“Foreslår at staten skal løse foreldres tidsklemme” forteller Aftenposten med krigstyper på sin forside siste mandag (15/10), og dette er enda et eksempel på det velferdsstaten er til for å gjøre: hele dens formål er å beskytte folk mot konsekvenser av dårlige valg. Men siden valg alltid har konsekvenser betyr dette at de dårlige konsekvensene i betydelig grad blir skjøvet over på folk som ikke har tatt de dårlige valgene i samme grad, dvs. det betyr at de som gjør gode valg også blir rammet av de negative konsekvensene som andres dårlige valg medfører. Dette er intet annet enn å fordele negative konsekvenser over alle, og derfor vil hele systemet – altså velferdsstaten – føre til at man beskyttes mot negative konsekvenser av egne valg, og at man i mindre grad får nyte godt av egne gode valg fordi de positive konsekvensene av egne valg blir fordelt på alle.

Et slikt system kan ikke vare, og det gjør det da heller ikke; se på utviklingen i Hellas og Spania (og alle andre velferdsstater er på vei mot det samme stupet som disse landene nå er svært nær)

Men hva skal man da gjøre med tidsklemma? Tidsklemma er et uttrykk som som oftest brukes for å beskrive en situasjon som småbarnsforeldre med to jobber og to barn og to biler kommer i fordi de ikke har tid nok til å gjøre alt som de burde gjøre, spesielt overfor barna.

Det forslaget som omtales i Aftenposten er at disse småbarnsforeldrene skal få redusert arbeidstiden, men at staten da skal gi dem en lønnskompensasjon slik at deres inntekt ikke går ned.

DLF er imot dette. DLF mener at barn fortjener å få mye tid og oppmerksomhet fra foreldrene, og hvis dette innebærer at foreldrene (en eller begge) må tilbringe mindre tid på jobben, så er dette en nedgang i inntekt som de må finne seg i; det kan ikke være riktig at andre, kanskje folk som ikke har barn eller som ikke har stelt seg slik at de havner i en tidsklemme, skal betale for at de som har satt seg i en tidsklemme skal slippe å måtte ta konsekvensene av dette valget. Å la staten /skattebetalerne betale for å lette enkeltes tidsklemme er å straffe de som har valgt klokt og belønne som har valgt mindre klokt.

Hvis man har barn bør man prioritere dem over alt annet, og hvis dette betyr at en eller begge foreldrene må jobbe/tjene mindre, så er dette noe disse foreldrene må finne seg i.

Og kanskje kan de klare seg med en lavere inntekt? Kanskje kan de klare seg med én bil i stedet for to, kanskje kan de klare seg med noen færre sydenturer i året, kanskje kan de klare seg med en litt mindre og noe mindre sentralt beliggende leilighet, kanskje kan de klare seg men en litt lavere levestandard enn de hadde forhåpninger om før de fikk barn.

DLF mener dog at enhver bør ha anledning til å gjøre som han eller hun vil (dog må foreldre ta seg av sine barn på en god måte), men vi er helt imot at staten skal gi noen kompensasjon til de som har gjort dårlige valg.

Kjenner vi velgerne og de andre partiene rett vil vi ikke bli overrasket dersom en slik ordning som Aftenposten beskriver blir innført (kanskje ikke i form av lønnstilskudd men i form av barnetrygd eller subsidierte barnehaveplasser?), den er jo i fullt samsvar med velferdsstaten ideologi om at de som foretar ukloke valg skal beskyttes mot konsekvensene av dem, mens de som gjør kloke valg må dele de goder de jobber for å skaffe seg med de som i mindre grad gjør seg fortjent til dem.

.
.
.
.
.
http://www.p4.no/story.aspx?id=487505
(Ikke på nett hos Aftenposten.)