Er doping i idretten noe som et politisk parti kan eller bør ha noen mening om? Vel, egentlig ikke, men de mange avsløringer i det siste, avsløringer som viser at en rekke toppidrettsmenn har brukt doping i en årrekke, gir allikevel mulighet for å si enkelte ting som etter vårt syn er viktige.

Vi vil si noe om tre forhold: For det første er idretten en fullt ut privat aktivitet; det offentlige er ikke på noen måte innblandet (eller det er slik det burde være). Dette betyr at de som er involvert - arrangører, sponsorer, deltagere, idrettens organisasjoner – kan sette de betingelser for aktivitetene som de måtte ønske: om de vil tillate doping må være opp til dem, om doping skal være forbudt må også være opp til dem. Å tillate eller forby noe slikt er ikke noe staten eller det offentlige har noe med.

For det annet: rettssikkerhet. Lance Armstrong vant Tour de France syv ganger, første gang i 1999, siste gang i 2005. Hele tiden er det blitt rettet anklager mot ham om at han hadde dopet seg, og han har gjennomgått hundrevis av tester uten at det ble funnet noen tegn på at han hadde brukt doping. Men etterforskningen fortsatte, og nå, i 2012, er det visstnok blitt klart at han hadde dopet seg. Det tok altså syv år fra siste konkurranse til det ble avslørt at han hadde brukt doping.

Syv år er lang tid. Armstrong har altså måttet leve med anklager om bruk av doping i syv år før det endelig ble avslørt; han er nå blitt fratatt sine Tour de France-seire og han har visstnok måttet betale tilbake premienepengene. Er dette holdbart? Er det rimelig at man skal drive etterforskning om en slik sak i syv år – eller mer – før man kommer til en konklusjon?

Vi synes det ville være rimelig om man foretok en dopingtest umiddelbart etter et løp, og hvis testen ikke viste at doping var brukt så var saken dermed avsluttet. Men igjen, dette er fullstendig private aktiviteter, og de som er involvert kan sette de betingelsene de måtte ønske, og hvis de vil at doping-etterforskning skal kunne pågå i evig tid så har de all rett til dette. Utøverne, ved å delta, godtar dette. Men etter vårt syn er altså dette urimelig; det finnes foreldelsesfrister for nesten alle typer kriminalitet, og det å dope seg må være en relativt moderat form for kriminalitet og den burde ha en kort foreldelsesfrist; det er uholdbart å måtte leve under etterforsking og mistanke i år etter år etter år. Og kanskje er det slik at misunnelse, en svært ufin egenskap, spiller en viss rolle i denne iveren etter å drive etterforskning og å avsløre toppidrettsmenn til evig tid.

Men det tredje punktet er viktigst: Doping har vært forbudt, men allikevel har mange av de aller fremste idrettsmennene brukt doping. Dette gjelder ikke bare Armstrong, men også norske toppsyklister som Steffen Kjærgaard. Disse har altså stilt opp i konkurranser, vel vitende om at doping var forbudt, og så har de allikevel dopet seg. Dette viser en så kolossal uærlighet, og en så kolossal kynisme, at det nesten er sjokkerende. At intelligente, ressurssterke, talentfulle mennesker har drevet en så åpen svindel er meget urovekkende.

Disse menneskene er forbilder, og det at de har vært så gjennomført uærlige, og bedrevet ren svindel – ved å dope seg når de deltok i konkurranse som hadde som betingelse at de ikke skulle dope seg – er, igjen, sjokkerende.

Det er virkelig slik at ærlighet varer lengst, og, viktig, et samfunn som i liten grad er preget av ærlighet er et sykt samfunn hvor det er umulig å opprettholde et sivilisert nivå. Et samfunn hvor uærlighet er utberedt vil raskt forfalle til å bli korrupt, fattig, urolig og preget av kriminalitet, korrupsjon, svindel.

Det er dette siste som burde være den viktige leksen fra dette: uærlighet og svindel er uholdbart, og det er alltid ødeleggende for de som bedriver det (men det er også ødeleggende for de som blir utsatt for det). Og bedriver man slikt er man med på å gjøre samfunnet usivilisert og barbarisk.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2012/10/23/sport/sykkel/sykling/steffen_kjergaar...