SVs oppslutning er blitt stadig mindre etter at de gikk inn i regjering for syv år siden. Aftenposten skriver fredag om SVs kollaps, og bruker formuleringer som “Partiet har så vidt hodet over vannet”, “ .. i kommunestyrene står partiet svakere en noen gang!”, osv. Aftenpostens fredagsbilag A er egnet SV, og forsiden har teksten “partiet som miste seg selv”.

Nå er det vanskelig å spå i politikken; velgerne kan løpe hit og dit av grunner som kun er forståelige i etterkant, og SVere håper antagelig at bunnen er nådd. Men la oss her se på dette som enden på en utvikling som startet da SV kom med i regjering.

Årsaken til kollapsen er da at regjeringsarbeidet har ført til at SVs velgere har løpt over til andre partier. Hvorfor? Det er i utgangspunktet flere grunner til dette: SV har fått lite gjennomslag for sine hjertesaker, SV har begått store løftebrudd, SVs statsråder har vist seg å være lite dyktige.

Men det er en ting som er grunnlaget for disse tre forholdene, de er en ting som disse tre tingene kan først tilbake til. Og det er følgende: sosialismen er en ubrukelig ideologi.

Dersom man ønsker et samfunn preget av fred, harmoni og velstand så vil sosialismen gjøre alt dette vanskeligere: sosialisme fører til undertrykkelse, fattigdom, ufred og bråk.

Sosialismen kan i praksis gjennomføres i tre varianter: man kan ha et totalitært styre, man kan ha et autoritært styre, og man kan ha et demokratisk styre. Eksempler på det første er Nord- Korea, som er totalitært og hvor befolkningen ikke har noen frihet på noe område og hvor befolkningen derfor praktisk talt lever på sultegrensen. Sovjetunionen var et autoritært styre, det var visse siviliserte innslag (f.eks. var deler av matproduksjonen på private hender), og landet hanglet på et vis igjennom ca 70 år før det brøt sammen ca 1990. Den tredje varianten er sosialdemokratiet, og hvordan det arter seg i praksis kan vi nå se i Hellas og i Spania, og i alle andre velferdsstater i årene fremover.

(Politikken i Hellas ble de siste årene ledet av Georgios A. Papandreou, som var statsminister fra oktober 2009 til november 2011. Før dette var han parlamentsmedlem, utdannelsesminister og utenriksminister. Hans sosialistiske “credentials” er også i den skjønneste: i 2006 ble han valgt til leder for Sosialistinternasjonalen. Fra 2004 var han leder for PASOK.)

Så sosialismen er ubrukelig. Hvordan er da de folkene som slutter opp om den? De kan da ikke være spesielt dyktige. Og dette har vi sett i SVs regjeringsperiode, en periode som har vært preget av store utskiftninger, av en mengde løftebrudd, og av indre strid og uenighet – flere ganger deltok f.eks. prominente SVere i demonstrasjoner mot den regjeringen de selv satt i!

For bare å gi et par eksempler på løftebrudd; SVs daværende leder Kristin Halvorsen gikk i forbindelse med valget i 2005 ut med sitt barnehageløfte (“full barnehagedekning innen valget 2009”), og sa at “dersom vi ikke klarer å oppfylle dette vil jeg trekke meg fra politikken”. De klarte ikke å oppfylle løftet, men Halvorsen ga da blaffen i løftet og fortsatte i politikken allikevel. Hun gikk også ut og nærmest lovet skolemåltider med varm lunch; i praksis ble det kalde epler og gulerøtter.

Nå er innholdet i disse løftebruddene ikke hovedpoenget, hovedpoenget er at en erfaren og på et vis dyktig politikere som Halvorsen ikke klarer å avholde seg fra å gi løfter som hun burde ha visst ikke var mulig å gjennomføre, og at hun formulerer seg så klønete som hun gjorde. Halvorsen er SVs klart dyktigste politiker, men hun formulerer seg like klønete som en nybegynner.

Hvis man vil ha en annen vinkling på akkurat denne problemstillingen kan man lese nå utmeldte SVer Olav Gunnar Ballos bok om hans år som SV-representant på stortinget, “Stortingsliv”. Et sitat fra en omtale: Ballo “var aldri tett på maktsjiktet i SV, og har lite nytt å melde, bortsett fra ganske nådeløse karakteristikker av Heikki Holmås, Øystein Djupedal og Audun Lysbakken. Samtlige omtales på en måte som får dem til å framstå som politiske idioter, og da i kontrast til forfatteren selv.”

Også fra samme anmeldelse: "I et avsnitt forteller han om hvordan Kristin Halvorsen presser ham til å ta en ny periode på Stortinget, selv om han er lei. Hun sier: «Det bør du ikke. Det vil skade partiet.» Ballo fortsetter: «Hva om det skadet meg å fortsette? Det tenkte hun ikke på. Alt handlet alltid om partiet, vi var en slags kanonføde for partiet, og ikke annet enn det»."

På DLFs forum har vi samlet en lang rekke eksempler på tilsvarende utspill og reaksjoner fra og om SV:

http://forum.dlf.info/viewtopic.php?f=4&t=1312

Det er ikke helt dekkende å si at SV nå har møtt veggen, det er mer dekkende å si at det som er skjedd er at SV har møtt virkeligheten.

Det som har skjedd med SV er at naive tilhengere av en virkelighetsfjern ideologi har forsøkt å styre, og de har funnet ut at deres utgangspunkt – sosialismen – ikke er en oppskrift på suksess.
Men vil SV overleve? Antagelig; selv NKP lever jo fortsatt.

Det som allikevel gir visse muligheter for at SV kan overleve og igjen kan få innflytelse er at det overalt finnes folk som er preget av denne ideologien: de finnes i akademia og i pressen, og derfor vil de muligens kunne klare å legge skylden for det som sosialismen fører til på kapitalismen, og da vil et parti som har sosialismen som ideologi igjen kunne få oppslutning.
.
.
.
.
.

http://www.dagsavisen.no/kultur/alle-anmeldelser/bokanmeldelse/smating-o...