Støtte til aviser
En av de mange nyttige tingene ved det frie marked er prismekanismen. Den formidler informasjon mellom produsenter og konsumenter: går prisene på en vare opp betyr dette at etterspørselen øker, at det er mer penger å tjene på å produsere/ selge varen, og at flere vil komme med tilbud på denne varen – den økede etterspørselen vil da bli tilfredsstilt. Går prisen ned betyr dette at tilbudet er for stort, at noen vil tape penger og at disse da bør flytte sin produksjon over til andre typer tilbud.
Det frie marked og prismekanismen sørger derfor for at det hele tiden vil bli foretatt korrigeringer slik at tilbud og etterspørsel matcher hverandre så godt det lar seg gjøre, dvs. slik at det som produseres er det folk vil ha, og at det folk ikke vil ha ikke blir produsert. (Dette er en essensialisert fremstilling.)
Men dersom prismekanismen settes ut av spill, f. eks. ved prisreguleringer eller støtteordninger, betyr dette at endringer i folks behov, endringer i folks vaner, endringer i teknologi, etc., ikke vil ha de effekter de bør ha på produksjonen, og at det blir et misforhold mellom tilbud og etterspørsel.
La oss før vi går på dagens tema gi to eksempler. Anton Martin Schweigaards moderniseringspolitikk (i perioden 1845 til 1869 var han den mest innflytelsesrike representanten på Stortinget, men det var hans venn Fredrik Stang, som satt i regjeringen, som i praktisk politikk gjennomførte Schweigaards ideer) innebar bla. støtte til bygging av seilskuter. Schweigaard bidro gjennom sitt engasjement for skipsfarten kanskje mer enn noen annen til å konservere den norske skipsfartsteknologien, dvs. til Norge satset på seilskuter når dampen var i ferd med å gjøre sitt inntog. En historiker stilte spørsmålet «Var det slik at Schweigaards moderniseringsstrategi … bidro til å hemme utviklingen i perioden som fulgte og på lengre sikt?», og svaret på dette spørsmålet er selvsagt Ja.
Et annet eksempel. For noen år siden var skihopping en meget populær sport i Norge, og det ble bygget mange hoppbakker. Men så mistet denne sporten popularitet, og det var en tid hvor det var flere hoppbakker enn aktive hoppere. Dette var mens snowboard var på vei til å bli meget populært, og da var det ingen anlegg for eller støtteordninger som omfattet snowboard.
Så folks vaner endrer seg, teknologien endrer seg, men støtteordninger fører til at tilbudet forblir som det var, dvs. til at systemet blir rigid og utdatert.
Det er noe tilsvarende vi opplever nå. Papiravisene er i ferd med å miste lesere, mens netteavisene overtar. Papiravisene mottar enorme beløp i statsstøtte, mens nettavisene mottar null. Vi siterer fra en kommentar av Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum:
”… Det er tre ganger mer statsstøtte per norske journalist enn det er jordbruksstøtte per bonde! Slik har det vært i flere tiår. Papirleserne dør bokstavelig talt ut i en ende av aldersskalaen, og det kommer ikke nye unge lesere til. …
…hvordan gikk det egentlig med papirproduktene i fjor? Det samlede kjøpet av magasiner og ukeblader falt med 7,0 prosent på ett år med sammenlignbare titler fra 2011. Det totale opplaget for papiravisene falt med 3,1 prosent (vel 85.000 eksemplarer) i 2011. Som om ikke det er nok: «Lesertallene viser en sterkere negativ trend enn opplagstallene for papirutgavene».
Folk slutter altså å kjøpe aviser, men enda flere slutter å lese dem. Årsaken er blant annet at de som faller mest – løssalgsavisene – tradisjonelt har flere lesere per papireksemplar enn de andre. Og: «Færre leser hvert solgte eksemplar, og færre leser hver utgave av avisen – selv om du er abonnent».
Dette er ikke mine ord, det er ordene til papiravisenes egen organisasjon – Mediebedriftenes landsforening. Tror du jeg overdriver, kan du lese selv: Opplaget 2011: nett og mobil vokser – Fortsatt svikt på papir
VG har falt fra 884.000 til 775.000 lesere på ett år, Dagbladet faller fra 431.000 til 376.000, og Aftenposten (morgen) faller fra 663.000 til 629.000 på ett år!
I de samme 15 årene har Nettavisen konkurrert med aviser og kringkasting som har delt 6-7 milliarder kroner i statsstøtte hvert eneste år. Vi får ikke fem øre. Trøsten er at leserne velger å gå dit nyhetene kommer først.
… Det er tre ganger mer statsstøtte per norske journalist enn det er jordbruksstøtte per bonde!
Den direkte pressestøtten på vel 300 millioner kroner er småpenger. De virkelige pengene ligger i momsfritaket. [DLF: La oss skyte inn at det er noe spesielt å omtale fritak for en avgift som en statsstøtte, men la gå.]
Aviser som Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG slipper å betale moms på avissalget, og verdien av denne statsstøtten er rundt 1,7 milliarder kroner – hvert eneste år!
År ut og år inn støtter staten papiravisene med milliardbeløp i momsfritak. Men det hjelper ikke – leserne ønsker ikke å lese på papir, de vil heller ha nyhetene først på nett og mobil.
Statsstøtten til papir er overmoden for skraphaugen. Den burde vært lagt om for mange år siden, og har hindret omstilling fra papir til nett. Nå får vil hele leserflukten som en sjokkbølge.
Selvsagt får det konsekvenser for det journalistiske produktet også. Nettavisene må klare seg med de inntektene de skaper – papiravisene har hatt råd til flere journalister gjennom statsstøtten. …
Norge har omlag 53.000 bønder som deler på 20 milliarder kroner i jordbruksstøtte og skjermingsstøtte.
Norge har rundt 8.000 journalister som deler på rundt 7 milliarder kroner i pressestøtte, momsfritak og NRK-lisens. …” (sitat slutt).
Dette er et klassisk problem på et nytt område. Løsningen er IKKE å innføre en ny støtteordning for nettavisene, løsningen er å avvikle støtteordningene til papiravisene.
Den prinsipielle løsningen er å avvikle alle støtteordninger og alle avgifter, men dette er det bare DLF som er for. Så det er fare for at det vil bli innført en ny støtteordning for nettavsier – med de farene for meningskontroll som dette åpner for – og at skattene blir høyere og at avviket mellom det folk ønsker og det de kan få blir enda større.
Igjen: DLF sier Nei til alle statlige støtteordninger.
.
.
.
.
.
.
.