Det er få konservative politikere det er grunn til å beundre, men Margareth Thatcher er en av dem. Hun var statsminister i England fra 1979 til 1990, og, som nåværende statsminister David Cameron sa det i går da vi mottok beskjeden om at hun var gått bort i en alder av 87 etter noen tids sykdom, hun reddet England.

Dette er dessverre ikke helt dekkende. Hun forsøkte å redde England, og ville ha klart det som hennes etterfølgere hadde fulgt en tilsvarende politikk som den hun førte.

Da hun overtok i 1979 var England i en svært dårlig forfatning; velstanden var relativt lav, arbeidsløsheten var høy, skattene var høye («Let me tell you how it will be; there´s nineteen for me and one for you» sier futen i Beatles´protestsang «Taxman» fra 1966 hvor de protesterte mot et skattenivå på 95 %), forfall og stagnasjon var tydelig overalt. Årsaken til dette var den venstreorienterte politikken som alle regjeringer hadde ført fra ca midten av 50-tallet.

Den som vil vite mer om hvor ille de sto til anbefales boken «The Commanding Heights», som i detalj beskriver hvor kummerlig vanlige borgere i England hadde det.

Thatcher snudd om på dette. Hun deregulerte, privatiserte, og redusere skatter og støtteordninger (støtteordninger består i å ta fra de mer produktive og gi til de mindre produktive, og er alltid skadelige). Dette gikk som det måtte gå, samfunnet ble mer dynamisk, flere arbeidet effektivt, og velstanden steg.

Hun ble gjenvalgt to ganger og dette var fordi briter flest merket positive effekter av den politikken hun førte.

Utenrikspolitisk er det to ting vi vil nevne; hun var en sterk antikommunist, og vek ikke en tomme på noe plan. En av nekrologene forteller om hvordan hun møtte Sovjetunionens diktator Gorbatsjov: ”At her first meeting with Mr. Gorbachev, she told [him] over lunch: 'Welcome to the United Kingdom. I want our relationship to get off to a good start, and to make sure there is no misunderstanding between us—I hate Communism”.

Det andre punktet er hennes resolutte svar på Argentinas invasjon av de britiske Falklandsøyene. Argentinas diktator Galitieri hadde store indre problemer, og for å samle folket bestemte han seg for å skapte en ytre fiende: han ville «ta tilbake» Falklandsøyene. Thatcher besluttet å svare med nødvendig militær slagkraft, og etter en kort krig ble Argentina slått tilbake.

Dette er en svært viktig hendelse fordi det viste alle diktaturer, inkludert Sovjetunionen, at land i Vesten var i stand til å handle militært på en effektiv måte.

Disse to tingene- holdningen til kommunismen og hennes resolutte håndtering av Galtieri - var sterkt medvirkende årsaker til at en rekke diktaturer falt fra ca 1990.

Dessverre falt Thatcher for eget grep. Hennes store suksess førte til at hun trakk den for langt. Hun forsøkte å innføre koppskatt, en skatt som er basert på det utgangspunkt at skatt er betaling for offentlige tjenester og ikke er en del av et spleiselag med utjamning som en viktig bestanddel. En koppskatt er derfor den samme for alle uavhengig av den enkeltes inntekt; den har intet rom for overføringer og utjamning. Dessverre var ikke befolkningen (og heller ikke hennes eget parti) modent for et så rettferdig og radikalt forslag, forslaget falt og det gjorde også Thatcher.

Etter Thatcher har politikerne gjort om igjen de feilene hennes forgjengere gjorde, og i England er det i dag en arbeidsløshet på ca 9 %, statsgjelden er på ca 75% av BNP, og kriminaliteten er svært høy.

Vi avslutter med å gjengi noen glimrendesitater fra henne, den største statsministeren England har hatt i fredstid:

Pennies don’t fall from heaven - they have to be earned here on earth.

No one would remember the Good Samaritan if he’d only had good intentions; he had money as well.

My policies are based not on some economics theory, but on things I and millions like me were brought up with: an honest day’s work for an honest pay; live within your means; put by a nest egg for a rainy day; pay your bills on time; support the police.

Socialists cry »Power to the people«, and raise the clenched fist as they say it. We all know what they really mean - power over people, power to the State.

The trouble with you, John (en prinsippløs politiker), is that your spine does not reach your brain.

For every idealistic peacemaker willing to renounce his self-defence in favour of a weapons-free world, there is at least one war maker anxious to exploit the other’s good intentions.

Constitutions have to be written on hearts, not just paper.

To me, consensus seems to be the process of abandoning all beliefs, principles, values and policies. So it is something in which no one believes and to which no one objects.

There can be no liberty unless there is economic liberty.

I always cheer up immensely if an attack is particularly wounding because I think, well, if they attack one personally, it means they have not a single political argument left.

To those who say turn, I will say: You turn if you want to. The lady's not for turning (hvor hun spiller på replikken ”The Lady´s not for burning” fra Shaws stykke om Jeanne d’Arc).

Et par filmklipp:

http://www.realclearpolitics.com/video/2013/04/08/thatcher_there_is_no_s...

http://www.realclearpolitics.com/video/2013/04/08/thatcher_on_socialism_...