Enda en gang ønsker myndighetene endringer i pensjonssystemet, og som alltid er det vanlige produktive mennesker som vil rammes av den sosialdemokratiske politikken. Aftenposten forteller:

I dag la Banklovkommisjonen frem forslag til hvordan private tjenestepensjoner skal tilpasses ny pensjonsreform.

Om lag 350.000 arbeidstakere rammes når dagens ytelsesbaserte pensjon skal avvikles til fordel for mer sammensatte ordninger.

Jørund Vandvik, administrerende direktør i Nordea Liv, sier det er på høy tid at dagens ordning endres:

- Norge ville ha vært en taper hvis man ikke reformerte pensjonssystemet, og gjorde nødvendige grep tilpasset at vi lever lengre. Det er ikke rimelig at man utdanner seg i 30 år, jobber i 30 år, for så å spille golf i 30 år betalt av staten og arbeidsgiveren. I dette ligger det at vi alle må jobbe lengre, men vi er ikke tapere av den grunn, vi er vinnere fordi vi har jobb, sier Vandvik.

Så man blir fremstilt som en vinner når man må jobbe mer enn man har hatt reelle forventninger om – fordi man må jobbe mer!

La oss allerede her skyte inn at det er feil å si at pensjoner er “betalt av staten og arbeidsgiveren”. En pensjon normalt noe man få etter at man selv har betalt inn og satt av for å ha når man ikke lenger arbeider og har vanlig inntekt (dvs. det er slik det burde være). I dag skjer dette gjennom tvungne offentlige ordninger.

Videre fra Aftenposten:

Forslaget rammer bedrifter. Svein Oppegaard, direktør for arbeidslivpolitikk NHO, er veldig lite fornøyd med det han kaller forskyvning av risikoen mellom norske bedrifter og arbeidstakere på én side og forsikringsselskapene på den andre.

- Vi mener forslaget vil ramme norske bedrifter og arbeidstakere ved at de må betale mer for at de økonomiske bufferene til forsikringsselskapene skal kunne flyttes over og sikre dem økonomisk, noe som burde vært deres eget ansvar. Dette er del av unntaksbestemmelsene i dag, men slik forslaget fremstår virker det som dette nå blir slik automatisk, sier Oppegaard.

Den som vil lese mer om forslagets innhold henvises til Aftenpostens artikkel og til kommisjonens innstilling.

La os si følgende til dette. Pensjoner bør være slik at den enkelte setter av en del av sin inntekt mens han arbeider og har vanlig inntekt. Da kan han selv bestemme hvor mye han vil spare, hvor mye hans pensjon skal være når han vil bli pensjonist, når han vil ga av med pensjon, etc.

Slik er det ikke i sosialdemokratiet. I sosialdemokratiet har staten tatt på seg denne oppgaven: alle tvinges til å betale skatt, og dette i så stort omfang at omfattende privat sparing for vanlige lønnsmottagere ikke er mulig. Så skal staten gi oss pensjoner, og betingelsene for dette bestemmes da av politikerne, dvs. de er i ytterste konsekvens resultat av hestehandler i sene nattetimer rett før statsbudsjetter skal vedtas. Staten bestemmer da pensjonsaldere, pensjonen størrelse, justeringer som følge va prisstigning/inflasjon, etc.

Politikerne har mange hensyn å ta, de har mange utgifter og tiltak de må velge imellom. Og da blir det, siden de offentlige oppgavene vokser og vokser i omfang og kostnad, stadig mindre til alle gode tiltak, og da må det kuttes. Et enkelt område å kutte er da pensjonene.

Det er derfor det i de siste årene er kommet en rekke forslag som innebærer kutt i folks pensjoner.

DLF er imot at pensjoner skal være statlige. DLF vil at alle pensjonsforsikringer skal bli private. I praksis vil dette bety at de offentlige pensjonsordningene gradvis vil reduseres i omfang, samtidig som alle som erstatning kan tegne private pensjonsforsikringer, dette slik at de som er unge kan skaffe seg hele pensjonen ved egne investeringer og egen sparing, mens vi vil gjøre vårt ytterste for at de som er nær pensjonsalderen skal få det de forventer i pensjon. For de som befinnes seg imellom disse to ytterpunkter vil vi gå inn for at den fremtidige pensjonen fra det offentlige reduseres samtidig som muligheten til å spare til en privat tilleggspensjon stadig vil forbedres.

I et slikt system vil hver enkelt altså kunne bestemme sin pensjon, han vil kunne bestemme fordeling – f.eks. mye utbetalt med en gang etter at man har tråd ut av arbeidslivet, eller like mye i hvert år så lenge man lever, etc. Men best av alt, den enkelte pensjonist vil ikke lenger imøtese hver budsjettbehandling i Stortinget med frykt og uro, han vil slippe å stadig lure på hvor mye hans pensjon vil bli redusert med i år.

La oss nevne to ting til: for det første vil man i DLFs system ha en fri økonomi. Da vil man ha økonomisk vekst, og dette vil gjøre investeringer mer sikre og med lønnsomme. Dessuten vil staten ikke styrene pengene og bankene, og da vil pengeverdien ikke gradvis bli redusert pga. inflasjon. . Dette betyr at oppsparte midler ikke vil tape seg i verdi, slik de gjør når det er inflasjon, og inflasjon har man år man har statlig styrte penger.

Ulempen ved dette systemet er at politikerne ikke vil ha noe å si, og at de derved ikke vil kunne kjøpe seg stemmer i valgkamper ved å komme med fagre løfter som alle voksne mennesker vet ikke vil bli oppfylt. Men dette er vel egentlig ikke en ulempe.

DLF er svært lite fornøyd med at stadig flere pensjonister kommer dårligere og dårligere ut av de stadige reformene. Men dette er et uunngåelig resultat av den sosialdemokratiske politikken.

.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/okonomi/--Urimelig-a-utdannes-i-30-ar_-jobbe-i...