Bevaringsverdige eiendommer

Vi har tidligere kommentert denne type saker: enkelte eiendommer/bygninger er av organer som Riksantikvaren fastslått som så unike at de er bevaringsverdige; staten bestemmer da at de ikke skal endres slik at de blir mer nyttige og anvendelige for eieren. Dette er et grovt inngrep i eiendomsretten som DLF tar avstand fra.

Men det finnes flere varianter på dette tema. Nettavisen skrev nylig om en slik sak: Staten pusser opp Sverres sommerhus for 4,5 millioner

Panengstuen i Totenvika er et gammelt stridstema. Både tidligere og nåværende eier har i mange år vært uenig i Miljøverndepartementet og Riksantikvarens bestemmelse om fredning av husmannsplassen. Men nå har partene kommet til enighet…

Eier Sverre P… nådde fram med sitt krav om at vernemyndighetene må ta på seg prosjektet som et totalprosjekt. Det blir nå gjort. Den foreløpige prislappen lyder på 4,5 millioner kroner. … I avtalen som nå foreligger blir eksteriøret blir fredet, mens interiøret unntas fra bestemmelsene.

– Jeg ser for meg å bruke stedet som en sommerhytte. Men den størrelsen og de fasilitetene som blir, er det ikke snakk om noen helårsbolig. Jeg får ikke lov til å ha bad i huset, så det blir bygd i uthuset.

Stua er på cirka 50 kvadratmeter og uthuset på cirka 90.

– 4,5 millioner fra det offentlige. Hva sier du om det? – Nei, som jeg har sagt lenge; mitt utgangspunkt er at dette er sløsing av offentlige midler. Da jeg tok over her, så jeg for meg å ta ned de gamle bygningene og bygge opp ei ny hytte. Men siden plassen ligger innenfor hundremetersgrensa til Mjøsa og at en rive- og byggesak alltid ville komme til Riksantikvaren, så jeg ingen annen utvei enn dialog.

Så her har staten brukt 4,5 millioner skattekroner for å pusse opp det som i dag er et sommerhus - og bare fordi dette huset har et eksteriør som er av en type som gjør huset bevaringsverdig, og fordi det ligger mindre enn 100 m fra Mjøsa.

Som nevnt er dette en krenkelse av eiendomsretten – kanskje ikke av huseierens eiendomsrett i og med at saken endte med at partene ble enige (men det koster jo som regel ganske mye å være uenig med staten i noe), men siden oppussingen er finansiert med penger innkrevet via skattevesenet er dette en krenkelse av skattebetalernes eiendomsrett.

DLF ser absolutt verdien av å bevare gamle hus dersom de har spesielle egenskaper, men vi er imot at slikt skal skje med tvang. Vi er imot at eieren skal nektes å rive det hus han eier hvis han ønsker å rive, og vi er imot at han skal tvinges til å la være å rive det eller å la være å pusse det opp dersom han ønsker det. Videre er vi imot at staten skal betale for oppussing av slike bygninger.

De hus som måtte være bevaringsverdige må bevares uten at noens frihet krenkes, dvs. de må bevares ved frivillige ordninger. Dette innebærer at eieren må overtales til ikke å gjøre noe med huset som endrer dets bevaringsverdighet. Dette innebærer at man muligens må betale huseieren for ikke å gjøre noe med huset, eller at man kjøper huset av ham.

Staten har enkelte viktige, ja, uunnværlige, oppgaver, men å betale eierne av gamle hus for at de skal bevares er ikke en av dem. DLF vil avvikle statlige ordninger som Riksantikvaren. Vi ser dog helt klart nytten i at en slik ordning finnes. Men den bør være privat, den bør altså være privat finansiert, og de tiltak den ønsker å gjennomføre må være basert på frivillighet far alle involverte, dvs. den må være basert på respekt for eiendomsretten i alle ledd.

.
.
.
.
.
.
.
.
http://www.nettavisen.no/na24/staten-pusser-opp-sverres-sommerhus-for-45...