Landbruksoppgjøret
6000 bønder demonstrerte i går foran Stortinget, og det de protesterte mot var Statens tilbud i landbruksoppgjøret.
Hvordan var dette tilbudet? Vi siterer noen av hovedpunktene fra TV2.no: Landbruksdepartementet under Frp og Sylvi Listhaugs ledelse vil nemlig redusere overføringene med 250 millioner kroner sammenlignet med 2013. Likevel mener departementet at norske bønder får en inntektsøkning på linje med resten av samfunnet. Og oppgjøret gir aller mest til heltidsbøndene.
Tilbudet fra staten vil sikre en inntektsøkning på 3,5 prosent i gjennomsnitt, til tross for kutt i overføringene, mener landbruksdepartementet. Dette er mulig fordi 60 millioner kroner overføres fra årets budsjett, samtidig som staten øker målprisene på melk og kjøtt med til sammen 340 millioner kroner.
Listhaug kutter i sine egne overføringer til bøndene, men tillater dem å ta høyere pris for mat fra forbrukerne. For norske forbrukere vil dette gi en matprisøkning på 140 kroner i året for en gjennomsnittsfamilie. …
I tillegg til rene økonomiske tiltak inneholder statens tilbud også et 30-talls forenklinger i overføringssystemet, med sikte på å gjøre det mer lønnsomt å drive stort og på heltid. …Åtte tilskuddsordninger og en rekke øvrige produksjonstak fjernes.
I dag får ingen melkebønder tilskudd for kyr over nr. 50. Dette taket fjernes også. Nå skal melkebønder få 800 kroner i året for alle kyr over 50
Sauebønder vil få mindre støtte for å ha sauen, men mer for selve slaktet. Det er også et tiltakt ment å stimulere til litt større gårdsbruk.
Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug gikk allerede før forhandlingene med bøndene ut og sa at det er utelukket å øke de direkte overføringene til landbruket, som for 2014 utgjør rundt 13,5 milliarder kroner.
Bøndene er ikke fornøyd med dette; uttrykk som Bøndene raser er brukt.
Hva skal man si til dette? Er forslaget et skritt i riktig retning? La oss før vi kommenterer dette sitere følgende fra artikkelen på TV2.no for å gi litt historisk kontekst: Men Listhaugs kutt er ingenting sammenlignet med kuttene Gunhild Øyangen (Ap) foreslo i 1994. Den gangen var kuttforslaget over ti ganger så stort som Listhaugs tilbud i dag, mer enn 2,3 milliarder etter dagens kroneverdi.
Men vi vil nok si at dette – Listhaugs forslag - allikevel er skritt i riktig retning.
La oss kommentere noen punkter: Det er gjerne tre momenter som brukes for å begrunnet de enorme overføringene til norsk landbruk: Man skal 1) opprettholde en spredt bosetting, 2) sikre bonden en inntektsutvikling på linje med andre arbeidstagere, og 3) ta beredskapshensyn.
DLF er imot alle statlige overføringer. Vi mener at man skal leve av å drive verdiskapning, dvs. av å produsere noe og så selge dette. Dersom man ikke klarer å leve (godt nok) av det man produserer og selger, bør man finne noe mer produktivt å gjøre. Vi er imot at man skal få tilskudd fra det offentlige dersom den inntekten man klarer å skaffe seg ved egen produksjon er for liten. Bondeorganisasjonene mener åpenbart noe annet. Vel, da har vi et helt annet syn enn de har.
Videre mener vi at det ikke er en statlig oppgave å sikre et bestemt bosettingsmønster. Folk får bosette seg der de måtte ønske; det skal ikke være slik at dersom noen vil bosette seg i store avstander fra byene så skal staten ta penger fra folk for å hjelpe dem økonomisk med dette. Og argumentene for beredskap er helt uholdbare: Man bør ikke glemme slike ting som at mesteparten av den maten som gis til produksjonsdyrene er importert. Og om selvforsyningsgrad: Hvor stor er den? Er den på 50 % som det ofte hevdes? Vi siterer fra en kronikk i Aftenposten, Ti myter om jordbruk:
For å gi inntrykk av at vi produserer for lite mat i Norge, benyttes en definisjon på selvforsyningsgrad som utelukker nesten all produksjon av fisk. Sannheten er at matproduksjonen basert på norske råvarer utgjør mer enn 80 prosent av forbruket. Regner vi utenrikshandelen i verdi og ikke kalorier, er Norge nettoeksportør av mat.
Og hva er det norske landbruksprodukter går til i dag? Vi siterer fra nrk.no:
Tror du melet du kjøper er norsk? Vi importerer mellom 80 og 90 prosent av alle kornvarer vi spiser i Norge. Det norskproduserte kornet går stort sett til dyrefôr…. [I 2011] måtte vi importere rundt 260.000 tonn matkorn for å dekke behovet vårt, og norskandelen var da nede i 15 prosent.
Når det gjelder slike ting som kortreist mat eller økologisk mat, så bør de som vil produsere/kjøpe dette ha full frihet til å gjøre det; dette er ikke noe som staten skal ha noe med - hverken ved å subsidiere eller via støtteordninger. Staten skal heller ikke legge hindringer i veien for de som vil kjøpe mat som er produsert andre steder ved ordninger som toll, importkvoter eller andre reguleringer.
Det DLF går inn for er en gradvis avvikling av all støtte til landbruket, samtidig som alle restriksjoner på bønders bruk av egen eiendom fjernes. Videre vil vi ha full frihandel. De som vil drive landbruk under en slik politikk uten innblanding fra det offentlige kan gjøre det: de som ikke klarer dette får finne seg noe annet å gjøre.
Vi vil i denne sammenhengen anbefale boken «En nasjon av kjøtthuer: ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk» (Manifest 2012) av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie. Denne boken omtaler og fordømmer i klare ordelag den vanvittige norske landbrukspolitikken som er blitt ført. Forfatterne av denne boken går dog ikke inn for den politikken DLF vil anbefale, de vil bare ha en annen type styring og andre støtteordninger – som om disse ikke bare vil flytte problemene over til andre områder; det som må gjøres er å løse problemene, og dette kan bare skje i et system med full individuell frihet. Men som sagt, kritikken av de siste tiårs landbrukspolitikk i denne boken treffer godt og rammer hardt.
Til slutt vil vi si noe om protestene. Denne gangen har protestene gått rimelig velordnet for seg – det mest ekstreme har denne gangen vært at noen bønder har tømt ut noen tusen liter melk på veien (?), og noen truet med å stoppe all levering av egg før 17. mai (??). Vi har heldigvis ikke denne gangen blitt utsatt for hundrevis av bønder som har kjørt sine saktegående traktorer inn til de store byene for å blokkere trafikken i rushtiden.
Men er slike saboterende protester legitime? Kan man protestere mot politiske vedtak ved å lage trafikkaos, noe som føre til stor irritasjon hos andre trafikanter og forårsaker at andre trafikanter kanskje må bruke mange timer på en biltur som ellers ville ha vært tatt langt kortere tid?
Vi er ikke med på at dette - protester som er ren sabotasje - er legitimt. Det man protesterer mot er demokratiske vedtak man er uenig i (eller vedtak som er i ferd med å gjennomgå en demokratisk prosess).
Man har hatt en valgkamp, folket har valgt representanter til en nasjonalforsamling, ut fra denne er det gått en regjering, og denne har lagt frem et forslag som skal behandles i de organene som skal behandle slikt. Skal man følge de demokratiske spilleregler bør man etter vårt syn finne seg i dette. Det blir galt om man skal sabotere det som folket har bestemt (i og med at nasjonalforsamlingen er folkevalgt). Vil man ha en endring må man arbeide politisk slik at man kan få det man mener er et bedre flertall etter neste valg.
De fleste snakker så pent om demokrati, men vi har et inntrykk av at noen bare støtter opp om demokratiet når det ender opp med vedtak og beslutninger man er enig i. Noen føler at de har rett til å sabotere vedtak man er uenig i, selv om de er demokratisk fattet. Dette viser bare at støtten til demokratiet er lite annet enn et påskudd for å få støtte til egne standpunkter: man støtte demokratiet når folket i valg støtter den poltikk man selv er for, men når folket i valg har gitt uttrykk for noe annet så setter man i gang sabotasje. (Det er som sagt heldigvis lite av dette i Norge.)
DLF vil alltid følge de demokratiske spilleregler (så lenge vi har en rettsstat med ytringsfrihet), og vi oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Men dersom man er uenig i vedtak som fattes og i den politikken myndighetene fører så bør man bare intensivere sitt politiske arbeid for å få en endring som innebærer en bedre politikk og bedre vedtak i neste runde.
Men tilbake til det pågående landbruksoppgjøret. Vi synes statsråd Listhaug gjør en rimelig god jobb, og hun viser betydelig mot. De skritt hun og regjeringen går inn for mht. endringer i landbrukspolitikken er egentlig små, selv om de på et vis er i riktig retning. Men det hun går inn for er vel så langt det er mulig å gå i denne omgang – vi må jo huske at regjeringen ikke har et flertall i Stortinget, og at det kyniske Arbeiderpartiet heller vil legge hindringer i veien for regjeringen enn å støtte non små skritt i retning av en nødvendig omlegging av en håpløs landbrukspolitikk.
.
.
.
.
.
.
http://www.bygdeposten.no/lokale_nyheter/article7340827.ece
http://www.nrk.no/norge/_-hobbybonder-spekulerer-i-tilskudd-1.11715261
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4111054.ece#.U3xF7U2...
http://www.nrk.no/fordypning/rekordimport-av-matkorn-1.8283586