Dyrere tannlege på bygdene

Det blir dyrere å gå til tannlege utenfor sentrale strøk var et av innslagene på NRKs nyhetssending i morges.

Og selvfølgelig er det kommet krav om at myndighetene måtte gjøre noe for å «jamne ut» disse forskjellene; tannlegetjenester burde koste det samme overalt, påstås det

På nrk.no ser vi litt mer om årsaken til at det skal bli dyrere. Hittil har tannlegene utenfor sentrale strøk blitt subsidiert av de som bor mer sentralt: I områder der det er få private tannklinikker, går også voksne pasienter til «skoletannlegen». Prisen er lik over hele fylket, selv om det er dyrere å drive klinikker på bygda enn i byen. Men nå kan det bli slutt på at klinikkene i folkerikere deler av landet subsidierer klinikkene der det bor få folk.

Men må det altså bli slutt på dette: ESA [som har som oppgave å sikre at EFTA-statene oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen] mener nemlig at det offentlige risikerer å bruke statsstøtte ment for blant annet barn, til å gjøre tannlegen billigere for voksne. Det er ulovlig, ifølge ESA, fordi det vil gjøre det vanskeligere for private å konkurrere med det offentlige.

Dette blir komplisert. Nå har man har en subsidieordning, og så må den opphøre fordi den er i strid med andre ordninger Norge har gått med på … Åpenbart har Norge ikke fått spesielle særordninger på dette området, ordninger som kan sikre at vi allikevel kan fortsette en egen politikk på dette området …

DLF er imot alle statlige subsidie-, støtte- og utjamningsordninger.

Det er forskjeller på alle områder, og enhver bør vurdere den kombinasjon av tilbud som er i de ulike områdene, og så ta et valg på basis av dette. Alle slike valg innebærer – hvis vi ser på enkeltområder - noen fordeler og noen ulemper; det den enkelte må gjøre er altså å velge en totalkombinasjon som han finner mest tilfredsstillende.

Ang. bosted: i byer er det større tilbud av kafeer, restauranter, teatre og kinoer, det er kortere vei til trafikknutepunkter som bussterminaler og flyplasser, etc. Men slike ting som boliger og parkering er dyrere i sentrale strøk enn i distriktene.

Utenfor sentrale strøk er det slik at det er færre tilbud mht. restauranter og kafeer, det kan hende busse bare går en gang pr dag, etc., men det er mindre trafikk og dermed mindre trafikkstøy, og parkering og ikke minst boliger er billigere.

Vi kunne godt ha ramset opp flere ting som er forskjellige mellom de to områdene (og dette er ikke diskret, det er en gradvis overgang fra de mest sentrale strøk til områder hvor det praktisk talt ikke er noen bebyggelse), men poenget er at denne enkelte bør velge en kombinasjon av ulike tilbud, og de utgiftspostene som hører med, som passer best for ham selv.

Og da blir det galt dersom staten skal plukke ut noen av disse tilbudene og si at dette tilbudet er for dyrt i distriktene, og da må det subsidieres, dvs. de som ikke bor i distriktene må tvinges til å være med på å betale regningene til de som bor i distriktene...

Som sagt, DLF er imot alle slike utjamningsordning. De er urettferdige fordi de innebærer at noen blitt tvunget til å betale andres regninger, og fordi slike ordninger gjelder kun på utvalgte områder; det er f.eks. ingen som sier at staten skal subsidiere boligutgiftene til de som bor i sentrale strøk. Og da betyr slike ordninger at de som er flinkest til å organisere pressgrupper i vesentlig grad kan få igjennom en ordning som innebærer at de tilraner seg andres penger.

DLF er imot all statlig subsidiering og alle statlige utjamningsordninger, uansett begrunnelse eller påskudd.

.
.
.
.
.
.

.

http://www.nrk.no/norge/kan-bli-dobbelt-sa-dyrt-pa-bygda-1.11711504