Marte Gerhardsen påpeker enkelte reelle problemer i sin kronikk i Aftenposten i går: Samfunn (i Vesten) er blitt mer rigide; de som er rike forblir rike, de som er mindre rike har fått større vanskeligheter med å bli rikere.

Noen sitater: … ulikheten[e] i den vestlige verden øker kraftig. Det er all grunn til å tro at dette vil fortsette i tiden som kommer. … Kapitalinntekter øker mer enn lønnsinntekt i alle i-land. Derfor vil de som er rike fra før, stadig ta en større andel av de totale ressursene ... De rike blir rikere.. Samfunnets ressurser kanaliseres dermed ikke til de med de beste ideene og evnene, men til dem som har arvet og forvalter penger snarere enn å tjene dem.

Men i tidligere tider var det annerledes, sier hun: [da] ble mange store formuer sterkt redusert eller ødelagt, og etterkrigsfasen med gjenoppbygging ga sterke vekstimpulser i økonomien. Dette førte til at lønningene økte mer enn kapitalinntektene, og forskjellene ble mindre …

Det er som sagt mye riktig i dette. Men hva er årsaken til at det er blitt slik? Og hva kan gjøres for å endre på denne rigiditeten hvor den som er rik fortsetter å være rik uansett egen innsats, og hvor den som jobber og sliter har vanskelig for å bli rik uansett hvor mye han jobber?

Det er svært mye man kan si til dette, men vi skal holde oss til noen få hovedpunkter.

For det første skriver Gerhardsen samfunnets ressurser. Dette viser at hun har et kollektivistisk utgangspunkt, og dette er feil, ressurser er alltid noe som er skapt eller fremskaffet av individer (eller av frivillige sammenslutninger av individer). Ressursene tilhører derfor disse individene eller disser gruppene; de tilhører ikke samfunnet.

Hun skriver også: de som er rike fra før [vil] ta en stadig større andel av de totale ressursene Hvorfor skriver hun ta? Muligens for å antyde at det de gjør egentlig er illegitimt, eller kanskje endog kriminelt?

Det Gerhardsen antagelig synes er mer korrekt er at dersom en gruppe individer finner og utvinner en ressurs, så *tar* de den, men dersom politikere i stedet konfiskerer den, eller eksproprierer den, så er dette en helt rimelig og moralsk høyverdig handling. Vi er uenige i dette, vårt syn er at ressurser tilhører de som skaper (inkludert de som finner og utvinner) den.

Hvis en arbeidsgiver profiterer på sine ansatte så burde de ansatte kunne velge å jobbe andre steder hvor arbeidsgiveren «tar» mindre fra dem, eller de som synes at arbeidsgiveren ikke skal «ta» fra sine ansatte kan starte bedrifter hvor de ikke «tar» noe fra dem. At dette ikke skjer - at de ansatte ikke velger andre bedrifter, at de venstreorienterte ikke starter slike bedrifter – skulle vel si alt om hvor virkelighetsfjern Gerhardsens problemstilling her er.

Videre sier hun, faktisk ganske korrekt, at det var bedre i en tidligere periode: [det var en tid da] mange store formuer [ble] sterkt redusert eller ødelagt, og etterkrigsfasen med gjenoppbygging ga sterke vekstimpulser i økonomien. Dette førte til at lønningene økte mer enn kapitalinntektene, og forskjellene ble mindre … Hva var det som kjennetegnet denne epoken? Jo, dette var en periode med en langt friere økonomi enn den som finnes i Vesten i dag.

I dag er økonomien i alle vestlige land gjennomregulert av det offentlige, og det er dette som gjør samfunnene så rigide, økonomisk sett.

Entreprenører har i dag lite armslag, og de må vente på offentlige tillatelser for å kunne sette i gang, de må søke om løyver og konsesjoner, og dersom de kommer i drift er det en jungel av regler de stadig må forholde seg til. Dette gjør at muligheten til å bli rik er blitt vanskeligere. Videre er det slik at skatt på inntekt er høy, og dette betyr at det er vanskelig å bli rik av vanlig arbeid. (Er man først blitt rik er mulighetene større til å slippe unna skatt, men veien dit er lang og tung og kronglete.)

Dessuten er det slik at et høyt og progressivt skattenivå gjør at det er vanskelig å bygge opp formuer, og dette gjør det vanskeligere å kunne starte virksomheter. Nå kan man få støtte fra staten via f.eks. Innovasjon Norge o.l., men for å få støtte der må man igjennom en byråkratisk prosess, og denne vil favorisere de som står på god fot med politikere og byråkrater.

Ang. det at det at det er vanskelig å miste sin rikdom når man først har fått den så er dette riktig, og dette har dels å gjøre med at statlige reguleringer reduserer og begrenser konkurransen slik at det er lettere for en bedrift å holde på sine markedsandeler da prisen på inngangsbilletten for nye konkurrenter er høy – noe som altså er forårsaket av statlige reguleringer.

I dag har vi det prinsipp som på engelsk heter «too big to fail», et prinsipp som innebærer at store bedrifter skal reddes av staten selv om markedet - som er summen av alle individers frivillige tilbud og etterspørsel - sier at de burde ha gått konkurs. Det er de venstreorienterte som er tilhengere av slike redningsaksjoner, men de som tjener mest på dem er eierne, ikke de ansatte. Slike redningsaksjoner er også skadelige fordi de opprettholder kapital i uproduktive bransjer og virksomheter, og de beskytter dårlige ledere mot konsekvensene av deres inkompetanse. De venstreorineterte er tilhengere av slike redningsaksjoner, mens liberalister er sterkt imot.

Videre finnes det ulike typer kapital, det er ikke bare snakk om penger, men også slike ting som nettverk og familieforbindelser. I en mindre fri økonomi vil slike ting som familieforbindelser sikre suksess. Se bare på den nepotisme som finnes hos Ap-toppene – men det er vel for mye forlangt at en som heter Gerhardsen vil legge vekt på slikt.

Og la oss kort se på støtteforeninger. I USA var det slik at andelen fattig sank jevnt og trutt til ca midt på 60-tallet – da president Johnson satte i gang sin «krig mot fattigdommen». Da stanset denne fremgangen opp, andelen fattige holdt seg da i en lang periode konstant. (Den begynte å synke igjen da økonomien ble noe liberalisert fra ca 1980-tallet.) Dette har å gjøre med at støtteordninger passiviserer mottagerne, og videre: de som må finansiere slike støtteordninger blir demotivert i og med at stadig mer penger tas fra dem.

Venstresiden er iblant inne på reelle problemer, men som regel legger de vekt på poenger som ikke er reelle: forskjeller, fremmedgjøring, opprettholdelse/beskyttelse av virksomheter som ikke lenger er produktive, i dag: klima, etc., men de løsninger de foreslår vil alltid gjøre vondt verre.

Og når de ser at problemene bare blir verre så pøser de i enda større grad på med den samme type løsninger som bare vil gjøre problemene enda større.

Alle vet at alle venstreorienterte prosjekter er totale fiaskoer: de sosialistiske diktaturene med Sovjet og Kina i spissen var fiaskoer, kibbutzene i Israel var fiaskoer, byer og delstater i USA som har sterkt venstreorienterte styrer (med høye skatter på de produktive og generøse støtteordninger til de uproduktive, mange offentlig ansatte meg generøse pensjonsordninger, etc.) er formelt eller uformelt konkurs (Detroit, California), alle velferdsstater har enorm gjeld; verst ute er Hellas, men de fleste andre ligger ikke langt etter (Norge står i en særstilling pga. oljen, men dersom man regner inn statens pensjonsforpliktelser er også vi i minus).

Så det som kan løse det problemet Gerhardsen påpeker – at samfunnet er blitt rigid, at det er vanskelige for de som er minst velstående å bli mer velstående - er å fjerne hindringer for verdiskapning. Dvs. det som må til for å øke velstanden i samfunnet, og det er det som er kjernen i det Gerhardsen ønsker, hvis vi tolker henne på en mest mulig velvillig måte, er å fjerne hindringer på verdiskapning, å fjerne den nepotisme og det kameraderi og den korrupsjon som nødvendigvis må øke i en stadig mer regulert økonomi, er å deregulere og privatisere. Kun da kan man få et samfunn som stabilt over tid blir mer velstående, og hvor de som ikke er rike kan bli rike ved eget arbeid, og hvor den som er rik ikke er sikret at rikdommen opprettholdes uten en egen innsats som er på nivå med den rikdommen som kommer ham i hende.

I forbindelse med dette siste poenger vil vi nevne det game ordtaket from shirtsleeves to shirtsleeves in three genrations som sa at dersom NN ble rik, så ville hans barn kunne nyte rikdommen, men dersom han ikke var i stand til å ta vare på den så ville hans barnebarn være tilbake i en vanlig jobb igjen. Men dette gjaldt altså i en tid med en nokså fri økonomi. I dag gjelder ikke dette lenger, og det er altså fordi økonomien er blitt så regulert at familier forblir på det nivå hvor de er: er de rike forblir de rike, er de ikke rike blir de aldri (eller svært sjelden) rike.

Igjen: kun full individuell frihet kan være grunnlaget for et samfunn hvor velstanden øker og hvor denne i stadig større grad kommer flere og flere til del. Men dersom man i motsetning til dette har en regulert økonomi vil man få den type samfunn som Gerhardsen kritisere i sin kronikk. Så det Gerhardsen foreslår (og hennes forgjengere har fått igjennom) er årsaken til de problemer hun påpeker.

.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Pa-vei-mot-Downton-Abbey-75...