En avdelingsdirektør i Kulturdepartementet har vakt en viss oppsikt ved å fortelle noe alle vet: Han sier at – slik Aftenposten formulerte det – “byråkartet er verre enn sitt rykte”, og vi henter følgende fra hans kronikk og fra omtalen i dagene som fulgte:

Fra omtalen i etterkant:

Det offentlige byråkratiet har vært latterliggjort i mange tiår allerede. For TV-seere bør parodiene av den ineffektive og langsomme hverdagen være kjent fra «Etaten» og «Nav».

Men i kronikken “Hvorfor ting tar tid”, som ble trykket i Aftenpostens morgenutgave torsdag [20/9], får vi et sjeldent blikk fra en som faktisk selv har en lang karrière i offentlig forvaltning.

- Jeg har jobbet i staten stort sett hele mitt arbeidsliv. Jeg har hatt en trygghet på at det vi gjør er konstruktivt, og har alltid argumentert mot fordommene mot byråkratiet. I dag kan jeg ikke gjøre det slik som før, sier Eivind Tesaker til Aftenposten.no.

De mest handlekraftige har forhåpentlig sluttet i tide, skriver avdelingsdirektør om byråkratiet i Kulturdepartementet.

Avdelingsdirektøren i Kulturdepartementet beskriver i kronikken et departement som vokser, samtidig som produktiviteten går ned. Saker blir liggende bare fordi departementet frykter kritikk. Beslutningsprosessene blir lengre og lengre.

- På enkelte områder er byråkratiet verre enn ryktene tilsier. Når det gjelder handlekraft, har vi en utvikling jeg er bekymret for, sier Tesaker.

Fra kronikken:

På min arbeidsplass var vi 122 ansatte i 2001 og 137 ansatte i 2011. Vi har opprettet flere tilsyn og klagenemnder og overført en rekke oppgaver til disse, blant annet utbetaling av tilskudd, tilsynsvirksomhet og klagebehandling. Til tross for at mange oppgaver er borte og stadig flere blir ansatt, ser det ut til at produktiviteten er på vei ned. Fra 2001 til 2008 sendte departementet i snitt 5,6 lovforslag og 4,1 stortingsmeldinger hvert år til Stortinget. Siden 2009 har vi sendt 1,7 lovforslag og 1 stortingsmelding i året til Stortinget.

På min arbeidsplass er det ofte seks til syv beslutningsledd fra saksbehandler til statsråd. Slik har det vært lenge. Det som er nytt er at alt arbeid skal gå mer på tvers mellom ulike avdelinger og departementer. I stedet for å snakke sammen i gangen eller sende en e-post om en sak som er på vei oppover i systemet, skal det avholdes møter, samarbeides og skapes enighet på tvers. Problemet er at det lett blir viktigere å samarbeide enn å komme frem til en beslutning.

På min arbeidsplass er rapportering stadig viktigere. Rapportering internt og til andre departementer, til tilsyn og til internasjonale organisasjoner. Vi lager rapporter om virksomhetsplaner, aktivitetskalendre, risikoanalyser og rapporterer løpende til blant annet Riksrevisjonen. Rapporteringen skal dokumentere hva vi har gjort og ikke har gjort, slik at de ulike kontrollinstanser kan legge dataene inn i sine program som grunnlag for videre rapportering og senere kontroller.

Min arbeidsplass ønsker å være i forkant med ny teknologi. Vi har derfor et elektronisk saksbehandlingssystem som forutsetter at alle dokumenter i en sak skal leses på dataskjerm i stedet for på papir. Siden mange fortsatt leser dokumentene på papir skriver nå den enkelte ut hver sin papirsak, i stedet for at ett papireksemplar av saken følger saksgangen. Dette er en forklaring på at papirbruken øker, til tross for elektroniske saksbehandling. På min arbeidsplass brukte vi i 2011 6,6 tonn papir fordelt på 137 medarbeidere, eller ca. 50 kg papir pr. medarbeider.

Hvorfor blir det slik?

I et samfunn må man på en eller annen måte koordinere det som skjer av produksjon og forbruk, investering, sparing, etc. Dette kan i hovedsak skje på tre måter: 1) man har en kommandoøkonomi hvor en liten gruppe dirigerer alt, eller 2) man kan ha det motsatte, en markedsøkonomi hor prismekanismen og loven om tilbud og etterspørsel styrer alt, eller 3) man kan han en slags mellomting hvor et byråkrati styrer mye.

Alternativ 1) ble forsøkt i de kommunistiske landene, og det fungerer ikke.

Alternativ 2) forutsetter at man har en privat eiendomsrett som respekteres og som opprettholdes av staten, og hvor all produksjon, alt forbruk, etc. skjer etter frivillige valg mellom de alternativer som tilbys og foretrekkes av aktørene, og at styringen av produksjon, forbruk, investeringer, etc. skjer gjennom prismekanismen.

Dette systemet fungerer slik at dersom prisen på noe går opp vil tilbudet på dette område øke da flere vi se fortjenestemuligheter, dersom prisen går ned vil tilbudet bli mindre. Dette systemet har styringsmekanisme innebygget i de incentiver alle aktørene møter når de deltar i handel, produksjon og forbruk.

Dette systemet er svært effektivt, men det er uttrykk for det folk virkelig gir utrykk for av ønsker og preferanser, det gir ikke uttrykk for virkelighetsfjern ønsketekning.

Men i velferdsstaten, hvor prismekanismen er satt ut av spill på en rekke viktige områder, f.eks. innen utdannelse, innen helse, innen infrastruktur, for bare å nevne noen få utvalgte viktige områder, og hvor lønningene i stor grad blir fastsatt uten at loven om tilbud og etterspørsel er et element, men hvor mye avgjøres etter press fra statsbeskyttede fagforeninger, vil man måtte styre på en annen måte enn ved loven om tilbud og etterspørsel. Og da må noen samle inn data fra økonomien og bruke disse til å prioritere tilbudene og produksjonen.

Hvor lite effektiv denne styringsmekanismen er kan vi lese om i avisene hver dag, men meningen er at hele tiden må ulike elementene tilpasses til hverandre: blir det flere barn må det bygges flere skoler, blir det mer av en bestemt type sykdom må tilbudet for behandling økes, blir det flere gamle må antall sykehjemsplasser økes, blir det for få elektrikere må utdanningskapasiteten og antall lærlingeplasser økes, osv.

Politikerne foretar da hele tiden slike prioriteringer for å tilpasse tilbudet til etterspørselen, dvs. det er ikke politikerne som gjør dette, det er byråkratiet.

Så det som skjer er at byråkratiet hele tiden samler inn ny informasjon, og så må de tilpasse hele apparatet, innen helse, innen skole, innen infrastruktur (vei og tog, etc), for å møte behovene.

Det sier seg selv at byråkratene da må samle opp et vell av informasjon om det som skjer, og samtidig må de passe på å tilfredsstille fagforeninger, pressegrupper, de må ta distriktshensyn og de må gjøre dette på en måte som i størst mulig grad sikrer at deres herrer og mestre, politikerne, ikke mister ansikt og helst blir gjenvalgt.

Dett er en umulig oppgave, og vil bare føre til at man trenger flere og flere folk, til at man trenger stadig flere lover og forskrifter og rundskriv, til at alt blir tregere og tregere og til at ansvaret i stadig større grad blir pulverisert, og til at alle de vitser og sketsjer som latterliggjør byråkratiet blir sannere og sannere – slik det beskrives i det vi siterte ovenfor.

For å bekrefte dette så kan man bare les om igjen de artikler vi lenker til nedenfor og som vi siterte fra ovenfor.

Den første jeg husker som tok opp problemet med stadig økende byråkratisering og skjemavelde var statsminister Odvar Nordli, og dette var på 70-tallet. Han innså allerede da at dette var et stort og økende problem, men siden da er det bare blitt enda verre.

Det nytter ikke å løse dette problemet innenfor sosialdemokratiet/velferdsstaten. For å løse dette voksende problemet, for å kunne få en effektiv styring, må man ha full individuell frihet. Dvs. vi må ha et system hvor den enkelte fullt og helt kan treffe beslutninger om det han eier, og den styringen - eller bedre, koordineringsmekanismen - man får av dette, prismekanismen, vil effektivt styre ressursene dit hvor det er mest bruk for dem.

Et ekstra pluss ved denne ordningen er at intelligente og ressurssterke folk som i dag er ansatt i byråkratiet vil bli frigjort til produktiv virksomhet, til verdiskapning. Dvs. at de i stedet for som i dag å lese og skrive rapporter som leses av andre byråkrater, og krysse av i sine skjemaer for rapporter de har mottatt, kan de delta i reell verdiskapning. Dette vil være et kolossalt pluss for velstanden, dels fordi en rekke hindringer på dagens produktive mennesker vil bli fjernet, dels fordi en rekke intelligente mennesker vil komme seg bort fra byråkratiet og over i produktivt arbeid.

Men hvis du vil ha en slik endring må du ikke stemme på noe sosialdemokratisk parti,. Du må stemme på DLF, som er det eneste partiet som går inn for en slik omlegging. (Skrevet av VM.)
.
.
.
.
.
.

.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Toppbyrakrat---Byrakratiet-er-ve...

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Toppbyrakrat---Byrakratiet-er-ve...