En på overflaten bredt sammensatt gruppe kvinner – “Med hijab og dreadlocks. Med bakgrunn fra Iran, Tunisia, Norge og Pakistan. Muslimer, kristne, humanetikere og mer eller mindre religiøse. Gifte, skilte, single. Konservative, liberale og radikale” - har vært på studietur, og de observasjoner de har foretatt og de slutninger de trekker på basis av disse er av en slik art at Aftenposten med en gang ga dem plass for å redegjøre for sine betraktninger. Det handler selvfølgelig om islam, terrorisme og ytringsfrihet.

“Etter at en 14 minutters kortversjon av en amerikanskprodusert, islamkritisk film ble oversatt til arabisk og lagt på YouTube, har det brutt ut demonstrasjoner i mange land og flere mennesker er drept.

Dette har vi sett før: Noen bruker sin ytringsfrihet til å snakke nedlatende om religion, på en måte som oppleves krenkende.

Noen av de som opplever seg krenket, ser det som sin religiøse plikt å gjøre motstand gjennom trusler og vold.

Og mange, mange andre står som tilskuere og sier: Var det ikke det vi visste/Er det ikke forferdelig/sånn er muslimer/sånn er amerikanere/sånn er jøder/sånn er religion.

Vi protesterer mot at noen skyver ytringsfriheten foran seg, og opptrer på en måte som øker fordommer og konfliktnivå.

Slik kan èn bruk av ytringsfriheten ødelegge ytringsfriheten for andre, fordi debatten blir så usaklig, krenkende og aggressiv at mange ikke orker å delta.”

Disse kvinnene er altså sterkt imot at noen bruker sin ytringsfrihet til å “snakke nedlatende om religion”.

Men de protesterer ikke bare mot ytringer de ikke liker: “Like sterkt protesterer vi mot at noen bruker vold og drap for å stoppe andres ytringer. Å ville true noen til taushet er også ødeleggende for ytringsfriheten, og grovt misbruk av religionen.

Vi er dialogdamer som er sinte, oppgitte og engasjerte. Vi vil ha en mangfoldig og fredelig verden, hvor vi lever med uenighet, men står opp, både mot vold og maktmisbruk, og mot provokasjon for provokasjonens skyld.”

Det er to ting vi vil si til dette. For det første er det feil å si at noen misbruker sin ytringsfrihet dersom de snakker nedsettende om andre religion/kultur/levesett. Slike ytringer er altså ikke misbruk av ytringsfriheten, det er bruk av ytringsfriheten. Ytringsfrihet innebærer retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha, og dersom man misliker noe som andre setter høyt så har man allikevel all rett til å si det. Dette er som sagt ikke misbruk av, det er bruk av ytringsfriheten.

For det annet sier disse damene at de ikke bare protesterer mot ytringer, de protesterer “like sterkt” mot de som benytter vold og drap i protest mot andres ytringer.

Det protesterer altså “like sterkt” mot vold og terror og drap og ildspåsettelse og vandalisme som de protesterer mot de som ytrer seg nedsettende om noe som andre holder hellig.

Så ifølge disse damene er Kurt Westergaard og Lars Vilks og Monty Pyhon og Theo van Gogh og Pim Fortyn like kritikkverdige som drapsmenn og selvmordsbombere og ildspåsettere og vandaler.

Dersom vi skal karakterisere dette slik vi egentlig ønsker så er det vanskelig dersom vi skal holde oss til parlamentarisk språkbruk; parlamentariske ord og uttrykk blir fattige.

La oss derfor avslutte med å si at den holdningen som disse damene gir uttrykk for – å sidestille fredelig ytringer med drap og terror - er fullstendig vanvittig, og at de med sine formuleringer reelt sett støtter de som vil fjerne den ytringsfriheten vi (fortsatt) har. Og selvsagt ga Aftenposten stor plass til dette innlegget.

.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/Noen-skyver-ytringsfriheten-foran-seg...