Hvorfor ble sykehusene i Oslo slått sammen? En artikkel i Dagbladet avslører at det var kun synsing som lå til grunn: «Det var ingen reell årsak til at de fire Oslosykehusene skulle slås sammen! Det var bare «noen» som «trodde» at fusjonen skulle føre til bedre kontroll over økonomien ...»

Vi skal straks over til det prinsipielle, men først siterer vi litt mer fra artikkelen i Dagbladet:

« Norges største innenlandske bedrift ble etablert uten gode analyser, planlegging, medvirkning, strategi, mål eller lokalisasjon...

Årsaken til at det går galt er at kostnader og gjennomføringstid undervurderes, at gevinster av sammenslåingen overvurderes og at planleggingen på forhånd er for dårlig. Derfor regnes fusjoner i industrien som svært kostbare og risikobetont.

I Norge finnes ingen konkurranseutsatt helsetjeneste siden de fleste sykehus er offentlige og har mer enn nok pasienter med ventetidsproblemer. Sammenslåing av norske sykehus til større enheter vil derfor kunne medføre en generell risiko for dyrere sykehusdrift. Dette er også resultatet til nå for OUS..» (sitat slutt).

Det var altså noen med makt som syntes at det var en god ide å slå sammen sykehusene i Oslo for å effektivisere og spare menger – stordrift gir jo synergieffekter og mulighet til kvantumsrabatter etc., så derfor må sammenslåinger være en god ide.

Og kanskje er det slik, men i blant er de altså ikke slik. Men poenget er: er det riktig å avgjøre slikt ved synsing?

Synsing er veldig utbredt, og også hos folk som kan sette synsingen ut i praksis. Det som er vanlig er å drive alle mulige virksomheter og å diktere alle mulige rammebetingelser bare ut fra synsing.

Her er noen eksempler på ting som fundamentalt sett i dag avgjøres ut i fra synsing: Hvor bør sykehus ligge? Hva bør flyreiser koste? Hva bør lønninger være? Hvor mye reklame bør det være på TV? Hva bør biler koste? Hvor mange leger bør vi ha? Hvilke rusmidler bør være tillatt? Hvilke avfallprodukter bør resirkuleres? Hvor mange aviser/TV-stasjoner/universiteter bør vi ha?

Alle disse tingene, og et en mengde andre ting, blir i dag avgjort ved at noen setter seg ned og synser, og så blir ulike alternativer vurdert (som regel ikke grundig nok), så blir det fattet en politisk avgjørelse og så må alle rette seg etter det som er blitt bestemt. Og ofte blir resultatet ikke særlig vellykket.

Det dette handler om er å koordinere produksjon, arbeid, forbruk, etc, dvs. det handler om å koordinere det man gjør, det man produserer, det man trenger, det man bruker, for millioner, ja, milliarder av mennesker. Og så er det slik at de aller fleste tror at man kan koordinere dette ved at noen setter seg ned og synser!

Og selv om det svært ofte går galt, så er det fortsatt denne metoden – synsing – som de aller flest basere seg på når viktige beslutninger skal fattes. Som sagt, ofte går dette galt.

Finnes det da noe alternativ? Ja, det finnes et alternativ som ikke bare er svært effektivt, men som også er tvers igjennom moralsk.

Hvis alt som skjer på dette området (produksjon, handel, forbruk) skjer frivillig, dvs. uten at staten bestemmer slike ting som vi nevnte ovenfor, vil de som er direkte involvert bli enige seg i mellom og man får priser og lønninger og produksjonsmengder og plassering av alle typer bedrifter etc. som er resultat av frivillige vurderinger av alle som er direkte involvert og derfor kjenner godt til alle mulige alternativer.

De som er direkte involvert vil da passe på at ting for dem blir så gode som det er mulig når det ses i sammenheng med tilsvarende vurderinger hos alle andre som er involvert.

Da får man det mest effektive resultater som det er mulig å få.

Det er dette som er markedsmekanismen, og den sørger for at de ressursene som er involvert blir utnyttet mest mulig effektivt.

Dette – markedsmekanismen – er alternativet til synsing. Og på alle områder hvor synsing er fraværende og hvor markedsmekanismen råder ser man at man den er effektiv og nyttig. Mens der hvor synsing råder ser vi at det er køer, overproduksjon, mangler, dårlig kvalitet, byråkrati, sommel og rot.

DLF er for full individuell frihet, og dette innebærer respekt for eiendomsretten og at alle mellommenneskelige forhold skal være frivillige Dette medfører at markedsmekanismen skal fungere som en styringsmekanisme for all produksjon og alt forbruk.

Da vil vi slippe de mange skandaler som vi har på de områder hvor synsing styrer, vi vil få kolossale innsparinger, og det vil bli mindre irritasjon og mindre skader hos de som i dagens system ikke får det de trenger. Og slik skandaler som vi ser omtalt i Dagbladets artikkel, og tilsvarende problemer innen NAV, innen skolen, innen pensjonssystemet, innen lønnsfastsettelse, etc. vil bli minimalisert.
.
.
.

.
.
.

http://www.dagbladet.no/2012/05/31/kultur/debatt/helse/sykehus/fusjon/21...