Stadig nye ønsker …
I et system hvor man mener man har rett til å få det man trenger fra andre, og hvor politikere gjerne tvinger igjennom konkretet tiltak i samsvar med dette, og hvor politikere for å bli valg må love stadig mer og mer for å «kjøpe» stemmer, vil det alltid komme nye ønsker: «Den og den gruppen bør få mer fra staten».
Det foreløpig siste utspill av denne typen kommer fra organisasjonen Tid for barn, og den går ut på at de vil la foreldre få lønn for å vere heime med [eigne] barn Lønnen bør være 262.000 kroner [per år], og dette er ingen høg sum, seier talskvinne Lise Christensen.
Så hvis man får barn og velger å passe det, så skal staten gi en kr 262 000 per år.
Men man må huske på at staten ikke har noen penger. Det staten gjør er å ta penger fra noen og dele dem ut etter vedtatte kriterier. Dersom en slik ordning blir innført vil de som blir hjemme for å passe egne barn få 262 000 fra staten, og dette vil være penger som staten har tatt inn fra befolkningen i skatter og avgifter.
Dvs. alle som betaler skatter og avgifter må betale ekstra for at noen skal være hjemme og passe egne barn! Dersom noen får penger fra staten så er altså dette penger som staten har tatt fra befolkningen.
Dette er en type ordning som de fleste synes er Ok. De synes det er Ok at staten tar penger fra alle som jobber, og deler ut til alle, men staten vil da nødvendigvis vil gi mest til politikernes foretrukne pressgrupper. Dette systemet kalles velferdsstat.
Vi i DLF mener at dette er en helt feil ordning. Vi mener at den som tjener pengene skal ha rett til å beholde dem. Dersom man trenger penger til noe så må man jobbe, skape verdier som andre er villige til å kjøpe, og så selge dette og derved få en inntekt.
En slik ordning betyr at inntekter er knyttet til verdiskapning. Dvs. man forbruker omtrent det samme som man produserer, og ikke mer enn det man produserer.
Men en ordning som går ut på at man skal få penger fra staten for å oppfylle et eller annet kriterium – f.eks. å være hjemme med egne barn - betyr at man forbruker, men at man ikke produserer. Dette betyr at man benytter seg av andres produksjon i den forstand at det man forbruker (det man kjøper for pengene man får) ikke representere noe man selv har produsert, men noe andre har produsert.
Dette betyr at slike ordninger er en byrde for de som produserer, og gir et incentiv til de som ikke produserer. Men siden det er produksjon som er velstand, vil dette føre til at velstanden reduseres siden slike ordninger demotiverer de som produserer velstanden.
Nå handler ikke dette om at det er uheldig at foreldre er hjemme og passer egne barn; dette er antagelig i de fleste tilfeller en god ting; det det handler om er hvem som skal betale for dette. DLFs syn er at det er foreldenes oppgave å ta seg av egne barn, og at det da er disse som skal betale det det koster. Det er foreldrene som skal dekke det det koster å ha barn, ikke alle andre.
Nå sies det i artikkelen hvor dette er lagt frem (og som vi lenker til nedenfor) at dette beløpet er det samme som en fersk barnehageassistent får. Ja, da henger dette forslaget på et vis sammen med gjeldende ordninger, men DLF er da også imot alle slike ordninger: DLF er altså imot at det offentlige skal lønne de som jobber med pass av barn.
Vårt syn er at det som er riktig er at hver enkelt forsørger seg selv og sin familie: hver enkelt jobber, tjener penger og tilpasser sitt forbruk til det man tjener. Vil man ha en bolig, en utdannelse, en pensjon, en ferie, eller noe annet så må man jobbe, tjene penger og betale det selv. Dette gjelder også dersom man skal skaffe seg barn.
Men dette er langt fra den ordningen vi har i dag. I dag er det slik at man har krav på nesten alt man vil ha fra staten, dvs. at alle ens utgifter kan man skyve over på staten, dvs. skattebetalerne. Dette fører til et skyhøyt skattenivå, til unnaluring og korrupsjon, det fører til en redusert respekt for lov og rett, det føre til at produktive mennesker i stadig større grad stikker av (enten som skatteflyktninger til andre land eller ved at de trekker seg helt eller delvis ut av produktive jobber), det fører til at det blir flere offentlige ansatte, til at det blir flere lover og regler som det blir stadig vanskeligere å forholde seg til, til at det blir mer byråkrati, mer kriminalitet, osv.
En ordning med lønn fra staten for å passe egne barn er et typisk eksempel på at denne utviklingen er gått så langt at det er blitt absurd. Å få barn er en naturlig ting som de aller fleste tar del i på en aller annen måte, og å innføre støtteordninger for dette er bare en reductio ad absurdum av hele verferdsstatsideologien.
Men det er kun DLF som vil ha et system som innebærer at man skal forsørge seg selv (noe de aller fleste klarer; de som ikke klarer dette vil måtte basere seg på frivillig veldedighet fra andre).
Et slikt system vil motivere de som produser og skaper velstand, og det vil føre til at samfunnet blir mer og mer velstående. Et system som dagens, et system som demotiverer de som produserer velstand og som oppmuntrer alle mulige typer ikke-produktive aktiviteter, vil etter hvert bli preget av forfall og økende fattigdom på alle områder, og dette er den utviklingen vi ser i alle velferdsstater omkring oss.
.
.
.
.
.
.
.