Et borgerlig manifest

«Ny vind over Norge», en samling artikler redigert av Hanne Nabintu Hærland, har som formål å bringe til torvs nye ideer fra den borgerlige siden i norsk politikk. Blant bidragsyterne finner man de viktigste partilederne på den borgerlige siden, Erna Solberg og Siv Jensen, og en rekke andre skribenter, blant dem Torbjørn Røe Isaksen, Lars Roar Langslet, Asle Toje, Sigurd Skirbekk, Hege Storhaug, Hallgrim Berg og Walid al-Kubaisi.

Forlaget omtaler boken slik:

NY SLAGKRAFTIG BOK lanseres for alle som ønsker endring i Norge! Erna Solberg, Siv Jensen, Hanne Nabintu Herland (redaktør) og 15 av Norges ledende bidragsytere i offentligheten reflekterer over behovet for en «Ny vind over Norge», sett fra dagsaktuelle forfriskende konservative og liberale ståsteder som står i skarp kontrast til idétørken og åndsfattigdommen som i dag preger venstresiden.

Norge har en utfordring. Vi er i ferd med å miste de historiske idealene som gjorde vår kultur sterk, konkurransedyktig og kvalitetsbevisst. Hvordan ble vi en søvndysset oljesmurt nasjon preget av utvannede verdier og middelmådighet? Hvorfor har vi ikke større respekt for individets frihet, privat initiativ, vår kulturelle identitet, de kristne samfunnsbyggende verdier og retten til å være annerledes enn majoriteten?

Vi trenger en ny liberalkonservativ renessanse som bevisstgjør oss for viktigheten av solidaritet, høflighet, kvalitet, verdien av samværet i familien, god kommunikasjon med de unge, tid til de eldre og å hjelpe de evnerike til å lykkes.

«Ny vind over Norge» illustrerer noe av det konstruktive samholdet på høyresiden som har vokst frem de siste årene, kjennetegnet av et liberalt rom også for partipolitisk uavhengige og tenkere på venstresiden som mener at venstresiden har sviktet sine opprinnelige idealer. Her er det takhøyde, uten den type trangsyn som tidvis kjennetegner konformitetspresset og den rigide gruppetenkningen som har preget landet vårt de senere årene.

Når vi så dette kom vi til å tenke på en lignende bok som kom for en cirka ti års tid siden. Den het «Plan B. Fremtidens politiske førstevalg», og var «en debattbok om borgerlig politikk». Den innholdt artikler av Ine Marie Eriksen, Henrik Syse, Julie Christiansen, Knut Arild Hareide, Torkild Haukaas, Christan Tomessen, Hege Melhus, Olaf Thommessen, Pål Brun og Andre Støylen, og inneholdt også bidrag fra gamle travere som Paul Thynness og Kåre Willoch. Boken skisserte i en rekke artikler hvordan den borgerlige siden kunne samarbeide for å endre Norge i en borgerlig retning. I de ti år som har gått siden den boken kom ut har vi hatt en rødgrønn regjering i åtte av disse årene, så ideen om den borgerlige siden som fremtidens førstevalg slo ikke helt til.

Du har kanskje ikke hørt om denne boken? Du vet ikke hvem de fleste av bidragsyterne er? Nei, det er ingen som husker denne boken lenger, selv om den fikk en del omtale da den kom. Og bidragsyterne er for det mest også glemt. Men slik er det med borgerlig politikk i Norge. Det snakkes litt om at man må endre politikken i forhold til den sosialistene fører, og så blir resultatet at de borgerlige, når de kommer til makten, fører en politikk som er nærmest identisk til den som sosialistene har ført. Og derfor blir det ingen endring, og folket velger igjen de rødgrønne – og når de går lei av dem velger de igjen borgerlig osv. osv. ….

Ideologiske manifester fra borgerlige partier inneholder lite annet enn en sosialdemokratisk politikk pyntet med enkelt ord som «individ», «frihet» og «privat», men hvor den praktiske betydningen er nærmest null.

La oss se på det sentrale punktet i forlagsomtalen sitert over:
viktigheten av solidaritet, høflighet, kvalitet, verdien av samværet i familien, god kommunikasjon med de unge, tid til de eldre og å hjelpe de evnerike til å lykkes.

Norge i dag preges av et voksende byråkrati, stadig voksende skatte- og avgiftsnivå, stadig flere offentlige ansatte, en økende kriminalitet, at stadig flere barn trenger hjelp fra psykiatrien, at frafallet i videregående skole er stort, at ca 600 000 mennesker i arbeidsfør alder går på tygd, at pensjonssystemet er på vei mot konkurs, osv. Hva er det våre borgerlige venner ser på som de store utfordringer? Jo, ifølge forlagsomtalen av denne boken er det altså solidaritet, høflighet, kvalitet, verdien av samværet i familien, god kommunikasjon med de unge, tid til de eldre og å hjelpe de evnerike til å lykkes.

Essayene i boken går mer i detalj, selvsagt. Men la oss ta med ett sitat som viser hvor verdiløst dette prosjektet er. Redaktøren, Hanne Nabintu Herland, skriver at Det er ikke statens oppgave å bestemme over mennesker, men å legge til rette for et samfunn med mest mulig individuell frihet under ansvar. Ansvar? Ansvar for hvem?

Individualisme og frihet innebærer at man skal ha ansvar for seg og sitt og sine valg. Kollektivisme innebærer derimot at man skal ha ansvar for (alle mulige) andre. Hvis Herlands utsagn skulle ha noen verdi burde hun ha presisert dette slik at det ble klart hva hun mener. Eller er det slik at hun mener at vi skal ha ansvar for alle mulige andre, men ikke våger å si det rett ut fordi det da vil være åpenbart at hun spiller på samme lag som kollektivistene? Siden alle vet jo at sosialisme er den politiske implikasjon av et kollektivitets grunnsyn, så sier dette mye om hvor Herland, bokens redaktør, egentlig står.

Vi stiller oss også noe undrende til at Herland er valgt som redaktør for denne boken. Hennes bok «Respekt» har enkelte gode sider, men man kan ikke komme fra at hun er en noe eksentrisk person, noe som man tydelig ser i hennes berømte foredrag for Bistandsnemnda (lenket til nedenfor).

Vi vil tro at denne boken vil lide samme skjebne som «plan B». Det er svært ille at de borgerlige har så lite å fare med. Vi trenger virkelig en kursomlegging, og det er ut i fra hva de borgerlige politikere sier og gjør, og ikke minst skriver, lite som tyder på at et regjeringsskifte vil føre til en endring av kursen.

Det aller største politiske spørsmål i dag er velferdsstatens fremtid. Vi ser at velferdsstaten i en rekke land er nær et fullstendig sammenbrudd, og dette er en utvikling som er uunngåelig, ettersom velferdsstaten ikke er et bærekraftig system. Dessverre er det ingen av de borgerlige politikerne i Norge som våger å ta opp dette poenget. I stedet velger de (igjen ifølge forlagsomtalen) å fokusere på solidaritet, høflighet, kvalitet, verdien av samværet i familien, god kommunikasjon med de unge, tid til de eldre og å hjelpe de evnerike til å lykkes.

Dette viser at et regjeringsskifte vil være nesten helt verdiløst, det viser bare at det eneste merkbare som vil skje etter valget er at de statsrådene som etter valget skal forklare i nyhetssendingene på TV at ting ikke går så bra og at løfter er brutt vil ha H eller FrP etter sine navn, og ikke SV eller Ap eller Sp som i dag.

Dette borgerlige manifestet viser bare at det vil bli slik.

.
.
.
.
.
.

http://vimeo.com/15601506