Politikere blir aldri ferdige; på ethvert område, når de finner ut at det de tidligere gikk inn for har uheldige konsekvenser, kommer de med nye forslag, forslag som som oftest er slik at de vil gjøre tingene enda verre.

Denne gangen er det pensjonsalderen som enkelte politikere nå går inn for å endre. Vi siterer fra Dagbladet: Arbeidsminister Eriksson vil heve aldersgrensa i arbeidslivet til 75 år

Regjeringen går inn for å heve aldersgrensen i arbeidslivet til 75 år. Det kunngjorde arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) i et møte med partene i arbeidslivet tirsdag. Dagens øvre aldersgrense er 70 år.

I første omgang skal aldersgrensen opp til 72 år. Deretter vil regjeringen sammen med partene i arbeidslivet diskutere innretning og premisser for en senere økning til 75 år. …

Før vi går videre vil vi nevne at det på dette området er en rekke forskjellige regler: aldersgrensen er som oftest 70 år, pensjonsalderen er 67 år, enkelte kan gå av med pensjon når de er 62, i noen yrker/bransjer er der ingen aldersgrense, mens gjennomsnittsalderen for de som går av er ca 62-63 år. (Gjennomsnittlig pensjonsalder i Norge i dag er tre til fire år før folketrygdens pensjonsalder på 67 år, fra «Aldring og helse - kartleggingsstudie», s. 7, link nedenfor).

La oss også nevne at noen er slitne og ønsker da kanskje å gå av når de er 60, mens andre er i topp form og er i stand til å jobbe godt til de er 80 eller mer …

Poenget vårt er at det er feil å ha statlige aldersgrenser og like feil er det å ha statlige pensjoner. (At det norske pensjonssystemet er bankerott i og med at forpliktelsene er langt større en det som finnes på fond og fremtidige inntekter på dagens nivå, er et poeng som vi skal la ligge i denne omgang.)

Aldersgrenser: det bør være opp til en selv sammen med ens arbeidsgiver å avgjøre når man vil gå av. Blir arbeidsgiver og arbeidstager enige om noe så bør de kunne avtale hva de måtte ønske uten innblanding fra staten.

Også aldersgrenser, som betyr at de som er i visse stillinger ikke kan være eldre enn en bestemt alder, bør også avtales mellom arbeidstagerne (eller evt. deres fagforeninger) og arbeidsgiverne.

Mht. pensjon så bør det være opp til den enkelte å spare til disse, men gjerne sammen med man arbeidsgiveren slik at det settes inn et beløp f.eks. hver måned, et beløp som er avtalt mellom de involvert som en del av betingelsene ved ansettelsen. I slike tilfeller vil man selv kunne bestemme størrelsen på hvor mye man vil spare, og derved bestemme hvorvidt man vil få en høy pensjon når man velger å gå av. Man kan også bestemme selv om man vil spare mindre og bruke mer når man er ung så kan man få en slik ordning.

I dag bestemmes slikt av politikerne (selv om man kan spare ved siden av de statlige ordningene).

Vi mener at det er svært uheldig at alle disse tingene bestemmes av politikerne via ordninger som i liten grad tar hensyn til situasjonen for den enkelte arbeidstager.

Politikere bestemmer regler som gjelder for alle, og gjerne med så mange komplikasjoner og unntak og særregler og forbehold at det ofte er nær umulig å ha oversikt over det som gjelder.

Jeg kjenner ett tilfelle hvor en dyktig person måtte gå av for aldersgrensen i strid med ønske både fra vedkommende selv og hans arbeidsgiver, men så fant man noen tid etter at vedkommende hadde gått av en regel som ingen var oppmerksomme på, en regel som innebar at det ville ha vært mulig for vedkommende å fortsette i arbeid noen år til.

Uansett, å heve pensjonsalderen slik FrP går inn for kan være et skritt i riktig retning. Men liberalister mener at det ikke skal være noe statlig aldersgrense eller pensjonsalder, og vi mener at pensjonsordningene skal avtales frivillig mellom de involverte. (Skrevet av VM.)

.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2014/11/25/nyheter/pensjon/arbeidsliv/politikk/3...

http://gammelweb.iris.no/internet/student.nsf/199f312efd2a0cacc125680e00635b85/221132c882d1e8fec1257b2b002c2a34/$FILE/rapport%20RF%202002%20-%20106.pdf