I dag tillater vi oss å sitere et utdrag fra en hyllest til en norsk journalist, en journalist som i motsetning til mange andre som smykker seg med denne tittelen er modig nok til gjøre den type jobb som journalister virkelig skal utføre.

VG skriver følgende om denne journalisten i sin leder 28/10:

Dagsavisens journalist Nina Johnsrud lar seg ikke kneble.

Hun står frem og forteller om meldingen hun har fått fra Arslan Maroof Ubaydullah Hussein, talsmann for Profetens Ummah, en radikal islamistisk gruppering. Han misliker artikler hun har skrevet om ham og hans meningsfeller. I meldingen til Johnsrud skriver han blant annet at hun ikke må bli overrasket «dersom noe eller noen dukker opp i privatlivet ditt også! Med ord eller handlinger, det vet ikke jeg!»

Johnsrud beskriver meldingen som en knyttneve i magen. På direkte spørsmål om hun nå vil slutte å dekke disse miljøene, svarer hun likevel at det er viktigere enn noen gang at de får oppmerksomhet. Det har hun rett i. Vi kan aldri tie ekstremistene i hjel. Vi må rette kritisk søkelys mot dem, enten de er islamister eller høyreekstreme, eller kommer fra andre ekstreme politiske bevegelser.

….

Hensikten med å true journalister er åpenbar; å skremme dem fra å skrive. Riksadvokat Tor-Aksel Busch sa tidligere denne uken at politiet vil prioritere anmeldelser av trusler mot journalister. Det er bra. Slike trusler rammer ikke bare den enkelte journalist, eller den redaksjonen journalisten er en del av. Et velfungerende demokrati forutsetter ytringsfrihet, og en fri og uavhengig presse. Kritisk journalistikk avdekker overgrep og maktmisbruk.

Trusler mot journalister er i virkeligheten trusler mot hele vårt samfunn. Hvis noen truer Nina Johnsrud, truer de oss alle. Og vi må alle stå opp mot truslene.

Som sagt, vi slutter oss helt til dette (med ett unntak, kort kommentert i neste avsnitt), og vi tillater oss å hylle andre som i sine respektive yrker gjør noe av det samme som Nina Johnsrud gjør: Kurt Westergaard, Lars Vilks, Rowan Atkinson, Salman Rushdie.

Men: lederen setter reelt sett likhetstegn mellom på den ene siden islamister og nazister (“høyreekstreme”) og på den andre siden alle “ekstreme politiske bevegelser”. Vi kan ikke se at dette er korrekt; det som er den korrekte kategorien her er voldelige politiske bevegelser; disse bør overvåkes og, dersom de planlegger terror og vold, bør de stanses. Men en bevegelse kan godt være ekstrem uten at den er voldelig eller oppfordrer til ulovligheter. Muligens er lederskribenten ikke klar over forskjellen.

Tilbake til temaet: Vi skal ikke nevne navn på noen av de som kunne har stått opp for ytringsfriheten, men som ikke har våget; f.eks. en glimrende karikaturtegner i en stor avis som har sagt at han ikke våger å tegne noe som har med islam å gjøre. Det er dessverre mange som ham, og derfor er ytringsfriheten ikke lenger en opplagt sak.

Som avslutning gjengir vi noe vi har skrevet tidligere: "Ytringsfrihet i praksis er ikke noe selvsagt og ukontroversielt. Ytringsfriheten er å sammenligne med en viktig, men lite brukt sti som går i et vanskelig terreng gjennom en tett krattskog, en krattskog som raskt vokser til og som kan gjøre stien umulig å benytte. Derfor er det viktig at stien iblant gås opp, og at noen brøyter seg vei igjennom det krattet som en gang i blant er i ferd med å gjøre stien ufremkommelig."

.
.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10062560

http://stemdlf.no/node/4767