Innvandring – lønnsomt eller ikke?
I en årrekke har det pågått en debatt om hvorvidt innvandringen til Norge er lønnsom eller ikke. Skjønt debatt, det er vel feil å beskrive det som har skjedd med dette ordet siden de to sidene knapt har snakket med hverandre; de har stort sett kun snakket til hverandre åpenbart uten at den andre siden har lyttet.
Én side hevder at innvandring er lønnsomt: de sier at Norge ikke kan fungere uten de mange arbeidstagere som kommer fra andre land til Norge, at mange innvandrere arbeider produktivt og derved bidrar med verdiskapning til velstanden, at staten får skatteinntekter, osv. Den andre siden går med på dette, men sier at dersom man i regnestykket tar med støtteordningene som blir gitt til innvandrerne, sosialhjelp, trygder, andre typer støtteordninger, utgifter ifbm øket kriminalitet, pensjoner, etc., så går regnskapet i minus.
På den ene siden står alle partiene på Stortinget unntatt ett, alle aviser, NRK, akademikere som liker å uttale seg til pressen,
informasjonsavdelingen i SSB, etc.; kort sagt hele det etablerte Norge.
På den andre siden sto lenge FrP alene, men etter hvert har eksempelvis nettmagasinet document.no. og Human Rights Service sluttet seg til.
Men sist mandag skjedde det noe: På Finansavisens førsteside kunne man lese følgende med krigstyper: Innvandring til Norge: har kostet 70 mrd. på syv år. SSB-tall: I tillegg har staten pådratt seg fremtidige forpliktelser på 380 milliarder kroner.
Inne i avisen: Over et bilde av noen sentrale regjeringsmedlemmer står følgende: Innvandringsregnskapet: har brukt 70 mrd. på innvandring. [Artikkelen i avisen kan man lese på linker fra document.nos side, linket til nedenfor.]
Vi skal ikke gå inn på Finansavisens regnestykker: vi regner med at de i det store og hele er korrekte.
Så hva er da svaret: er innvandring lønnsomt eller et det det ikke?
Vi har et svar på dette.
Men la oss først presisere problemstillingen: innvandring betyr at noen kommer fra et land og til et annet land, og det normale er at de gjør dette fordi de lettere kan arbeide og skaffe seg et godt liv i det landet de kommer til.
Å jobbe er å skape verdier, og dette er nyttig både for den som jobber, som derved tjener penger og får større velstand, og for de som kan kjøpe det som blir produsert, noe som gir dem tilgang på flere og billigere varer/tjenester. Produktivt arbeid er nyttig og velstandsøkende for alle. Men dette gjelder i større grad jo friere samfunn innvandrerne kommer til.
Men hva hvis innvandrerne kommer til en velferdsstat?
Hvordan fungerer en velferdsstat? Jo, i en velferdsstat skal man få en rekke ting «gratis» av det offentlige, og dessuten skal man, dersom man får overbevist hjelpeapparatet at man ikke klarer å forsørge seg selv, få alt man trenger «gratis» av det offentlige. Alt dette skal finansieres med skatter og avgifter. Men for å bli valgt må politikerne ved hvert valg love mer og mer, og derved blir skatte- og avgiftstrykket sterkere og sterkere.
Dette fører til at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive produktiv virksomhet, og dette har som resultat at noen rømmer landet, at noen (helt eller delvis) jobber svart, og til at flere og flere havner på trygd eller mottar ulike former for støtteordninger.
Dette systemet har en dynamikk som er slik at færre og færre vil jobbe produktivt, at flere og flere blir ansatt i det offentlige, og at støtteordningene blir mer og mer omfattende.
Med andre ord; i velferdsstaten er det slik at all produktiv virksomhet blir mindre og mindre lønnsom. Etter hvert vil slike systemer bryte sammen; det er dette vi nå ser tidlige faser av i en rekke land i Europa og i USA, og man så det tydelig i Sovjetunionen, som klappet helt sammen, og i dag i Nord-Korea, hvor store deler av befolkningen lever på eller så vidt under sultegrensen (nå var/er disse sistnevnte landene kommunistiske, mens velferdsstaten er en mildere variant av dette systemet).
Beregningene publisert i Finansavisen viser at innvandring koster det offentlige store beløp. Men dersom man ikke hadde hatt disse offentlige ordningene, dersom pensjonsordninger, sykeforsikring, skole, og utdannelse hadde vært private ordninger den enkelte kunne finansiere selv, da ville disse utgiftene/forpliktelsene – da ville disse problemene - ikke ha vært der.
Med andre ord, det er velferdsstaten som ikke er lønnsom. (Dette er noe vi ser eksplisitt i alle velferdsstater unntatt Norge; de har alle stor og voksende gjeld.) Innvandring i seg selv er lønnsomt. Men velferdsstaten gjør at også innvandring blir et tapsprosjekt.
I velferdsstaten er det altså ikke bare innvandring som blir tapsprosjekt, alle ordninger og alle virksomheter og alle aktiviteter blir over tid tapsprosjekter.
Dette ser vi på alle områder: skoler og sykehus må spare slik at det går utover elever og pasientene – dette fordi hver elev og hver pasient er en kostnad og ikke en kilde til inntekt. Pensjonssystemet er bankerott (forpliktelsene er langt større enn avsatte fond og beregnede inntekter), osv. Det er tilsvarende på alle andre områder det offentlige driver eller er sterkt involvert i.
Hva med private firmaer? De blir utsatt for et stadig økende skjemavelde og stadig høyere skatter og avgifter, og stadig mer tyngende krav fra det offentlige mht hvordan de skal drive sin produksjon, og over tid blir færre og færre bedrifter profitable og må ha statsstøtte for å overleve.
Så spørsmålet om hvorvidt innvandring lønner seg eller ikke er feil; det som er poenget er at i velferdsstaten vil alt (over tid) bli tapsprosjekter – til og med innvandring.
Problemet er ikke innvandringen, problemet er velferdsstaten. Og ingen av de debattantene nevnt innledningsvis griper fatt i dette fordi de alle er tilhengere av velferdsstaten. Og da er det ingen håp om at de kan komme i nærheten av en løsning.
.
.
.
.
.
.
.
http://www.document.no/2013/04/og-bratt-ble-det-taust/