Pressestøtte innebærer at aviser som selges i så lite omfang at de ikke vil overleve via de vanlige inntektskildene (løssalg, abonnement, reklame, etc.) får tilskudd over satsbudsjettet bevilget av et politisk flertall som synes at avisenes journalistikk og kommentarer er så viktige at de bør finnes tilgjengelig selv om for få betaler egne penger for å lese disse avisene.

Hor mye utgjør dette? En spaltist i Nettavisen har regnet på dette: Aviser som Dagsavisen og Vårt Land mottar mer enn 1 800 kr per avis (dvs. tilskudd dividert på opplag: kjøper du avisen hver dag i et år har staten subsidiert deg med mer enn 1800 kr).

Det er snakk om at den nye regjeringen vil foreta endringer i pressestøtten: blant foreslåtte tiltak er å sette et tak på 40 millioner kroner for en enkelt avis, dvs. at ingen avis kan motta mer enn 40 millioner kr pr år i statsstøtte, og at ingen avis skal få mer enn 40 prosent av sine totale inntekter fra staten.

Dagsavisen mottar nå 42, 7 millioner per år, Vårt Land mottar 44 millioner, og disse avisene har et opplag på ca 24 000 eksemplarer hver.

Er dette fornuftige forslag? Vel, nei. Dersom man innfører denne type nye regler vil en tilskuddsmottaker som står i fare for å miste slik støtte treffe tiltak som er slik at de allikevel vil kunne forbli under ordningene.

Og som Nettavisens spaltist forteller: eieren av to aviser som mottar mye statsstøtte planlegger … kostnadskutt på over 20 millioner kroner .

Kan dette være et ledd i en omorganisering som har som formål å sørge for at det beløpet de mottar i statsstøtte skal komme under den grensen som det nye forslaget innebærer?

Vi vil ikke ha sagt noe om dette, vi vil bare henlede oppmerksomheten på det faktum at støtteordninger som innebære spesifikke krav vil føre til at potensielle mottagere vil tilpasse sin virksomhet til betingelsene i ordningen slik at de kan falle inn under disse reglene.

Slike endringer er som regel svært lite produktive, de er ikke gjennomført for å forbedre det produktet man har, de er gjennomført for å passe politikernes ønsker slik de kommer til utrykk i vedtatte regler.

DLFs syn er derfor at man ikke skal foreta slike endringer i støtteordninger. Støtteordningene bør derimot reduseres jevnt. Man kan si at en tommelfingerregel er at de bør kuttes f.eks. 10 % (av opprinnelig støttebeløp) hvert år i ti år.

Dette vil ivareta det viktige prinsippet om forutsigbarhet, noe dagens støtteordninger med stadige endringer i betingelsene disse ikke legger vekt på overhode.

Samtidig som støtteordningene reduseres skal skattetrykket reduseres tilvarende, slik at resultatet blir at pengene i stadig større grad blir disponert av de som har tjent dem og ikke av politikere og byråkrater.

Mht støtte til smale aviser som f.eks. Dagsavisen og Vårt Land: de som frivillig ønsker å sponse disse avisene som altså mottar svært mye pressestøtte og ikke kan overleve ved direkte salg til interesserte lesere, så kan hvem som måtte ønske det sponse dem med så mye penger de måtte ønske. Vi vil tro at dette ikke vil være noe problem; det finne mange rike kristne og mange rike sosialdemokrater som kan sponse disse avisene. Og hvis for få vil bidra med sine egne penger til at de overlever bør de gå inn.

Vil den nye regjeringen foreta merkbare endringer her? Vi håper det, pressestøtte er en uting, men vi frykter at det vil skje med denne regjeringen som det skjer med de aller fleste konservative regjeringer: de som sitter i den har innimellom enkelte antydninger til god retorikk før de blir valgt, men resultatet i praksis er nesten alltid omtrent ikkeeksisterende.

.
.
.
.
.

http://stavrum.blogg.no/1389778476_1800_kroner_i_sttte_p.html