Det kan bli storstreik. Her er noen overskrifter fra VG i morges Kan bli total toglammelse, Her kan det bli storstreik, og Kan bli storstreik og full togstans over hele landet i dag: Intense forhandlinger på overtid.

En streik innebærer at arbeidstagere legger ned sitt arbeid for å presse arbeidsgiverne til å gi dem høyere lønn (det er dette som nesten alltid er årsaken til at noen streiker, men det forekommer også at streik har andre begrunnelser).

Det er noe som skurrer her, det er noe som ikke stemmer. Man får et hint om hva dette er når man ser at det nesten alltid er slik at streiker skjer i det offentlige eller i bransjer hvor det offentlige er (hoved)eier.

Normalt er det slik at man i utgangspunktet produserer noe, og så bytter man det man har produsert mot noe som andre har produsert. Slike bytter skjer på den måte at alle involverte tjener på byttet/handelen. Etter hvert som flere blir involvert, og mengden ting man kan produsere og mengden ting man kan bytte til seg øker, går man over til å bruke penger som byttemiddel.

Man jobber/produserer, man tjener penger, og så kjøper man det man trenger eller har lyst på for det man har tjent.

Dersom man ikke er fornøyd med de betingelser man opererer under, så gjør man noe annet. Dvs. dersom man synes at lønnen man får er for lav, eller at prisen på det man ønsker å kjøpe er for høy, så tar man seg en bedre betalt jobb og man leter etter et billigere produkt enn det man får tilbudt der og da.

Dette systemet forutsetter at man leverer/selger den varen (eller tjenesten) man har produsert til den samme som den som skal ha den og som betaler for den.

I et slikt tilfelle er det de involvertes egne valg som bestemmer lønninger og priser (og alt annet som hører til, f.eks. arbeidsbetingelser, kvalitet på produktet, etc.).

Men hva skjer dersom man produserer noe for en person (eller gruppe personer) og så er det andre som skal betale for tilbudet? Det er dette som i dag er tilfelle mht. viktige tilbud som skole og helse; de aller fleste skoler og så og si hele helsetilbudet er drevet av det offentlige. Også en del andre områder drives/eies av det offentlige, f.eks. er de slik at NSB eies av staten. Disse tilbudene finansiers (helt eller delvis) av skatter og avgifter, og så får man de tilbudene disse instansene produserer gratis eller sterkt subsidiert. På disse områdene er konkurranse på like vilkår i praksis ikke mulig pga. statlige reguleringer.

Dvs. lønningene til de som jobber i disse offentlige sektorene er ikke bestemt av kundene direkte, de er bestemt av staten.

Og det er på disse områdene at streiker oftest forekommer.

Streik i disse sektorene forekommer fordi de ansatte synes at lønningene er for lave.

Det er også slik at kundene på disse områdene ikke enkelt bare kan gå til en konkurrerende tilbyder; som sagt er så å si hele tilbudet på disse områdene fremskaffet av det offentlige.

Og hvor er det det muligens blir streik nå? Aftenposten skriver: Oslo er eget forhandlingsområde. Skjærer det seg med Unio vil særlig barnehagene i bydel Bjerke bli rammet. Dessuten stanser arbeidet ved skolene Frydenberg, Lambertseter VGS, Linderud, Refstad, Tonsenhagen og Årvoll. LO i Oslo tar ut ansatte ved bydelskontorene, bymiljøetaten, batne- og familieetaten renovasjon, kultur og mange andre administrative stillinger. Befolkningen vil sannsynligvis merke at parkeringsvaktene streiker. Går YS til streik i Oslo vil det særlig ramme Oslo Havn. Det meste av last til byen vil bli forsinket, eller må finne andre muligheter.

Steik vil ramme en rekke mennesker, først og fremst de som er direkte brukere av disse tilbudene.

Som man ser er det offentlige tilbud som rammes av streik. Dersom disse tilbudene som er nevnt i oversikten fra Aftenposten hadde vært private, som de burde ha vært, ville streik forekommet langt sjeldnere.

Steik er som sagt plagsomt for de som rammes, og steiker bør unngås.

Vi er selvsagt med på at i visse tilfeller kan streik være et godt og nyttig kampmiddel, men vi er skeptiske til at det skal kunne benyttes i vanlige lønnsforhandlinger - i slike tilfeller brukes streik gjerne som lite annet enn direkte utpressing. Resultatet kan bli at noen får høyere lønn, men en side ved denne type oppgjør som sjelden omtales er at mange av de som ikke omfattes av de streikende fagforeningene kommer dårligere ut (kort fortalt; hvis noe får mer enn de fortjener vil andre få mindre), eller det kan bli enda vanskeligere for de som er utenfor å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Dette er et middel man kan bruke overfor tredjepart, men i svært liten grad overfor sine egne kunder. Dvs. man kan presse det offentlige til å gi høyere lønn når det er det offentlige som betaler for tilbud som gis til publikum. Når det er publikum som beteler direkte for det de får (og som de altså direkte betaler for det) så er streik et middel som sjelden brukes.

Vi er absolutt for at arbeidstagere skal ha god lønn, men først og fremst skal de ha en rettferdig lønn ut i fra den innsatsen de gjør. Og denne rettferdige lønnen er den som blir resultatet når alle involverte bidrar frivillig, dvs. når forhold mellom arbeidsgiver, arbeidstager og kunde frivillig deltar i prosessen som består av produksjon og handel.

Høyere lønninger til arbeidstagerne komme da som et resultat av at arbeidstagerne blir mer produktive, dvs. ved at det skjer en økning av akkumulert kapital.

Det ser ut til at mange tror at man kan få høyere lønn ved å bruke ren utpressing, og det er feil. En slik taktikk kan skje bare dersom staten tillater slik utpressing, og ved at staten har bestemt at konkurranse ikke skal være tillatt.

Se i denne forbindelse denne teksten fra «Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger»: Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. … Loven gjelder ikke for arbeids- og ansettelsesvilkår. Poenget er at det er særregler for fagforeninger. Andre land gar tilsvarende ordninger; i USA har man «The Wagner Act», som i praksis tillater fagforeninger å fremsette helt urimelige krav, og som pålegger bedriftsledere å velge mellom å finne seg i slike krav eller å iverksette kostbare og tidkrevende rettssaker. Resultatet er blitt at de industrier hvor fagforeningene har stått sterkt er kraftig svekket (se f.eks. bilindustrien omkring Detroit).

Vi håper at streiken i denne omgang blir kort, og at den rammer færrest mulig. Men det som kan redusere problemet med streiker til et minimum er at økonomien frigjøres. Dette vil også føre til en jevnt økonomisk vekst, og derfor til at velstanden i samfunnet øker for alle. Denne inkluderer høyere reallønn for alle.

.
.
.
.
.
..
.

http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2004-03-05-12

http://www.aftenposten.no/nyheter/Streikefaren-i-Oslo-utsatt-med-n-dag-7...