“Arbeidsminister Anniken Huitfeldt er innbitt mostander av at private bedrifter kan bruke midlertidige ansatte, men mener at staten må få gjøre det fordi statlige ansatte har så strekt vern mot oppsigelser”. Dette leste man på forsiden av Aftenposten i går, og det er skrevet i forbindelse med en omtale av en sak hvor en forsker har vært ansatt som vikar i staten i ni år. Dette skal egentlig ikke være mulig, et slikt usikkert ansettelsesforhold er plagsomt for de som rammes. Det er dette som er begrunnelsen for at det er innført et sterkt vern mot slike usikre ansettelsesforhold. Men hvordan virker det i praksis? Som man kan se av denne sakne (og mange andre) virker det dårlig.

“Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør” er det pålegg dårlige foreldre gir til uskikkelig barn, og det er vel en slik rolle statsråden ønsker her.

Men hva er egentlig oppsigelsesvern? Oppsigelsesvernet en beskyttelse som halvgode ansatte har mot å bi oppsagt. Gode ansatte, ansatte som gjør en god jobb, har intet behov for et slikt vern. Dårlige ansatte blir vel forhåpentligvis fortsatt sagt opp slik at de kan finne en mer passende jobb et annet sted.

Men det er vel de halvgode ansatte, de som det ikke fungerer særlig godt, som beskyttes mot oppsigelse av et slikt vern. Et slikt vern betyr altså at bedriften får en suboptimal innsats, og at den ansatte ikke blir særlig fornøyd siden han ikke gjør jobben særlig godt. Oppsigelsesvernet sørger derfor for at både bedriften og den ansatte fungerer dårligere enn optimalt.

Dette er én effekt av oppsigelsesvernet. En annen og kanskje viktigere effekt er at bedrifter kvier seg for å ansette folk. De vet jo at dersom oppsigelsesvernet er sterkt så kan det bli en vanskelig prosess å bli kvitt en udugelig ansatt. Dette fører altså til at arbeidsløsheten øker.

Så et tiltak som muligens er ment for å beskytte ansatte har som sine viktigste resultater at bedrifter fungerer dårligere enn de eller ville ha gjort, at ansatte ikke fungerer godt i jobben og blir misfornøyde, og til at arbeidsløsheten blir større enn den ellers ville ha vært. Og til det som artikkelen i Aftenposten omtaler: det fører til at enkelte ansatte blir gående på usikre arbeidsbetingelser år etter år etter år.

DLF er imot alle slike statlige tiltak. DLF er imot at staten skal legge føringer på betingelser i ansettelseskontrakter mellom en bedrift og dens ansatte. Vi mener at arbeidsbetingelse skal avtales frivillig mellom de partene som er involvert; den ansatte, bedriften og muliges organisasjoner som disse har valgt å tilhøre, f.eks. fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner.

Noe av det som er ille i akkurat denne konkrete saken er at statsråden åpenbart ser problemene med bestemmelsen, vil gjøre det enklere for staten å slippe unna, men vil ikke gi den samme type lettelser for private bedrifter. Det finnes mange ord som kan beskrive dette, men siden vi forsøker å holde oss til en parlamentarisk språkbruk skal vi avholde oss fra å bruke noen av dem her.

Men ord som dobbeltmoral og hykleri ligger innafor det som er akseptabel språkbruk, så disse ordene lar vi passere.