Israel i 1.-mai-togene

Togene 1. mai inneholdt en rekke paroler om ulike politiske spørsmål, men i Bergen var det kun to som handlet om utenrikspolitikk. Begge disse handlet om Israel: “Opphev blokaden av Gaza – Boikott Israel!” og “Staten Israel = Apartheid”.

Som kjent er Israel i krig med grupper som holder til i områdene omkring, og krigen har pågått med varierende intensitet siden 1948. Blant landene som har vært i direkte kig med Isreal er Egypt, Jordan og Syria, men nå er det kun grupper som Hamas og Hizbolla som direkte kriger mot Israel. Disse gruppene holder til primært i Gaza og på Vestbredden. Fra disse områdene/gruppene blir det skutt ut i gjennomsnitt ca fem raketter inn i Israel hver eneste dag. Andre typer angrep, f.eks.utsendte selvmordsbombere, har også forekommet, men er kraftig redusert etter at Israel satte opp et gjerde mot Vestbredden. Isolerte angrep fra enkelte terrorister mot tilfeldige israelere forekommer fortsatt relativt ofte.

Disse gruppenes mål er å utslette Israel og kaste jødene på sjøen, og å erstatte Israels vestlig orienterte demokrati med et islamistisk diktatur.

Når 1.-maiparolene er så kritiske til Israel og er helt tause om Israels fiender må dette bety, siden altså Israel er i krig, at de som som bak parolene støtter Isreals fiender. Vi får ta dette til etterettning.

Ang. blokaden av Gaza, så er dette kun en sjøblokade som har som mål å stanse innførsel av våpen og annet militært utstyr til Gaza. Alle andre typer varer kan fritt importeres til Gaza. 1.-mai-parolene sier da reellt sett at målet er at det skal bli fri innførsel av våpen til Gaza.

Ang. Parolen “Isreal = apartheid” vil vi si at Israel burde ha fri innvandring, slik DLF øsnker for alle land, og at alle innbyggere på alle vis skal være likeverdige i forhold til staten. Men Israel er i krig, og at man da har begrensninger på innvandring fra grupper som er fiendtlig innstilt til Israels eksistens er ikke urimelig. At jøder har en foretrukket stillig i Isreal er opplagt (og det burde etter DLFs oppfatning altså ikke være slik), men så lenge landet er utsatt for angep fra omkringliggende grupper så er dette en forståelig holdning.

Dette er heller ikke unikt for Isreal, andre land i området praktiserer apartheid (for å bruke dette ordet) i langt større grad enn Israel gjør. F.eks. er store områder i enkelte land omkring forbeholdt muslimer. Videre har mange av de andre landene i området et sterkt skille mellom kjønn, dvs. kvinner er enda mer undertrykket enn mennene i flere av landene omkring.

Ingen andre land i området er mer pluralistisk enn Israel er; ingen andre land har reell ytringsfrihet og religionsfrihet i samme grad som Israel har det, ingen andre land her en mer allmenn stemmerett enn Isreal har, ingen andre land har et representativt demokrati, slik Israel har, osv.

Men hvorfor denne opptattheten av Isreal? Hva med andre problemområder hvor et stort antall mennesker blir drept hver eneste dag? Hva med Syria, hvor innpå 15 000 er drept det siste året i forbindelse med opprøret mot diktaturet? Hva med Mexico, hvor innpå 50.000 mennesker er drept og hvor tusenvis av mennesker er kidnappet de siste årene? Hva med de pågående krigshandlingene i Columbia, i Somalia, i Sudan, i Jemen, som har kostet tusenvis av mennesker livet det siste året? Hva med Kongo, Niger, Burundi og Mosambik, hvor levestandarden for barn, kvinner og arbeidere ligger ufattelige langt under levestandarden på Gaza-stripen?

Intet av dette er av interesse for 1.-mai-demonstrantene, i hvert fall ikke de i Bergen.

Med denne ensidige fokus på feil i Israel (som finnes, og som absolutt bør kritiseres, men med samme intensitet som feil i andre land kritiseres), med den støtten til Isreals fiender som parolene reellt sett viser, så kan man lure på om det er noe i påstandene om at antisemittismen igjen er på fremmarsj blant de venstreorienterte.
.
.
.
.

.
.

.

http://www.ba.no/nyheter/article6021692.ece?service=print

http://www.miff.no/norge-og-israel/2012/05/01-Enrystendeopplevelseavpoli...