Det er typisk norsk å være god heter det. Norge er verdens beste land hører vi også ofte. Det snakkes også om fredsnasjonen Norge, og det er ikke tilfeldig at det var Norge som fikk i oppgave å dele ut Nobels fredspris.

Og ja, det er mye bra i Norge. Men er vi klart best? Er vi så mye bedre enn andre? La oss kikke litt på dette, og la oss i motsetning til det vi vanligvis gjør i de daglige nyhetskommentarene se litt bakover. La oss se litt på noen deler av norgeshistorien som ikke så ofte blir omtalt.

I år er det 200 år siden vi fikk en egen grunnlov, og den var en av de mest liberale i verden. Men den inneholdt visse grove ikke-liberale innslag, bla. den såkalte “jøde-paragrafen” som nektet jøder innreise til Norge. Denne paragrafen er med rette blitt utsatt for betydelig oppmerksomhet og kritikk nå i jubileumsåret. (Den ble opphevet i 1851.)

Men den som kjenner litt til norgeshistorien vet at det er en god del ting som har skjedd, også i det tyvende århundre, og som vi har all grunn til å skamme oss over. (Noe av det som skjedde kan til en viss grad forklares med at det var en annen tid med andre verdier enn de som dominerer i dag, men langt fra alt.) I det følgende skal vi kort nevne enkelte slike saker som absolutt ikke bør glemmes, og i hvert fall ikke nå i jubileumsåret.

Statens legitime rolle er å beskytte borgernes frihet, og dette skal den (i fredstid) gjøre gjennom politi og domstoler. Men i alt for mange tilfeller har disse instansene handlet stikk i strid med dette.

Kanskje alvorligst var politiets velvillige hjelp til naziregimet under annen verdenskrig, da det norske politiet stilte ivrig opp da de ble bedt om å hente alle norske jøder slik at de kunne sendes til Tyskland. Vi kan nevne at da det danske politiet omtrent samtidig ble bedt om å utføre samme type oppdrag handlet de i praksis slik at de saboterte ordren. Men det norske politiet gjorde som de hadde fått ordre om av nazi-regimet uten å mukke.

Vi kan også neve at også domstolene, inkludert påtalemakten, har begått alvorlige feil som har medført grove krenkelser av uskyldige mennesker. Mest kjent er Liland-saken og Fritz Moen-saken. Liland og Moen var helt uskyldige, men de ble allikevel dømt for alvorlige forbrytelse de ikke kunne ha begått, Påtalemakten/domstolene hadde egentlig ikke holdbare bevis i disse sakene, men de ble dømt allikevel. Noe som gjør vondt enda verre er det samme rettsapparatets sterke motvilje mot å ta opp igjen slike saker på nytt. Mange vil også ta med Torgersen-saken på en slik liste.

Som sagt er rettsapparatet lite villig til å ta opp igjen slike saker, og det har vært private aktører med Tore Sandberg i spissen som har tatt opp disse sakene på en slik måte at myndighetenes forsøk på å dekke over egne overgrep og feilgrep ble avslørt og brakt til opphør. Liland ble renvasket før han døde, men Moen ble bare renvasket for ett av de to drapene han feilaktig ble dømt for før han døde.

Det finnes også andre saker hvor uskyldige blir tiltal på et helt uholdbart grunnlag, f.eks. Bjugn-saken. Vi kan også nevne at det i perioder har forekommet omfattende og ubegrunnet vold fra politifolks side mot arresterte, og at disse sakene sjelden har ført til noen straff for de politimennene som hadde forbrutt seg.

Vi kan også nevne Quick-saken. Thomas Quick var en svensk psykiatrisk pasient som tilsto mer enn 40 drap, flere av dem i Norge. Det burde være lett å forstå at disse tilståelsene var rent oppspinn, men norsk politi tok dem for god fisk, og avsluttet derved etterforskningen i flere uoppklart drapssaker (det samme gjorde det svenske politiet). Siden søket etter de virkelige drapsmennene opphørte kunne en rekke drapsmenn da puste lettet ut i og med at etterforskningen var avsluttet.

En annen skamplett i norgeshistorien er fornorskingspolitikken som i lang tid ble ført overfor samene. Samiske barn ble tvunget til å lære seg norsk kultur og språk, samtidig som det var nærmest straffbart for dem å benytte samisk og å dyrke den egne samiske kulturen. Dette var et grovt overgrep, og det statlige skolesystemet var apparatet som ble bruk for denne sterkt krenkende og undertrykkende politikken.

Vi bør også ta med at det i en årrekke foregikk ulovlig overvåkning av folk på venstresiden på et meget tynt eller reelt sett ikke-eksisterende grunnlag; man skal ikke bli overvåket bare fordi man abonnerer på Klassekampen eller har kjøpt en bok hos Tronsmo. Myndighetene benektet i lang tid at slik overvåkning hadde funnet sted.

Også ytringsfriheten har i visse tilfeller vært usatt for krenkelser: forfattere som Hans Jæger, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe er blitt stilt for retten pg. bøker de hadde skrevet, og så sent som i 1980 ble filmen “Monty Python’s Life of Brian” forbudt med blasfemi som begrunnelse.

Bjørneboe måtte forøvrig rømme landet etter at hans roman “Under en hårdere himmel” kom ut i 1957. Wikipedia om romanen: Den er et oppgjør med landssvikoppgjøret i Norge etter andre verdenskrig og utløste sterk debatt da den kom. Bjørneboe kritiserer særlig bruken av dødsstraff og lover med tilbakevirkende kraft, og mener oppgjøret alt var hardt, hadde preg av brutal og usivilisert hevn, og rammet mange rettskafne mennesker.

Vi vil også kort nevne at på barnehjem og på ungdomsfengsler (f.eks. Bastøy) ble beboerne ofte grovt mishandlet, ja, reelt sett torturert, av betjeningen/fangevokterne som et ledd i det pedagogiske opplegget, for å kalle det det.

Et stort antall mennesker ble tvangsterilisert av myndighetene i perioden frem til ca 1970. Dette var folk som myndighetene mente ikke burde få barn - fordi de var tatere, fordi de var psykisk utviklingshemmede, eller bare fordi de var vanskelige å ha med å gjøre for ordensmakten.

Ca 2500 mennesker ble også utsatt for lobotomi i Norge i perioden 1941-1959. Dette var i utgangspunktet betraktet som en velment medisinsk prosedyre - han som utviklet metoden ble tildelt Nobelprisen i medisin i 1949 - men man burde forstå at dette er et drastisk overgrep. Å tvinge noen til å gjennomgå noe slikt er bare uhyrlig.

Spesielt er det at andelen mennesker som ble lobotomisert i Norge var svær stor, f.eks. tre ganger så stor som i USA (vi regner i forhold til folketallet).

I Norge er det tradisjon for at myndighetene viser ettergivenhet overfor diktatoriske regimer. Da nazi-motstanderen Carl von Ossietzky ble tildelt Nobels fredspris midt på 30-tallet var det en rekke regjeringsmedlemmer som nektet å delta i fredsprisseremonien, noen meldte seg også ut av Nobel-komiteen (Johan Ludwig Mowinckel, Halfdan Koht). Ikke en gang den ellers så rakryggede kong Håkon ville delta i seremonien som skulle støtte Ossietzky.

Samme fenomen ser vi i dag da statsminister Solberg og stortingspresident Thommesen i strid med all sedvane ikke var villige til å møte fredsprisvinneren Dalai i Lama (som fikk prisen i 1989) da han var på besøk i Norge i mai 2014 - de ville ikke møte ham fordi de ikke ville støte kommunistregimet i Kina.

Videre kan vi nevne at statsråder i Stoltenberg-II-regjeringen presset redaktør Vebjørn Selbekk til å be om unnskyldning fordi han hadde benyttet seg av sin ytringsfrihet ved å trykke noen tegninger som var krenkede overfor muslimer.

I stedet for å forsvare ytringsfriheten gikk statsråder som Jonas Gahr Støre og Bjarne Haakon Hanssen terroristenes ærend ved å støtte de som begikk eller truet med å begå terror og å krenke en redaktør som hadde publisert noen tegninger.

Og la oss også nevne at Oslo-politiet i sin kampanje for å bekjempe ekstrem islamisme samarbeidet med Tawfiiq Islamic Center, et senter som anbefaler sine tilhengere å drepe homofile og å steine utro kvinner.

Da krigen brøt ut var Norge nærmest forsvarsløst; beredskapen var svært dårlig. Arbeiderpartiet gikk, i hvert fall på første del av 30-tallet, inn for å ødelegge det militære. Det militære ble betraktet som “borgerskapets undertrykkelsesapparat”. Da krigen kom var forsvaret ubrukelig, selv om det skjedde noe opprustning mot slutten av 30-tallet. Det var neppe noe sjakktrekk, hvis man skal ha et effektivt og forberedt forsvar, å utnevne til forsvarsminister en som var pasifist og militærnekter (Oscar Torp) eller til utenriksminister en som var mer opptatt av målsaken (kampen for landsmål og mot riksmål) enn av det som skjedde ute i Europa (Halfdan Koht).

Det er velkjent at terrorangrepet 22. juli 2011 avslørt at beredskapen var nærmest ikke-eksiterende. Politihelikoptret – det fantes bare ett - hadde ikke betjening, varslingsrutinene sviktet, tips som ble levert inn til alarmsentralen ble ikke fulgt opp, etc.

Politifolkene som ble sendt til Utøya visst ikke hvor den var, de kom til feil brygge og måtet dra til en annen som lå lenger unna, båten de først brukte for å komme seg til øya ble overlastet og fikk motorstopp.

Før dette fulgte politiet en instruks som sa at de ikke hadde lov til å gripe inn fordi det var farlig for tjenestemennene, så de sto ved veien og dirigert trafikken (denne instruksen ble senere endret).

Mens politiet somlet og somlet var det et stort antall private som holdt til ved øya som med risiko for eget liv dro ut med sine båter for å redde skrekkslagne ungdommer på flukt fra terroristen.

Nå kan man spørre om Norge er verre enn andre land? Det ble avslørt at beredskapen i Sverige etter drapet på Olof Palme og i USA etter drapet på president Kennedy og angrepene 11. september 2001 også var helt elendig, så det er ingen grunn til å si at beredskapen i Norge 22. juli 2011 var vesentlig dårligere enn dette. Men det er liten grunn til å hevde at Norge er så mye bedre enn andre land.

Tilbake til krigen. Den norske forsvarsinnsatsen var elendig (unntatt i Narvik-området, hvor kampene ble ledet av general Fleischer. Han var en svært dyktig hærfører, man han hadde sterkt kritisert Arbeiderpartiregjeringens forsvarspolitikk på 30-tallet så han ble ostrakisert. Han er fortsatt til denne dag persona non grata for Arbeiderpartiet; alle andre hyller ham for hans store innsats. Han ble plassert i en ubetydelig stilling i forsvaret og begikk selvmord i 1942.)

Norge kapitulerte til tyskerne sommeren 1940. Da var krigen formelt avsluttet fra norsk side. Hva med Stortinget i 1940? Vi siterer fra en kronikk i Aftenposten:

Stortingets krigsinnsats begynte så bra. 9. april sto folkets representanter på Elverum og vedtok en erklæring som overførte all myndighet fra den avmektige forsamling til det krigførende ministerium Nygaardsvold. … Et par måneder senere satt Stortingets presidentskap, støttet av partilederne, i fortrolige forhandlinger med okkupasjonsmakten. 27. juni signerte presidentskapet en appell til kong Haakon om å abdisere. … I september 1940 ble stortingsrepresentantene innkalt til Oslo. Med overveldende flertall (92 mot 53 stemmer) ga de sin støtte til det forhandlingsresultat som presidentskapet og partilederne hadde oppnådd. Avtalen gikk ut på å avvikle Elverumsfullmakten, avsette ministeriet Nygaardsvold og suspendere Kongen. Til erstatning ville man få en konstitusjonell nyskapning: Riksrådet. Samtidig måtte Norge avstå suverenitet til en storgermansk allianse, kort sagt, underkaste seg Rikskanselliet i Berlin. Alt i alt: en gravleggelse av Grunnloven fra 1814. Bisatt av Det Tredje Riket og Det Norske Storting i fellesskap. ...

De som rett etter krigen forsøket å fortelle om disse pinlige tingene fikk sine bøker inndratt, og de ble stilt for retten. Dette gjelder f.eks. Oliver Langeland; hans bok «Døm ikke» (1948) ble inndratt. Langeland ble tiltalt, men ikke dømt.

Vi kan også nevne at behandlingen de såkalte tyskertøsene fikk etter krigen var barbarisk. De hadde hatt forhold til tyske soldater som var her under krigen, men etter at krigen var avsluttet ble de i mange tilfeller regelrett trakassert og mishandlet på det aller groveste av visstnok gode nordmenn. Myndighetene, som altså har som oppgave å beskytte borgerne, så gjennom fingrene med dette. Noen av disse hadde barn, og de ble tvangsadoptert bort og fortalt at deres biologiske foreldre var døde eller ikke ville ha dem.

Uansett er de tingene vi har nevnt svært kritikkverdige, og vi må gjøre vårt aller beste for å unngå at slike ting skjer igjen.

Men er det noe fellestrekk her? Er det noen linjer? Ja, det kan se sånn ut. Mange nordmenn har en holdning som innebærer at det er akseptabelt å trakassere folk som er svakere enn de selv. Vi har sett at en mengde grupper har vært utsatt for undertrykkelse, trakassering, i mange tilfeller grov mishandling, og at myndighetene enten har stått bak dette eller har godtatt dette. Det gjelder tatere, samer, barnehjemsbarn, psykiatriske pasienter, tyskertøser, forfattere, redaktører, osv. Videre er lederne ettergivende og krypende overfor makthavere: nazi-regimet på 30-tallet, Kina i dag

Dette er ikke et pent bilde - men kanskje det er slik overalt, i alle land. Men det sier i hvert fall at det ikke er opplagt at Norge er best i verden og at det ikke er typisk norsk å være god

La oss runde av. Man bør respektere hverandre, og dette inkluderer å respektere de som er litt eller mye annerledes. Vi bør få en stat som i minst mulig grad krenker borgernes frihet, og målet er at den ikke skal krenke den i det hele tatt. Videre bør staten effektivt beskytte borgerne mot alle angrep, både fra andre land, og fra angrep/terroraksjoner på norsk jord. Den bør være ekstra påpasselig overfor det som skjer i statens navn, det som skjer via statens egen organer- inkluder politi og rettsapparat. Som vi ser av det over har den norske stat gjort en elendig jobb på disse områdene.

Enkelte ting av det vi har nevnt kommer neppe til å skje i fremtiden - fornorskingspolitikk, lobotomering - men på de fleste andre områdene må man hele tiden være på vakt for å sikre den enkelte størst mulig grad av frihet og rett til å bestemme over seg og sitt. Dessverre er dagens dominerende ideologier ikke i samsvar med dette.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Stortinget-hvitvasker-sin-k...

http://tidsskriftet.no/legacy/199806/leder3.html

Aas, Vestgården: «Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-2014»
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=9782936&rom=MP

Arvid Bryne: «Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret»
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=8030875&rom=MP