Men ser problemet, men gir feil løsning
I en artikkel på NA24 med den interessante tittelen Kan tape titusener på boligsparing finner man bla. følgende:
For unge i Norge har det blitt stadig vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet på grunn av ekstremt høye boligpriser og nye og høyere egenkapitalkrav fra bankene.
Privatøkonomieksperter har flere ganger tatt til orde for at en delløsning på problemet er å lage en bedre BSU-ordning (boligsparing for unge). Men ordlyden i regjeringsplattformen får eksperter til å stusse. - Det eneste som står i plattformen er at de vil bedre skattefradragsfradragsordningene i BSU. Det løser ikke hovedutfordringen, nemlig å få flere unge til å spare …
Lave årlige maksimum sparebeløp i BSU gjør at alle som sparer i BSU må spare i åtte år for å fylle maksimalgrensen.
- For den gjennomsnittlige unge boligkjøper i Trøndelag på 26 år betyr det at man må ha hatt skattepliktig inntekt fra man var 19 år for å få utnyttet skattefradraget. De færreste kan nyttiggjøre seg hele fradragsmuligheten før de ønsker å kjøpe bolig. Det bør derfor være mulig å spare mer i BSU i årene etter at man går ut i arbeidslivet, sier [en økonom].
Han peker på at svært få fyller opp BSU uten hjelp fra foreldre i dag.
- Bare én av fem klarer å fylle opp hele kontoen uten hjelp fra foreldrene. Dette kan skyldes lavt årlig sparebeløp, og at sparingen starter sent for de fleste, sier han.
Økonomens andre hovedpoeng er regelen om at dersom BSU-sparingen avsluttes så er det ikke anledning å opprette ny sparing.
[Spørsmål:]- Så hovedpoenget at politikerne bør fjerne regelen om at BSU kun kan benyttes en gang i livet?
- Ja, det er det jeg mener. Mange må bruke BSU-pengene for å ha stor nok egenkapitalandel. Kjøper man bolig i 20-årene er det mange som ikke har rukket å spare opp full kvote i BSU. Du må jo ha omtrent 56.000 koner i årlig inntekt for å betale nok skatt for å få effekt av BSU-fradraget, sier Pedersen. ..
For å oppsummere: unge sparer for lite, boliger er for dyre, BSU-ordninger er lite virkningsfulle og lite tilpasset realitetene …
Men er det ikke slik alle offentlige støtte- eller fordelsordninger fungerer? Man ser at en gruppe har problemer, og så vedtar politikerne ulike ordninger som er ment å hjelpe og så viser det seg at virkningene er skjeve i forhold til det som var ønsket.
La oss ta en liberalistisk vinkling på dette: Hvorfor er boliger dyre? De er dyre dels fordi det er store offentlige restriksjoner på bygging. Det blir altså bygd for få boliger. Dels er de dyre pga. statlige krav til boligen (f.eks. må alle nye boliger ha toaletter som er tilgjengelige med rullestol). Dels er arbeidsmarkedet så regulert og dels er skattenivået så høyt at det er svært dyrt å bruke arbeidsfolk.
Boliger er altså svært mye dyrere enn de ellers ville ha vært pga. statlige reguleringer. Dersom disse reguleringene fjernes vil boliger bli billigere.
Hvorfor sparer de unge for lite? Hvorfor sparer man i det hele tatt? Jo, en av de viktigste grunner til at man sparer er at man vil ha noe ekstra dersom man i en periode trenge det; man sparer for å ha noe å rutte med dersom man skulle bli syk eller av andre grunner blir ute av stand til å jobbe i en periode. Men nå er det statlige ordninger som tar seg av en dersom man skulle bli syk, så da faller den grunnen til å spare bort. Man kan også spare for å ha noe når man ikke lenger jobber, men dersom man klarer å spare opp et stort beløp vil dette bli beskattet; man må altså betale skatt av disse pengene enda en gang. Også derfor er incentivene til å spare svakere enn de ellers ville ha vært. Det er også slik at en rekke statlige ordninger stadig endres, og dette betyr at langsiktig planlegging blir vanskeligere. Dette fører til at man i større grad blir kortsiktig, og dette er et disincentiv mht sparing
For å oppsummere: det klages over at boliger er dyre og at unge sparer lite. Men det er offentlige ordninger som er skyld i dette.
Etter vårt syn vil det være langt bedre om alle slike ordninger – alt fra regler for til betingelser for sparing – avtales mellom de som er direkte involvert (altså uten at staten tvinger igjennom bestemte ordninger), dvs. mellom banker og låntagere og eventuelle frivillige organisasjoner som sparelag og fagforeninger. Videre vil boliger bli billigere dersom statlige krav til boliger og statlige begrensinger på bygging fjernes.
Artikkelen peker på et reelt problem, men det som er den reelle løsningen – en fullstendig deregulering, nevnes ikke. Det som foreslås i artikkelen er, dessverre, at man skal erstatte de gamle og ikke-fungerende reguleringene med nye reguleringer. Men dersom man er i stand til å lære av historien vil man innse at også disse om kort tid vil vise seg å ha store svakheter som gjør at de som tidligere ordninger vil vise seg å totalt sett være mer skadelige enn nyttige for de som ordningene er ment å hjelpe.
.
.
.
.
..
.