“Vil sette grense for hva pasienters liv er verd”

Overskriften har vi hentet fra Aftenpostens forside i går, og spørsmålsstillingen er som følger: “Hvor mye penger skal samfunnet betale for å holde en pasient i live? Nå foreslås en maksimalgrense på omkring 500 000 per leveår.”

Som kjent kan det være svært dyrt å holde en person i live dersom han er alvorlig syk eller svært gammel. Derfor må det prioriteres hvor mye ressurser man skal bruke på dette.

Vi siterer fra nettversjonen av Aftenpostens artikkel:

Prioriteringsrådet vil diskutere øvre grense for et siste leveår
Er det rimelig at en pasient skal få forlenget livet til en pris på drøye 500 000 kroner? Leder av prioriteringsrådet, Bjørn Guldvog, mener man må diskutere innføring av en øvre økonomisk grense for behandling.

Helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen mener grensen bør være på mellom 500 og 600 000 kroner for et leveår.

… Prioriteringsrådet [ønsker] å sette saken på dagsorden. De siste årene har rådet med jevne mellomrom blitt bedt om å ta stilling til innføring av nye og dyre behandlingsmetoder. Medlemmene ønsker en prinsipiell diskusjon om man bør sette et økonomisk tak. Det er i erkjennelsen av at det ikke er nok penger til å gjennomføre alle tenkelige tiltak.

- Vi har ikke bestemt oss. Vi ønsker er en åpen debatt. Vi har i lang tid hatt en diskusjon som dreier seg om det er mulig å si hva det betyr at kostnaden står i et rimelig forhold til tiltakets effekt, slik det står i prioriteringsforskriften. For mange leger som vurderer kostbar behandling for pasienten kan det være vanskelig å fatte beslutninger uten å vite hva man legger i dette rimelighetsbegrepet. På den andre siden ser vi at dersom det settes et tak kan de som leverer medisiner og behandling strategisk tilpasse seg dette, sier Guldvog.

Begrenset med ressurser. Han mener likevel at helsetjenestens ressurser alltid vil være begrenset og er fastlagt politisk.

- Gjennom forskrift er helsetjenesten pålagt å prioritere ressursene slik at kostnadene står i et rimelig forhold til forventet effekt. Det er ikke gitt politiske føringer for hva som oppfattes som rimelig, men forholdstall mellom kostnader og effekt brukes allerede i beslutninger, sier leder av rådet, konstituert helsedirektør Bjørn Guldvog.

Et argument for å innføre et tak, er å motvirke usynlige eller ubevisste prioriteringer. Hvis et behandlingstiltak prioriteres opp, kan det bety at noe annet må prioriteres ned. I dag er pasientforeninger og legemiddelindustrien aktive i debatten om å innføre nye medisiner og behandlingsmetoder. Helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen er glad for initiativet fra Prioriteringsrådet. Han mener grenseverdien bør regnes ut fra bruttonasjonalprodukt og verdiskapningen pr. innbygger, i 2011 var den på ca. 550 000 kroner. …

Vi tar en pause i siteringen her og vil kommentere det ovenstående.
Selvfølgelig kan man si at et liv er uendelig mye verd, og at det er galt å prioritere penger foran liv – men man må da ikke glamme at de pengene det er snakk om egentlig er mennesker arbeid. Dersom man skal bruke la oss si 500 000 kr pr år for å holde en person i live så betyr det at en person må jobbe produktivt et helt år for at dette skal skje. Dette betyr altså at en persons årsinntekt tas fra vedkommende og brukes på å holde en person i live et år til. Er man villig til det? Et det noen som er villige til å jobbe et helt år gratis for at en meget syk person som vedkommende ikke kjenner eller har noe forhold til skal bli holdt i live i dette året?

(Det er selvsagt ikke slik at det er én person som må jobbe gratis, det som skjer er at mange personer må jobbe litt gratis slik at de derved samlet kan dekke kostnaden. Men hvis mange skal holdes i live blir det svært mange som må jobbe mye gratis.)

Vi forstår at mange vil oppfatte dette som urimelig og belastende. Vi vil derfor foreslå følgende løsning, en løsning som både er moralsk og rettferdig, og som ikke vil utsette andre mennesker for vanskelige valg: Vi mener at slike beslutninger – om hvor lenge man skal holdes i live – skal tas av den enkelte selv.

Da vil vedkommendes egne ønsker være avgjørende, og ingen andre vil bli satt i den vanskelige situasjon hvor de må avgjøre om behandling av en pasient skal avsluttes eller ikke.

Hvordan kan dette skje? Det kan skje ved at helsetilbudet finansieres ikke som i dag gjennom skatter og avgifter, men ved at hver enkelt tegner en helseforskning som skal dekke utgiftene i tilfelle det blir behov for dyr sykehusbehandling. Når man tegner en slik forsikring kan man da selv bestemme hvor mye som skal brukes på å holde en i live mot slutten av livet. Da vil man altså selv, når forsikringsavtalen inngås, kunne velge om man vil bli holdt i live i en måned eller et år eller fem år. I tillegg vil man da selv slippe å belaste andre for denne utgiften, man vil betale den selv; det vil jo være slik at jo lenger man ønsker å bli holdt i live jo mer må man betale for forsikringen. På den annen side slipper man å betale skatter og avgifter for å finansiere helsetilbudet.

Så et system med private forsikringer hvor hver enkelt selv velger hvor lenge han vil bli holdt i live vil derfor både moralsk og rettferdig, og det vil hindre at et slags offentlig råd (i USA kalt “death panel”) skal bestemme hvor lenge man skal bli holdt i live.

Denne typen løsning er også i samsvar med de ønsker som en pasient omtalt i Aftenposten artikkel gir uttrykk for.

Da Arne Sveen fikk diagnosen kreft i fjor valgte han bort kostbar behandling som kunne forlenget livet hans en stund.

- Hvor mye ressurser skal vi bruke på å holde folk som meg litt lenger i live? Avanserte inngrep og dyre medisiner som forlenger livet med noen dager, uker eller måneder, kunne gitt hundrevis av mennesker et bedre liv, reddet tusenvis av aidssyke i Afrika. Prioriteringen er tullball, sa Sveen i en artikkel i A-magasinet. Han døde i mai av sin kreftsykdom.

Hadde denne mannen kunnet velge selv ville han antagelig tatt en billig forsikring og så kunne han ha brukt det han da sparte på å “redde tusenvis av aidssyke i Afrika”. Andre kan selvsagt prioritere annerledes.

Dette er et tema som bare vil bli mer aktuelt i årene fremover, fordi folk lever lenger og blir eldre, fordi flere vil trenge behandling mot slutten av livet, fordi medisinsk teknologi blir dyrere og dyrere, og fordi det offentlige må spare.

Den løsningen DLF går inn for vil på alle områder føre til at problemene blir minimalisert, den vil la avgjørelsen ligger hos den enkelte selv, og den vil hindre at et offentlig råd tar beslutningen om en person skal leve eller ikke.

.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Prioriteringsradet-vil-diskutere...