I dag skal vi kort illustrere et kjent prinsipp med to aktuelle, men helt forskjellige eksempler. Prinsippet er som følger: jo lenger man venter med å løse et problem, jo større blir det og jo vanskeligere blir det å løse. Derfor, problemer bør løses med en gang man blir obs på dem; venter man blir det mer krevende å løse dem.

Grunnen til at man venter er gjerne at man kvier seg for å gå løs på en vanskelig oppgave, og det er også slik at man kanskje håper at problemet vil forsvinne av selv hvis man ikke gjør noe. Iblant er det også slik at problemer bare forsvinner, men det tryggeste er allikevel å løse dem med en gang de oppstår.

Det ene eksemplet er helt aktuelt: en nestleder i Venstre er mistenkt for å ha skjenket og deretter voldtatt en 17 år gammel jente på en partisamling sist helg.

Voldtekt er en grusom forbrytelse, og en voldtektsmann fortjener streng straff. Spesielt ille er dette tilfellet i og med at den mistenkte er en voksen mann i en posisjon hvor man skal ha tillit og autoritet og være et forbilde – det å da oppføre seg på den måten han nå er mistenkt for er en grov forbrytelse og et kolossalt tillitsbrudd.

Man denne saken er ikke kommet som lyn fra klar himmel. Den nå mistenkte har i lang tid oppført seg upassende overfor kvinner i partiet. Et avisoppslag i dag forteller at ”Kvinne sluttet etter tilnærmelser fra NN ...men politikeren fikk en sjanse til”, og et annet oppslag forteller at ”[partiledelsen] ble varslet om seksuell trakassering på 90-tallet … .To unge kvinner trakk seg fra lokalpolitikken på grunn av den voldtektssiktede … ”.

Så i dette tilfellet er det slik at partledelsen har kjent til at denne mannen har oppført seg upassende i minst 15 år, og allikevel har de sluppet ham frem til å bli nestleder! Antagelig har de håpet at problemene ville forsvinne av seg selv, men det har de altså ikke gjort. Resultatet er at de har satt unge kvinner i en forsvarsløs posisjon overfor denne mannen, og at denne mannen ikke har måttet endre sin oppførsel før det har vært for sent. Han vil nå antagelig bli dømt til fengsel. Hadde ledelsen grepet inn tidligere kunne mye av dette ha vært unngått.

Det andre eksempelet er politisk. Statsråd og Senterpartileder Liv Signe Navarsete uttaler følgende i Aftenposten sist mandag (6/2): ”Når vi vet hva eldrebølgen vil kreve, må vi se i øynene at det ikke kommer til å gå bra”. Avisen skriver at ”Navarsete tar knallhardt oppgjør med den norske velferdsstaten. Liv Signe Navarsete (Sp) innrømmer at Regjeringens politikk ikke holder mål i møte med eldrebølgen”.

Hvis vi tolker henne noe mer generøst enn hun antagelig fortjener så tar hun her et totalt oppgjør med velferdsstaten. Det hun sier er at velferdsstaten ikke er bærekraftig, noe som er helt korrekt.

Velferdsstaten er som kjent et system hvor man får rett til å velte egne kostnader og utgifter (til helseforsikringer, til skolegang til sine barn, til pensjonsforsikringer, osv.) over på andre med staten som mellommann, og resultatet vil da nødvendigvis være at utgiftene vokser rasere enn inntektene (det offentliges inntekter er de skatter og avgifter vi betaler). Alle velferdsstater vil derfor etter hvert synke dypere og dypere ned i en stadig voksende gjeld. Som kjent ligger Hellas først i løypa, men like etter kommer Spania, Portugal, Italia, England og USA.

(Ja, man kan ved hjelp av drastiske tiltak på kort sikt komme over på en litt bedre kurs etter kraftige nedskjæringer, men disse er også smertefulle og vil bare utsette problemene, det vil ikke løse dem.)

For å komme over på en bærekraftig kurs må man organisere samfunnet slik at ingen får en rett til å skyve sine kostnader og utgifter over på andre.

Det er kun et system hvor hver enkelt tar vare på seg og sitt, og hvor alle hjelpetiltak er frivillige, at man kan få en utvikling som ikke ender opp med at man sitter med en enorm gjeld.

Svært få går inn for dette i dag, og heller ikke Liv Signe Navarsete, selv om det er ting som tyder på at hun på et vis innser problemene.

Hva bør man gjøre? Bør man flikke litt på dagens system i håp om at det vil rette seg om noen år? Eller bør man legge om slik at man kan komme over på et system som virkelig er bærekraftig, dvs. et system hvor som nevnt over ingen får noen rett til å leve på andres bekostning.

Vi i DLF mener at vi må innse problemene nå og gå inn for å løse dem ved å skifte kurs. Alle andre går inn for den andre tilnærmingen, dvs. enten innser de ikke problemene eller de later som om problemene ikke finnes. Derfor vil de fortsette på den veien som er blitt fulgt i alle vestlige land etter krigen - antagelig i håp om at hvis man ignorerer problemene så vil de bli borte av seg selv.

Men problemer forsvinner ikke av seg selv. Det er slik at jo lenger man venter med å løse dem jo større blir de. Så jo raskere man kommer over på en bærekraftig kurs jo mindre smertefull blir overgangen Og med en gang noen fra DLF sitter i et folkevalgt verv vil vi sette i gang denne viktige prosessen.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2012/02/09/nyheter/politikk/helge_solum_larsen/v...

http://www.dagbladet.no/2012/02/08/nyheter/politikk/innenriks/20143123/

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=100...

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Navarsete-tar-knallhardt-oppgjor...