten vekt på hva folk flest mener.

Så til begrepet «høyresiden». Høyresiden står i kontrast til venstresiden, og venstresiden består av partier og grupper som vil øke statens makt over den enkelte: de vil ha høyere skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer, de vil nasjonalisere og ekspropriere, de vil svekke eiendomsrettens betydning, og de vil utvide mengden av «gratis»-tilbud og støtteordninger fra det offentlige på stadig flere områder. Høyresiden derimot vil styrke det enkelte individs råderett over seg og sitt, den vil redusere skatter og avgifter, den vil privatisere og deregulere, den vil overføre offentlige eiendommer til privat eierskap, den vil overlate tilbud som er offentlige til det frie marked (den har som mål at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene politi, rettsapparat og det militære).

Nå kan man hevde at man kan definere høyresiden annerledes; enkelte vil si at høyresiden består av ideologier og bevegelser som legger vekt på nasjonen, på tradisjoner, på den religionen som dominerer i landet. Men en slik definisjon er basert på ikke-essensielle egenskaper ved det som skal defineres, og da vil den kunne omfatte helt ulike bevegelser i forskjellige kulturer. Definisjoner basert på ikke-essensielle egenskaper er ugyldige.

Det er klinkende klart at de partiene som omtales i Ekerns bok da ikke tilhører høyresiden. Det er riktig som VGs kommentator skrev at Ayn Rand er en «litterær premissleverandør på høyresiden», men denne populistiske bevegelsen er ikke en del av høyresiden. Og for å konkretisere dette: Rand var for fri innvandring, for frihandel, mot styring både fra Brussel/Berlin/Madrid/Roma, og hun var mot at samfunn skal styres i samsvar noen religion, og hun var imot velferdsstaten, Rand var for full individuell frihet, hun var da tilhenger av kapitalismen. Vi vil tro at VG-kommentatorens kobling av Ayn Rand til denne populistiske bevegelsen kommer av at han ikke er kjent med hva Rand sto for, vi vil ikke påstå at han lyver.

Ekern har snakket med en rekke personer som tilhører denne bevegelsen, og forteller hva de sier og mener. Men det er en pussig ting som vi ikke helt ser poenget med, han legger stor vekt på hvordan disse personene er kledt. Første kapittel begynner slik: «En eldre mann med lang, blå frakk og grå dress tenner en røyk...» (s. 23). Deretter følger det slag i slag, men vi gjengir kun noen få eksempler: under et intervju er Marine le Pen «kledt i en hvit, kortermet kjole ...» (s. 96), Geert Wilders er «designer-dress-smilende» (s. 136), eller kledt i«elegant, smal dress, kritthvit skjorte, nesten alltid slips» (s. 147), på side 164 er Wilders «den elegant kledte nederlenderen», før et møte i Hannover observerer Ekern «en jente med hestehale og grå boblejakke» (s. 175), på møtet møter han «blikket til en ung mann, kledt i hvit skjorte og blazer» (s. 181), i Italia snakker han med «en blid, kortvokst ung fyr i slutten av tyveårene med hvit cap, hvite Adidas-joggesko, skjorte og en enkel blå jakke» (s. 232). I en møtesal sitter «en dame i leopardbluse og høyhælte, gule sko» (s. 236). På et annet møte ser han menn med «Grå dressbukser. Blanke sko. Dobbeltspent blå blazer med gullknapper ...» (s. 245). «Rundt meg» sier Ekern på side 251, «er det flest unge, velkledde folk. Gutter med blazer og slips, jenter med høye hæler, perler og kjoler», på side 252 snakker han med en mann som er «elegant antrukket i grå bukser og vinrød cardigan». Hvorfor nevner Ekern disse tingene så ofte? Kanskje for å vise at disse populistene er vanlige folk og ikke skinheads; kanskje er det bare et litterært grep for å starte eller komme videre i en fortelling, eller kanskje illustrerer det at Ekern i for stor grad skuer hunder på hårene.

Men til det substansielle. Vi skal kort se på de fire hovedsakene: Brussel, innvandring, islam, og globalisering/frihandel. Ekern burde ha gått inn på disse poengene, sett på populistenes argumenter og vurdert dem. Etter vårt syn er dette det viktigste ved denne bevegelsen, men Ekern legger ingen vekt på dette. Nå er det den enkleste sak av verden for en anmelder å kritisere en forfatter for ikke å ha skrevet en annen bok enn den han virkelig har skrevet, og Ekeren er muligens ikke interessert i disse temaene, men etter vårt syn er disse de viktigste så vi vil omtale dem – uten at dette må oppfattes som en kritikk av Ekerns bok; som sagt, hans fokus kan ha vært et annet.

1) Populistene er misfornøyde med styringen fra Brussel, og vil heller styres fra eget lands hovedstad. Etter vårt syn er det styring – statlig styring av økonomien – som er problemet (styring gir økende skatter, mer byråkrati som fører til arbeidsløshet, redusert vekst, mindre produktivitet, statsgjeld). En forflytning av styringen fra Europas hovedstad til eget lands hovedstad vil ikke innebære vesentlig endringer i de problem som styringen fører med seg – å erstatte Brussel med Berlin/Roma/Paris/Amsterdam vil ikke innebære vesentlig endringer av maktforholdene eller politikken, de vil fortsatt ligge hos staten – hvorvidt den ligger i nasjonalstatens hovedstad eller Europas hovedstad Brussel spiller ingen rolle. Det er kun en fri økonomi som kan gi stabil velstand og vekst over tid. Løsningen på problemene populistene er opptatt av er ikke å flytte styringen fra Brussel. Løsingen er å slippe økonomien fri.

Dessverre forstår ikke populistene dette, de er motstandere av globalisering/frihandel/markedsøkonomi. Ekern gjengir noen sitater som klart bekrefter dette. «Marine Le Pen er allikevel på sitt aller mest effektive da hun snakket om kapitalismens brutalitet» (s. 93), og hun kommer med «sin sterke kapitalisme- og globaliseringskritikk» (s. 95). Le Pen sier også at «landene i Europa har ikke lenger noe hjerte, ingen sjel. Det er bare markeder. Denne økonomien gjør oss til slaver i en kunstig, dyp umenneskelig verden ....» (s. 256). Ekern konstaterer at Le Pen fremmer «den nasjonale proteksjonismen» (s. 84). Klarest er dog dette sitatet som Ekern gjengir på side 91 hvor Le Pen protesterer mot at hun blir beskyldt for å være ekstrem: «Jeg set ikke hvordan det kan være ekstremt å være mot globaliseringen, mot frihandelen og ultraliberalismen som objektivt sett er i ferd med å ødelegge vår økonomi». Faktum er, i motsetning til det le Pen påstår, at land med frihandel har større vekst og større velstand enn land som fører en proteksjonistisk politikk, dette fordi frihandel innebærer større utnyttelse av komparative fordeler mellom land.

Et fritt marked, hvor eiendomsretten respekteres, hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige, og hvor staten kun skal beskytte alle borgeres frihet, er ifølge populistene et umenneskelig, brutalt slavesamfunn, mens et samfunn med stor grad av statlig tvangsmessig styring og regulering av alle borgeres aktivitet fra myndigheter som holder til ikke i Brussel men i eget lands hovedstad, det skal være langt bedre. Alle erfaring viser dog at økt frihet gir økt velstand, men jo mer styring det er jo mindre blir vekst og etter hvert vil fattigdommen bli større og større (det siste i den lange rekken av eksempler som viser dette er Venezuela).

2) Mange tror at man kan styre økonomien og gjøre forholdene bedre for befolkningen ved statlig manipulering av pengeverdien. I land som benytter Euro har nasjonalstatene gitt avkall på denne muligheten, styringen av Euroen ligger i EU. Mens det var myndighetene i Hellas som styrte verdien av Drakmen, myndighetene i Roma som styrte verdien av Liren, etc., har de nasjonale myndighetene nå ingen innflydelse over verdien av Euroen, styringen av verdien på Euroen ligger i sentrale organer i EU.

Sannheten er at man ikke på sikt kan oppnå noen fordel for noen ved å endre på pengeverdien, det som kan gi stabil økonomisk vekst og dermed økt velstand over tid er at pengene har stabil verdi – og dette er helt uavhengig av om pengene heter Euro eller Gylden eller Lire eller Dollar. Stabil pengeverdi kan kun oppnås ved et fritt bankvesen og en gullstandard (som vil vokse frem under et fritt bankvesen). Å erstatte Euro med eget lands valuta er dermed et feilspor. Populistene forstår ikke dette (og det er også få økonomer som forstår dette), og Ekern kommenterte ikke dette i det hele tatt.

3) Populistene er kritiske til innvandring. For noen av populistene kan det være rent rasistiske grunner til dette; de kan være imot innvandring fordi de ikke liker å se mørkhudede mennesker i gatene i Europas storbyer. Dette er i så fall et argument som er fullstendig primitivt og barbarisk og som ikke fortjener å bli tillagt vekt. Men ingen av de som Ekern har snakket med nevner dette.

Men det kan være andre grunner til motstand mot innvandring: det har vært hevdet at det fører til økt kriminalitet (dvs. at en større andel av innvandrerbefolkningen enn av innfødt befolkning er kriminelle). Ekern siterer en populist: «Merkel slapp inn en million mennesker uten å kontrollere dem. Vi så hvordan det gikk. Voldtekter. Overgrep. ...» (s. 140). Ekern burde ha dokumentert dette forholdet og derved bekreftet eller tilbakevist påstandene ved å henvise til seriøs statistikk.

Innvandringen kan føre til økede statlige utgifter fordi de innvandrere som får lovlig opphold vil bli omfattet og kan nyte godt av av kolossale offentlige støtteordninger (gratis skolegang, gratis helsetilbud, sosialhjelp, pensjoner, mm.). Det er velkjent at alle land i Europa (unntatt Norge) har stor statsgjeld, og hvert år bruker mer penger enn de tar inn i skatter og avgifter. Etter vårt syn burde en bok som dette ha vurdert disse forholdene og gitt leseren noen tall og statistikker som viser hvordan økonomien i de europeiske land vil utvikle seg når man tar inn et stort antall innvandrere som får fulle økonomiske rettigheter uten at de har deltatt i den verdiskapning som ligger bak tilbudene. Ekerns bok inneholder ingen ting om dette.

4) Så til islam. Ekern nevner en rekke terrorangrep utført i Europa mot tilfeldige sivile, utført av muslimer/islamister/jihadister. Populistene er motstandere av islam, men Ekern presiserer forskjellen mellom motstand mot og kritikk av islam og kritikk av muslimer generelt. Ekern legger likevel nærmest ingen vekt på koblingen mellom terror utført av muslimer som hevder å handle på vegne av islam, og islam. Spørmålet er: er terroristenes grusomme handlinger begrunnet i islam, eller er de utført av personer som bare er voldelige og som benytter islam som påskudd.

Det er opplagt at de fleste muslimer er fredelige, og mange av dem tar klart avstand fra terror. Men dette gjelder ikke alle. Og man kan finne hjemmel for terror i Koranen. Koranen består ifølge islam av Allahs/Guds egne ord, dette i motsetning til f.eks. Bibelen, som påstås å være skrevet av mennesker inspirert av Gud. Bibelen kan da inneholde feil, mens Koranen ikke skal inneholde feil. (En liten presisering: Koranen skal være diktert av Gud gjennom erkeengelen Gabriel til profeten Muhammed.) Koranen inneholder pålegg som disse: «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», «ha ikke vantro som venner eller allierte», «jødene har fortjent Allahs vrede», «vi vil kaste redsel i de vantros hjerter fordi de har stilt guder ved siden av Allah; noe Han ikke har åpenbart noen fullmakt for. Deres bolig er Ilden! Og ondt er de urettferdiges hjemsted!» etc.

Og så kommer det essensielle poenget: det har alltid, i hele islams historie, vært noen muslimer som har tatt disse påleggene på alvor og som har handlet i samsvar med dem. Det har altså alltid vært noen muslimer som da, for å si det rett ut, har terrorisert og drept andre, både muslimer og ikke-muslimer, fordi de ikke har tatt Allahs pålegg på alvor, fordi de har krenket islam/Allah, fordi de har handlet i strid med islam. Dette har altså pågått i innpå 1400 år, og er ikke et nytt fenomen.

En av de siste bøker som dokumenterer dette er Ibn Warraqs The Islam in Islamic Terrorism. Her finner man en rekke eksempler på drap og terror av samme type som de som Ekern omtaler og som har skjedd i Europa og USA de siste årene, men som er blitt utført av muslimer i 1400 år. Vi gjengir et par eksempler:

«The Kharjities [survived] ...due to raids in the countryside, where their philosophy allowed them to pillage and kill non-Kharijites as enemies. Their islamc roots must not be forgotten, the Karjities fervently believed that the body politics and society itself should be based on the Koran and the Koranic principles» (s. 165-6). Denne gruppen var en «early seventh-century movement in Islam» (s. 158)

«Violent confrontations erupted between the supporters of Ibn al-Quashari and those of Abu Jafar. In 1077, ... new disturbances broke out .... In the following years, incidents multiplied. There were bloody skirmishes in 1085 between the Sunnis and the Shias, leaving many dead» (s. 183).

«Wahabbi hostility toward the Shia manifested itself in 1802, when Wahabbi forces attacked Krabala, a town sacred to the memory of all Shia since the massacre of al-Husayn b. Ali in 680. [Warraq siterer en historiker som bla. skriver] 12 000 Wahabbis suddenly attacked Imam Husayn .. . old people, women and children – everybody died at the barbarians´ sword ... Their cruelty could not be satisfied, they did not cease their murders ... more than 4000 people perished (s- 229-30).

Ibn Warraqs gir i sin bok et stort antall eksempler som viser at en andel av muslimene bruker vold og terror mot personer de mener ikke tar Allahs ord på alvor, og som de betrakter som vantro. Disse muslimene skyr ingen midler for å følge de oppfordringer som finnes i Koranen.

Det som er skjedd er at vi har fått et stort antall muslimer inn i Europa. Og siden islam står sterkt vil en andel av disse muslimene bekjempe de vantro, og det er disse som begår terror. De gjør dette for å beskytte sin tro, for å bekjempe de som er imot Allah. Å påstå at vi er utsatt for terror utført av islamister fordi Vesten har støttet og delvis støtter Israel, eller pga. olje, eller fordi regimer i Vesten dessverre har støttet undertrykkende regimer i Midt-Østen, viser bare en svært liten innsikt i islam og islams historie.

Alt tyder på at populistenes forståelse av denne problematikken er nær ikke-eksisterende, og Ekern nevner den heller ikke.

Vi kunne sagt en god del mer, og der er enkelte gode poenger i boken, f.eks. nevner Ekern dette viktige poenget, dessverre uten å gå grundigere inn på det (han siterer en fransk populist): «Mine muslimske venner på videregående drakk øl sammen med meg, kanskje ikke akkurat når det var ramadan, men i det store og hele delte vi et slags fransk tilbakelent forhold til religion, uansett hvilken man tilhørte. Etterhvert endret det seg dramatisk. Folk begynte å omtale seg som muslimer, algerere, jøder, hva som helst, og jeg merket at folk gled fra hverandre. Jentene begynte å gå med slør .... » (s. 262). Dette viser at mangel på integrasjon, og samfunn som organiseres slik at de dyrker, fremmer, oppfordrer til og beskytter uvesentlige forskjeller mellom mennesker, kan utløse store problemer.

Som nevnt er det enkelt å kritisere en forfatter for ikke å ha skrevet en annen bok enn den han virkelig har skrevet. Etter vårt syn burde Ekern ha tatt opp de temaer vi kort har berørt ovenfor. Slik boken nå er er den ikke så mye mer enn en katalog som viser populistens standpunkter, personligheter (og til en viss grad, deres klesvaner).

For den som er interessert i en slik ordrik katalog kan boken være nyttig. Men vi vil tro at flere lesere ville hatt nytte av boken dersom den hadde gått grundigere inn på de temaer som vi kort har omtalt her.

Etter vårt syn vil populistene ikke kunne få noen merkbar innflydelse på den politikken som føres. Problemene skyldes velferdsstaten og ettergivenhet overfor kriminalitet, og ingen av de populistiske partiene tar opp disse spørsmålene, tvert imot støtter de de holdningene som er dominerende i alle mainstreammiljøer. Populistene står altså ikke for et idemessig alternativ til mainstream. Noen av disse partiene har fått en viss oppslutning ved valg (etter det nylige valget i Tyskland skrev TV2.no følgende: «Valgdagsmålingen viser også at det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD) får 13,5 prosent, og blir tredje største parti»), og dette kan føre til en viss reduksjon av innvandringen, men de vil ikke ha noen innflydelse på den gale kursen som alle land i Vesten nå følger. En grundig bok om dette ville ha vært interessant, men vi vil tro at ingen som tilhører mainstream er villig til å skrive eller utgi en slik bok.

Fundamentale endringer må skje dersom Vesten skal overleve, men veien som da må legges kan ikke følge den kursen som populistene staker ut. Ekerns bok viser til fulle at disse populistene ikke utgjør noe alternativ til den samfunnsorganisering som alle land i Vesten i dag har.

.
.
.
.
.
.

Simen Ekern: Folket, det er meg, Spartacus 2017

Ibn Warraq: The Islam in Islamic Terrorism, New English Review Press 2017

http://www.tv2.no/a/9384565/