Tittelen har vi hentet fra regjeringens hjemmeside hvor de beskriver den nye innstillingen fra «Prioriteringsutvalget».

«Prioriteringsutvalget» høres noen anonymt ut, men det som skal være dets oppgave, eller oppgaven for det organ som det er meningen skal bli opprettet som resultat av utvalgets innstilling, er å avgjøre hvem som skal få livreddende behandling i vårt statlige helsevesen, og hvem som ikke skal få det.

Regjeringen beskriver dette på en noe byråkratisk og egentlig snirklete måte: – Vi bruker store ressurser på helsetjenester i Norge. Det skal vi fortsatt gjøre. Men ressursene våre er ikke uuttømmelige. Prioriterer vi ett område, blir det mindre på et annet. Derfor trenger vi kriterier og systemer for prioritering. Dette er nødvendig for at vi skal få en rettferdig fordeling av helsetjenester i Norge, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Norge har tradisjon for å jobbe systematisk med spørsmål om prioriteringer, men mye har skjedd innen helsetjenesten siden forrige prioriteringsutvalg i 1997. Den medisinske teknologien utvikler seg i rivende fart, behandlingsmulighetene blir flere, forventningene til helsetjenestene øker og utgiftene vokser.

Prioriteringsutvalget har vurdert hvordan vi best møter dagens prioriteringsutfordringer. I mandatet har utvalget blitt bedt om å drøfte prinsipper, kriterier og virkemidler for prioritering i helsetjenesten

I nyhetssendingene i går ble det hevdet at det dette egentlig betydde var at eldre ikke skal kunne motta kostbar behandling; slikt skulle forbeholdes de yngre.

Fra en avis: – Uhyggelig om alder skal avgjøre hvem som får helsehjelp. Forfatter Ingeborg Moræus Hanssen (76) sier at det er «uhyggelig» om alder skal bli et kriterium for om folk skal få nødvendig helsehjelp. Hun råder eldre til å spare til egen helse.

Sagt på en annen måte; en måte som kan høres kynisk ut. Det Prioriteringsutvalget går inn for er at livreddende behandling skal, dersom den er kostbar, i en viss grad prioritere skattebetalere heller enn pensjonister. De som betaler inn til statskassen skal altså prioriteres foran de som kun medfører utgifter for statskassen. (Dette kan altså høres ut som en kynisk måte å beskrive det på, men det er slik det er.)

Regjeringen fremstiller naturlig nok dette som et ressursspørsmål - Den medisinske teknologien utvikler seg i rivende fart … og utgiftene vokser, noe det selvsagt også er.

Vi vil si at dette er en slags kompromissløsning som svært mange vil bli misfornøyd med. Det som vil skje er intet annet enn at et statlig organ skal bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. En amerikansk politiker beskrev nylig slike organer som death panels, og ble latterliggjort for det, men de få argumentene mot karakteristikken som kom var ikke spesielt overbevisende.

Vi liberalister har også her et annet syn, et syn som vi mener er rettferdig, moralsk og praktisk. Vi vil at det er den enkelte selv som skal bestemme i hvilken grad han vil ha dyr medisinsk behandling, når den skal settes inn, og hvor lenge den skal vare.

Dette skal skje ved at hver enkelt tegner en helseforsikring, og så bestemmer man selv hvordan den skal være, dvs. om den skal inneholde regler for hvor kostbare behandlinger man skal kunne motta, når de skal settes inn, og hvor lenge de skal vare.

Jo mer omfattende slike behandlinger skal være, jo mer kostbar blir forsikringen - men man kan selv bestemme om man vil bruke sine penger på å leve godt så lenge men er ung, eller om man vil avstå fra å bruke mye av penger når man er ung og heller bruke dem på en dyr forsikring som finansierer langvarig behandling når man er blitt gammel. Her kan altså hver enkelt prioritere for seg selv.

(Selvsagt vil det finnes ordninger som kan hjelpe de som har vanskelig for å skaffe dyre forsikringer selv, men vi mener at alle slike ordninger skal være frivillige.)

Dagens ordning, som innebærer at alle skal kunne få mest mulig «gratis» fra det offentlige, vil nødvendigvis ende opp med at statlige organer bestemmer at NN skal dø og at MM skal få leve. Dette virker, ja, rent ut sagt, grotesk på oss. Men i et statlig helsevesen er ingen annen løsning mulig; det er umulig å gi alle alt de vil ha når regningen skal overlates til «fellesskapet».

Ja, man må da altså betale denne forsikringen selv, men etter vårt syn er det bedre at man betaler sine egne utgifter selv enn at andre skal tvinges til å betale dem, slik dagens ordning er. Til gjengjeld slipper man å betale de høye skatter og avgifter vi har i dag – man kan da velge om man vil bruke sine penger på eget helsetilbud heller enn som i dag å bli tvunget til å bruke dem på distriktsutbygging, på å redde regnskogen i Brasil, på å lønne stadig flere byråkrater, etc.

Liberalister er imot at det skal finnes slike statlige ordninger som skal bestemme over liv og død, vi vil at den enkelte selv skal kunne bestemme selv; vi er dog klar over at å bestemme noe slikt selv innebærer at man også selv må betale det det koster.

Som sagt, etter vårt syn er dette det eneste som er moralsk, det er det eneste som er rettferdig, og det er det enste som er praktisk.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/pressesenter/pressemeldinger/2014/A...

http://www.nrk.no/norge/_-uhyggelig-om-alder-skal-avgjore-helsehjelp-1.1...

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2014/11/12/211693/hoie-prioriteri...