«Nå er det nok» sier en irritert lønnsmottager i Dagbladet i forrige uke. Hun er lei av at ledende politikere krever at de må gå ned i levestandard; hun og mange med henne jobber mye og hun mener at hun fortjener den levestandarden de har, og kanskje noe enda bedre.

Hun skriver: Ikke kjeft på oss!

Vi får høre at vi jobber for lite, har for korte arbeidsdager, tjener for mye, får for høy pensjon, osv. Nå er det nok.

Jeg er en kvinne på 56 år som jobber i offentlig sektor. Etter endt utdanning har jeg vært yrkesaktiv i snart 33 år, fordelt på 18 år i privat sektor og resten i offentlig virksomhet.

Jeg reiser hjemmefra kl. 07.15, tar toget fra Asker til Oslo og går til jobben min i Akersgata. Etter endt arbeidsdag kommer jeg hjem mellom kl. 17 og 18 om ettermiddagen.

Jeg lever et slags gjennomsnittsliv i Norge, og dette er ikke en klage over tilværelsen. Jeg er glad for å leve i et land hvor vi er så heldige å nyte goder som fred, frihet, demokrati og velstand. Jeg er stolt av velferdsstaten og rettsstaten og betaler min skatt uten å mukke.

Det jeg er lei av, er å få kjeft, å bli klagd på og at det stadig er noen av samfunnets øverste aktører som synes de er berettiget til å klage på oss vanlige folk. Vi får høre at vi jobber for lite, har for korte arbeidsdager, tjener for mye, får for høy pensjon, osv.

Hører dere, samfunnstoppene i Norges Bank og NHO, i regjering og finansverden, og maktens klakører i pressen. Hold opp! Jeg er lei av denne holdningen fra toppen av samfunnet.

Jeg tviler på regnestykkene, som ligger bak denne klagestrømmen. I Norge har vi høy yrkesdeltakelse, høy kvinneandel i arbeidslivet, høy pensjonsalder og lav arbeidsledighet, Jeg tror antall arbeidstimer over et livsløp er høyt og står seg godt i de fleste sammenlikninger. Jeg tviler på dette mantraet om hvor lite vi jobber og hvor mye fritid vi har.

Vi forstår henne meget godt. Levestandarden for de som jobber i Norge burde være høyere enn den er, og den burde øke over tid. Produktive mennesker burde leve godt og de burde også leve stadig bedre.

Dessverre er det ikke slik. På et vis så har de lendene politikere rett; de politikere som sier at norske arbeidstagere jobber for lite, har for korte arbeidsdager, tjener for mye, får for høy pensjon, osv. har på et vis rett.

De som stopper for produksjonen, ikke bare i Norge, men i alle vestlige land, har en langt lavere levestandard enn de burde ha. Og dessuten er den gått noe ned de siste tiårene, noe som kravet om innstramminger og nedskjæringer i alle vestlige land viser, og som også illustreres av slike ting som høy arbeidsledighet.

Hva er da sammenhengen her? Velstand forutsetter produksjon og verdiskapning. Men velstanden avhenger ikke bare av arbeid, det er noen andre faktorer som også spiller en viktig rolle, og vi vil trekke frem to ting: 1) mengden akkumulert kapital, og 2) hvor effektiv produksjonen er.

Mye akkumulert kapital gjør produksjonen effektiv og velstanden høy (en traktor forutsetter mer akkumulert kapital enn en spade, og man får gjort mer med en traktor enn med en spade). Men hvis viktige områder i samfunnet lider av produksjonsmetoder som er svært lite effektive så vil dette reduseres velstanden i forhold til hva den ellers ville ha vært.

I Norge, og i alle vestlige land, er den akkumulerte kapital høy, så det er ikke her problemet ligger. (Grunnen til at uland er fattige selv om befolkningen jobber fra morgen til kveld er at de er lite produktive pga. lite akkumulert kapital.) Problemet ligger i at store områder av verdiskapningen skjer innen områder som er svært lite effektive, dvs. områder hvor det er mange som jobber mye, men hvor organiseringen er så lite effektiv at verdiskapningen blir mye mindre enn arbeidsinnsatsen skulle tilsi.

Hvilke områder er dette? Jo, det er de områder som i dag nærmest fullt og helt drives av det offentlige. Store områder som skole og helse og barnepass og pensjoner og trygder og infrastruktur drives av det offentlige, og da er disse områdene svært byråkratiske og lite effektive, og produktiviteten er da relativt lav. Det er mange mennesker som er involverte i disse viktige områdene, og disse menneskenes store arbeidsinnsats gir da langt mindre verdiskapning enn den ville ha gjort dersom disse områdene var organisert mer effektivt. Og siden en så stor del av samfunnsøkonomien er så lite produktiv så vil effektene av dette ramme hele samfunnet i form av lavere levestandard, også de deler som er mer produktive.

En annen ting som suger krefter og ressurser er at all verdiskapning utsatt for omfattende statlige reguleringer, og dette krever enorme kostnader.

Med andre ord, det er det at vi har omfattende statlige reguleringer av næringslivet og en stor offentlig sektor som er årsaken til at mye av arbeidsinnsatsen som mange mennesker utfører gir relativt lite utslag i velstand. Og dessuten er denne offentlige sektoren ikke bare ineffektiv, den vokser av seg selv siden den inneholder et enormt antall ilagte føringer som er umulige å komme utenom – og derfor er det slik at den bare suger opp mer og mer ressurser; dette fordi den krever en omfattende arbeidsinnsat av velutdannede mennesker, samtidig som den har som formål å legge hindringer i veien for verdiskapning, dvs. at den reduserer verdiskapningen og dermed velstanden.

Det er derfor folk som jobber mye får liten uttelling for sin innsats, og det er derfor ledende politikere sier at vi jobber for lite, har for korte arbeidsdager, tjener for mye, får for høy pensjon, osv. - disse politikerne må jo kreve inn stadig mer til det offentlige for å finansiere den stadig mer kostbare offentlig sektoren som er deres (dvs. politikernes) livsgrunlag.

Dessverre er forståelsen for dette faktum ganske liten F.eks. skriver lønnsmottageren i sin artikkel i Dagbladet at hun er stolt av velferdsstaten …og betaler [sin] skatt uten å mukke.

Så lenge forståelsen er på dette nivået vil problemene dessverre bare øke og øke. Det som vil kunne løse slike problemer og føre til at man får en jevn velstandsutvikling er at de sektorene av den type nevnt over og som i dag drives av det offentlige fullt og helt overlates til private aktører, at offentlige restriksjoner på verdiskapning avvikles, og at staten kun holder seg til sine legitime oppgave, dvs. å drive politi, rettsapparat og det militære. Kun da kan man få et system hvor personer som lønnsmottageren som skriver i Dagbladet stadig får en høyere levestandard.

..
.
.
.
.
.
.
http://www.dagbladet.no/2013/02/22/kultur/debatt/debattinnlegg/velferd/p...