Statlige støtte- og straffeordninger (og vi snakker her om ting som staten gjør overfor næringslivet, vi snakker ikke om kriminalitet) er alltid slik at de totalt sett er skadelige, men de er mindre skadelige til å begynne med, rett etter at de ble innført, og blir mer og mer skadelige etter som det skjer en utvikling på det relevante området. Ordningen er innført på et bestemt tidspunkt og er beregnet ut i fra tilstanden da, men når det skjer innovasjon og nyutvikling vil tilbud og behov endre seg, mens ordningene er slik at det tar lang til å endre på dem. Derfor vil ordningene føre til at det oppstår stadig større skjevheter og mer og mer underlige tilstander.
Vi skal se på ett ferskt eksempel. Det er som kjent moms på alt vi kjøper (den er noe lavere på mat man kjøper inn for å tilberede hjemme), unntatt aviser og bøker.
Men det er moms på elektroniske tilbud/varer/tjenester (disse kan være litt vanskelige å kategorisere). Hva vil da skje når aviser går over fra å være papirbaserte til å bli elektroniske? I overgangen vil aviser på papir, som altså er fritatt for moms, konkurrere med aviser man kan lese på PC eller nettbrett, som er momsbelagte. Dette vil jo naturligvis føre til en sterk konkurransevridning som favoriserer gammel teknologi og som reelt sett straffer innovasjon og bruk av ny teknologi. Man straffer altså en teknologi som ikke bare er mer effektiv og mer praktisk, men som også på mange andre måter er langt mindre ressurskrevende (ingen transport, intet bruk av papir, ingen bruk av trykksverte, ingen forurensning, ingen skitne og støyutsatte jobber på trykkerier og i varebiler, osv.)
Man vil altså være i den situasjon hvor staten straffer det nye og rene og innovative, og belønner det gamle og sløsete og skitne.
Men ikke nok med dette. Hva gjør man så? Hva går bransjen inn for? En kommentar i Dagbladet sist onsdag (25/9) sier ikke overraskende at “Mediebedriftenes landsforening [som representerer digitale medier] lengter etter moms på papiraviser”.
Kommentaren forsetter: “Men regjeringen vil ikke gi dem det. I hvert fall ikke før det er valgår … Forskjellsbehandlingen gjør at mediehusene har lite å tjene på å satse digitalt. De flytter nødig pengestrømmen fra en avgiftsfri kanal til en avgiftsbelagt kanal. Dette var ikke noe problem så lenge ideologien var tekno-hippie: gratis nettaviser til alle. Men nå leter alle etter betalingsmodeller på nett. Da blir avgiftshinderet viktig.”
Vi skal ikke terpe mer på dette: dagens regime med et stadig mer komplisert og myldrende virvar av skatter og avgifter og støtteordninger er meningsløst og skaper større og større problemer på stadig flere områder.
Vi frykter at det som vil skje er at det innføres moms på papiraviser, kanskje noe lavere enn den vanlige satsen på 25 %, og at området blir mer og mer komplisert pga. stadig nye lover og regler og forskrifter og rundskriv, og at mediebedriftene må ansette flere folk for å kunne følge med i det som sikkert vil bli en stadig mer tettvokst jungel av offentlige bestemmelser som det vil være svært kostbart å ikke fullt ut å rette seg etter. (Vi våger ikke engang håpe på at aviftene på digitale tilbud blir fjernet.)
Vi vil si at den eneste rasjonelle løsningen er å fjerne alle statlige støtte- og avgiftsordninger. La alle konkurrere fritt på like vilkår, la alle bruke sin frihet til å skape og til å utvikle tilbud uten at staten skal straffe noen og belønne andre. DLF sier derfor: fjern alt sammen, fjern alle avgifter og alle støtteordninger.