“Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør!”, og Augustins “Gjør meg syndfri, men ikke ennå” er kjente utsagn som reelt sett illustrerer dobbeltmoral; utsagnene sier at man mener én ting, at man står for én ting, men at man ikke vil eller ikke klarer å handle i samsvar med dette og derfor gjør noe annet. Dette gjelder alltid folk som forfekter ulike former for selvoppofrelse; de vil at andre skal gi avkall på goder men også at de selv ikke klarer å gjøre det samme. (De som er tilhengere av selvrealisering og rasjonell egoisme har aldri noe behov for å si en ting og gjøre noe annet.)

Mange politikere kan brukes som eksempler på en slik dobbeltmoral. Når de har verv i et parti så er det helt rimelig å forvente at de forfekter det som partiet mener, og at de i sine egne liv handler i samsvar med det partiet står for. Men det finnes mange tilfeller av politikere som handler stikk i strid med det deres partier mener: det finnes velkjente eksempler på politikere som er tilhengere av et høyt skattenivå, men som selv driver omfattende skatteplanlegging for å redusere egen skatt; det finnes politikere som hyller familien, men som har elskerinner eller er faste kunder på bordeller; politikere som står for en avholdspolitikk, men som selv tar seg en tår både titt og ofte; politikere som er tilhengere av forbud mot narkotika, men som tar seg en blås en gang i blant; politikere som er tilhengere av copyright, men som allikevel laster ned piratkopiert musikk fra nettet; osv.

DLF er selvsagt for at alle skal følge lovene, og dette gjelder spesielt politikere; de har valgt å delta i den demokratiske prosessen, og da følger det at de må godt de spilleregler som gjelder der. Men ikke bare skal de følge lovene, de bør også følge de prinsipper partiet går inn for også mht ting som er lovlige.

Det er også forskjell på lovbrudd: dersom en politiker er for legalisering av narkotika så er det mindre ile, moralsk sett, om han buker narkotika enn om han er tilhenger av et forbud; dersom er politiker er tilhenger av et lavt skattenivå er det mindre ille om han forøsker å redusere sin skattebyrde enn om han er tilhenger av et høyt skattenivå; om han er tilhenger av frihandel er det mindre ille om han tar med seg mer over grensen enn kvotene tillater enn om han er tilhenger av toll og regulering av grensehandel, osv.

Men hva så med politikere som er tilhengere av et offentlig helsevesen og som støtter en politikk som gjør det vanskelig å etablere og bruke private alternativer; hva så dersom slike politikere ikke vil finne seg i å stå i de køene som de tvinger andre å stå i: hva hvis slike politikere for seg selv og sin familie velger å benytte private helsetilbud?

Vi siterer fra en artikkel på tv2.no:

Statsråder nekter å svare på om de selv bruker privat legevakt
Arbeiderpartiets helseminister Jonas Gahr Støre hevder alt står bra til i den offentlige legevakttjenesten. Selv sverger regjeringens mangemillionær til private klinikker og fraskriver seg ansvaret for de offentlige tjenestene.

… . Når Støres egne barn blir syke sverger helseministeren til private legevakttjenester.

– Det at man har noen private legevakttjenester er lovlig etter norsk lov. Det er lov for norske borgere å bruke private legevakttjenester, sier Støre.

– Men hvorfor har du brukt private?

– Fordi jeg bor nesten like ved en privat legevakt, og det har vært et par tilfeller hvor det har vært nødvendig å komme raskt dit, svarer helseministeren.

– Men forstår du, Støre, situasjonen til for eksempel alenemødre fra Oslo øst som ikke har det valget? De må velge lange køer og uerfarne turnusleger. Hva har du å si til dem?

– Nei, jeg vil ikke gå god for at det å oppsøke legevakten i Oslo er synonymt med lange køer og uerfarne turnusleger. Det tror jeg ikke man opplever der hver dag, sier Støre.

– Men på Volvat møter man hvertfall ikke en uerfaren turnuslege. Er det grunnen til at du og dine barn selv velger Volvat?

– Nå forholder jeg meg til å snakke om den offentlige legevakten. Den mener jeg er god. Det er den legevakten som er tilgjengelig for oss alle. Hvilke valg jeg gjør privat, er en annen sak, sier helseministeren til TV 2.”

Selvsagt har helseministeren rett i at det ikke er blitt forbudt å bruke private helsetilbud, men når landets helseminister (som han nylig er blitt; han har dog vært i toppen av Arbeiderpartiet i en mannsalder) benytter private tilbud i stedet for det offentlige tilbudet som hans parti så sterkt er for så sier han at det offentlige tilbudet er dårligere enn det private, og når hans parti da ikke går inn for å fjerne hindringer som private tilbydere på dette området møter, er dette uttrykk for dobbeltmoral fra Støres side.

Hadde han virkelig ment at den politikken hans parti står for var god ville han ha benyttet det offentlige tilbudet.

Når ikke engang helseministeren, som altså er den øverste ansvarlige for det offentlige helsetilbudet, synes tilbudet er godt nok, er Støres valg om å bruke private helsetilbud uttrykk for dobbeltmoral, og man kan lure på hvorfor han da er i Arbeiderpartiet - er det kun makt og prestisje han er ute etter? Ikke vet vi, men at hans valg er enda et godt eksempel på at Arbeiderpartiets helsepolitikk er feilslått er opplagt; den politikken er så dårlig at den ikke engang er god nok for landets helseminister.

.
.
.
.

.

http://www.tv2.no/nyheter/politisk/statsraader-nekter-aa-svare-paa-om-de...