I USA og Vesten var det liten oppmerksomhet omkring 11-årsdagen for de grusomme terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Men blant de som sympatiserer med angrepet var det motsatt; i flere arabiske land var det store, omhyggelig planlagte demonstrasjoner rettet mot amerikanske ambassader, bla. i Kairo og i Benghazi.

Det som demonstrantene hengte aksjonene på var publiseringen på Internett av en lavbudsjetts amerikansk spillefilm “Innocence of Muslims” om Muhammed, en film som fremstiller ham på en måte som muslimer ikke liker. Filmen ble forøvrlig lagt ut på Youtube i juni.

Demonstrasjonen førte til omfattende hærverk og vandalisering på amerikanske ambassader, og i Benghazi i Libya, til drap på den amerikanske ambassadøren og tre av hans medarbeidere.

Hvordan reagerte president Obama (og noen av hans fremste medarbeidere) på dette?

Først, før demonstrantene var blitt voldelige, sa Obama at han hadde sympati for demonstrantene, og han tok avstand fra filmen.
Etter at drapene hadde skjedd var hans språkbruk noe mer fordømmende.

Da sa han bla. følgende: “I strongly condemn the outrageous attack on our diplomatic facility in Benghazi, which took the lives of four Americans, including Ambassador Chris Stevens. Right now, the American people have the families of those we lost in our thoughts and prayers. They exemplified America's commitment to freedom, justice, and partnership with nations and people around the globe, and stand in stark contrast to those who callously took their lives.

I have directed my Administration to provide all necessary resources to support the security of our personnel in Libya, and to increase security at our diplomatic posts around the globe. While the United States rejects efforts to denigrate the religious beliefs of others, we must all unequivocally oppose the kind of senseless violence that took the lives of these public servants.”

Men dette er en alt for mild fordømmelse av det som reelt sett var et angrep på amerikansk jord, og drap på en ambassadør. Det gir også en viss støtte til terroristene.

Utenriksminister Hillary Clinton sa bla. følgende: “[Christopher Stevens] will be remembered as a hero by many nations. He risked his life to stop a tyrant then gave his life trying to help build a better Libya. … How could this happen in a country we helped liberate? In a city we helped save from destruction? This question reflects just how complicated and at times how confounding the world can be, but we must be clear-eyed even in our grief. This was an attack by a small and savage group, not the people or government of Libya”.

Hvis hun mener dette – hvordan kunne dette skje i et land USA hjalp til med å befri – så er hun fullstendig clueless om mentaliteten til militante muslimer.

Og vi tar med et eksempel til, et eksempel som Dagbladet oppsummerte slik: “ Forsvarssjef Martin Dempsey ringte onsdag pastoren og ba ham om å trekke støtten til den islamkritiske filmen «Innocence of Muslims»”.

Disse tre vi har sitert forstår ikke hva deres oppgave er. (Ansvaret faller på presidenten fordi han er den øverste ansvarlige.) De er ledere i USA, og har som sin fremste og viktigste oppgave å beskytte amerikaneres frihet. Dette innebærer at de skal beskytte amerikaneres ytringsfrihet.

Jobben de har innebærer ikke at de skal vurdere hva som er gode og hva som er dårlige ytringer, den innebærer ikke at de skal forsøke å stanse ytringer de ikke liker – deres oppgave er å forsvare ytringsfriheten. At de uttrykker sympati med meningene til mennesker som bruker vold og terror for å stoppe ytringer de ikke liker er helt forkastelig. At presidenten reelt sett sympatiserer med personer som ønsker å drepe amerikanske borgere bare fordi de har ytret seg på en måte som terrorister ikke liker, er helt uholdbart. At utenriksministeren vet null og niks om mentaliteten til ekstreme militante muslimer er urovekkende, men egentlig ikke overraskende. At forsvarssjefen henvender seg til en borger og ber ham ikke benytte sin grunnlovfestede rett til å ytre seg er skammelig.

Daniel Pipes oppsummerer dette slik: “… governments [must] stand firmly on principle: Citizens have freedom of speech, which specifically means the right to insult and annoy. The authorities will protect this right. Muslims do not enjoy special privileges. Leave us alone.

Videre har disse lederne åpenbart trodd at dersom USA er ettergivende overfor terrorister og banditter som fungerer som en lynsjemobb så vil dette mildne dem og gjøre dem mer vennlig innstilt. Dette er det motsatte av sannheten. Dersom slike mennesker møter ettergivenhet vil de bokstavelig talt få blod på tann, og deres terrorisme vil intensiveres.

Ettergivenhet vil bare motivere de som angriper, og dette er noe som er eller burde være velkjent.

Det følgende sitat fra Winston Churchill benyttes ofte for å illustrere dette prinsippet: “An appeaser is one who feeds a crocodile, hoping it will eat him last”, men vi synes ikke det er helt dekkende.

Vi tillater oss å lage en ny variant som etter vårt syn er mer dekkende: “An appeaser is one who does not fight the crocodile but feeds his friends to it, hoping it therefore will not eat him”.

.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2012/09/13/nyheter/politikk/krig_og_konflikter/2...

http://www.towleroad.com/2012/09/clintonlibya.html#ixzz26PtEto6T

http://frontpagemag.com/2012/robert-spencer/christopher-stevens-devoured...

http://www.dagbladet.no/2012/09/13/nyheter/politikk/krig_og_konflikter/2...

http://www.nationalreview.com/corner/316612/terry-jones-and-assault-us-m...