Italias statsminister Enrico Letta vil ha slutt på drastiske sparetiltak. – Vi kommer til å dø av innstrammingene, sier Letta, som nå drar på europaturne for å legge press på Tyskland. Dette leser vi på Aftenposten førsteside sist tirsdag, og det som er poenget er at kutt i de statlige budsjetter er skadelig for velstanden. (Hele artikkelen har vi lenket til nedenfor.) Vi antar at påstanden om at man kan dø av slike kutt som foreslås er noe overdrevet, men vi skal stille noen spørsmål om det virkelig er slik at kutt i offentlige utgifter er skadelige.

De pengene staten bruker, hvor kommer de fra? Jo, i utgangspunktet er de kommet fra befolkningen i form av skatter og avgifter. Staten bruker da penger den krever inn fra befolkningen. Dette betyr at dersom staten bruker mindre penger, så krever den inn mindre penger fra befolkningen. Dette vil si at statens etterspørsel blir mindre, mens befolkingene etterspørsel blir større. Den totale etterspørsel vil altså være konstant; det som skjer er at det er en forskyving av etterspørsel fra staten og over på private. Er det dette Letta mener er skadelig? Vi kan ikke se det. Tvert imot, når etterspørselen forskyves fra staten og over til private, vil etterspørselen være mer i samsvar med hva folk egentlig ønsker. Så hvis pengene det offentlige bruker er penger tatt inn i form av skatter og avgifter, så vil man ikke ha noen skadelig effekt av kutt i offentlige utgifter.

Men hvis staten ikke tar inn pengene via skatter og avgifter, men låner dem i en bank, vil kutt da ha en negativ effekt? Hvis staten låner penger vil private ikke kunne låne de samme pengene. Statlige låneopptak vil da føre til at private ikke kan låne og investere for disse pengene; men igjen, totalen er den samme. (Poenget om at private investeringer som regel på sikt vil være mer nyttige enn offentlig forbruk lar vi ligge.) Dessuten er det slik at dersom staten låner penger, vil den måtte betale både avdrag og renter, og dette vil øke statens utgifter på sikt.

Men hva hvis staten bruker penger som egentlig ikke finnes, hvis den f.eks. bruker penger som er skapt ved at sentralbanken bare har trykt dem opp? I så fall vil pengenes verdi bli redusert (inflasjon) og dette er skadelig for hele økonomien over tid: oppsparte midler mister verdi; økonomisk langtidsplanlegging blir vanskeligere; låntagere kommer fordelaktig ut, mens långiver kommer dårligere ut, noe som gjør det vanskeligere å få lån, etc. Så hvis staten bruker slike penger er det skadelig, og kutt er da nyttige.

Vi kan derfor ut i fra dette ikke se at kutt i offentlige utgifter er skadelige. Men la oss se på en annen vinkling: hvis offentlige kutt skjer ved at tilbudene innen skole og helse blir dårligere, så kan vi være med på at dette isolert sett på meget kort sikt kan oppfattes som skadelig. Men det som da må skje er at de skattelettelsene som befolkningen får kan brukes på alternative tilbud som kan kompensere for at det offentlige tilbudet blir redusert.

Men hva hvis disse skattelettelsene ikke er tilstrekkelig til en slik kompensasjon? I så fall har man et bedre tilbud enn man har råd til, og det er ikke holdbart i det lange løp.

DLF er en sterk tilhenger av velstand. Velstand vil gi oss gode skoler, et godt helsetilbud, etc. Kort sagt, velstand ikke bare vil gi, men er en god levestandard for alle.

Velstand er da produksjon, velstand er verdiskapning. Men verdiskapning er noe som skjer av alle de som arbeider produktivt. De som arbeider produktivt må da motiveres, de må belønnes. Og belønningen er lønn.

Når man jobber produktivt får man en lønn, det er lønnen som motiverer. Men hvis lønnen blir mindre blir motivasjonen mindre, og da blir arbeidsinnsatsen mindre. Det er dette som er grunnen til at stadig økende skatter reduserer velstanden; stadig høyere skatter reduserer motivasjonen hos de som skaper velstanden.

Dessuten er det slik at man bruker de pengene man tjener til å kjøpe det man trenger og det man ønsker seg – inkludert skoleplass til sine barn, helsetilbud, etc.

Men hvis man kan få slike ting uten å jobbe, hvis dette er ting som man bare kan få ved å være i landet, så er dette også demotiverende for de som produserer velstanden; hvorfor jobbe når man får omtrent det samme ved ikke å jobbe?

Nå er det slik at dersom staten tar på seg noe (utenom de legitime oppgavene) som helsetilbud og skole og pensjoner og kulturtilbud osv. vil skattene nødvendigvis måtte øke og øke. Og som vi har skissert ovenfor vil da velstanden bli redusert.

Alt dette summerer seg opp til følgende; DLF er for velstand, og for å opprettholde og øke velstanden må man kutte i offentlige utgifter og offentlige tilbud (bortsett fra innen de legitime offentlige oppgaver politi, rettsapparat og de militære). Samtidig må private få frihet til å komme med alternative tilbud innen de felter som de offentlige driver, men ikke bør drive: skoler, helsetilbud, etc.

Konklusjon er at selv om Enrico Letta & co reiser rundt og sier at de vil dø av kutt i de offentlige utgifter, så er sannheten motsatt. Kutt i offentlig utgifter er å motivere de som produserer velstanden til å produsere velstand, og siden velstand er et gode, støtter vi dette. Men samtidig med at de produktive får beholde mer av det de tjener og offentlige tilbud innskrenkes, må statlige hindringer og restriksjoner for private tilbud fjernes. Offentlig kutt er derfor altså nyttige!

En slik politikk er det eneste som kan sikre at vi får en stabil og jevn vekst og en økende velstand for alle. Hva som skjer dersom man ikke følger denne oppskriften kan vi i dag se i land som Hellas og Spania, og det er en slik kurs Letta & co ønsker å fortsette.

.

.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/okonomi/--Italia-dor-av-innstramninger-alene_-...