Forskjeller?
«Forskjellene øker» forteller Aftenposten på sin forside med krigstyper i dag: Gigantisk forskjell på folk. Verdens rikest tar stadig mer av kaken. I 1973 tjente en adm. dir. i USA 24 ganger mer enn en industriarbeider. I 2009: 184 ganger så mye. Det ville ha vært mer interessant dersom den hadde skrevet at all utjamningspolitikk har feilslått – fordi det er dette det egentlig sier.
Men la oss før vi går videre ta det mest opplagte poenget: Aftenposten skriver at de rike tar stadig mer av det Aftenposten åpenbart mener er et fellesprodukt, kaken.
Men det er (hvis vi forutsetter en fri økonomi) ikke slik at noen tar fra andre, det som skjer er at man produserer noe, og så får man frivillig betaling av de som kjøper det man produserer. At det noen produserer er mer verdsatt enn det andre produserer er opplagt, og derfor er det slik at den som produserer det som er mer verdsatt, blir rikere. Det er heller ikke slik at det er en felleskake som alle skal bidra til, og så skal valgte politikere fordele kaken. Det som er riktig er å si at hver enkelt produserer sin del, og så bytter man deretter som man vil det man selv har produsert mot det andre har produsert.
I de siste tiår har alle vestlige land ført en utjamningspolitikk- med progressiv beskatning, med støtteordninger, med en rekke gratistilbud, med reguleringer av verdiskapningen – og formålet har vært utjamning. Resultatet har altså vært stikk motsatt: forskjellene er blitt enda større. Men slik er det alltid mht politiske inngrep; de har alltid en annen og ofte motsatt effekt av det som var intensjonen.
Men dette er ikke vårt hovedpoeng. Det kommer her:
Forskjeller betyr her at noen er velstående eller rike, at andre er rikere og at noen er enda rikere enn disse igjen. Og vi kan ikke se hva som er problemet med dette – så lange rikdommene er fremskaffet ved ærlig arbeid, dvs. ved produksjon, og med frivillighet fra alle involverte.
Det er arbeid som skaper velstand, men arbeid kan også være krevende og er i mange tilfeller tilfredsstillende. Det bør være opp til hver enkelt å bestemme hvor mye han vil arbeide, med hva og hvor intenst. Valgene man foretar her gir utslag i hvor mye man tjener - og hvor mye fritid han har.
Det er galt av staten å blande seg opp i dette. Det vil være galt av staten å si til noen at Du jobber for mye så vi vil tvinge deg til å ta mere fritid, og det vil også være galt av staten å si til noen at Du jobber for lite og har for mye fritid. Du må jobbe mer!
Vårt syn er at velstand er bra, og at også økende velstand er bra. Dette foresetter akkumulering av kapital, og dette forutsetter igjen sparing og investeringer. Men dette bygger igjen på respekt for eiendomsretten. Siden eiendomsretten er blitt stadig mer uthulet i de siste tiår (i de landene vi snakker om, som er de vestlige velferdsstater), så betyr dette at velstandsøkningen er blitt mindre enn den hadde vært dersom økonomien hadde vært friere/dersom respekten for eiendomsretten hadde vært større.
At forskjellene har økt kan også komme av at den stadig økende mengde reguleringer har ført til at samfunnet er blitt mer rigid, og at den sosiale mobiliteten er blitt mindre. (Vi hadde for noen uker siden en kommentar om dette, og vi linker til den nedenfor.) Er man rik forblir man som regel rik, er man mindre rik er det vanskeligere å bli mye rikere. Det er kun en økning av friheten som kan gjøre dette forholdet mindre fremtredende.
Vi er altså ikke med på at forskjeller er noe problem. Fattigdom er et problem, men det løses med frihet og en rasjonell kultur (som innebærer at det betraktes som moralsk høyverdig å skaffe seg et godt liv ved eget arbeid, at eiendomsretten er sikker, at staten driver et effektivt og rettferdig rettsapparat, etc.) Forsøker man å utjamne forskjeller med statlig tvang resulterer dette i økende fattigdom for alle, noe alle sosialistiske eksempler viser.
Det at forskjeller fremheves som noe viktig viser også at fenomenet misunnelse er gått fra å være noe å skamme seg over til å bli noe man bør være stolt av. Vi synes ikke dette er en god utvikling. Men dette er en del av den utviklingen man må få når rasjonelle ideer som individualisme, frihet, og rasjonell egoisme svekkes og skiftes ut med irrasjonelle ideer som kollektivisme, statlig styring, ufrihet, selvoppofrelse/altruisme, tvungne fellesskap.)
.
.
.
.
.
..