”Skal en niqabkledt norsk ungdom fra Bærum hindres i å reise på skoleturné fordi nesten alle hater det hun står for” spør Aftenpostens Knut Olav Åmås i artikkelen ”Prinsipper, ikke følelser”. Selv om dette er en lovende tittel så hopper han over det viktigste poenget:

Men la oss først svare på det viktige spørsmålet: Skolene bør ha full rett til å invitere hvem de måtte ønske. Og alle som holder foredrag har rett til å holde det i frihet uten å bli angrepet hverken verbalt eller fysisk. En som har andre meninger kan protestere ved å holde opp plakater, ved å dele ut brosjyrer med kritikk og alternative synspunkter utenfor lokalet, og de kan delta på en saklig måte i en eventuell diskusjon etter foredraget.

Åmås fremstille det som om det et dette som er poenget og at svaret da er det vi har gjengitt ovenfor, men det er det ikke. Poenget er et helt annet, og det er et poeng som Åmås ikke berører.

Vi siterer mer fra Åmås for å gi bakgrunnen:

”Aisha Shezadi (20) har den siste tiden holdt foredrag på ungdomsskoler, økonomisk støttet av Foreningen Les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). I den heldekkende svarte kjortelen er bare øynene hennes synlige.

De siste dagene har det kommet sterke reaksjoner på at en kvinne i niqab holder slike foredrag. Turneen "promoterer religiøst ytterliggående", sier professor Kjell Lars Berge, tidligere leder i NFF. Det synspunktet skjønner jeg ikke. En foredragsturné er en infrastruktur, en arena, slik en avisoffentlighet er det. Så sier Berge videre, til Klassekampen i går: "Muslimer i Norge er en utsatt minoritet, og vi trenger ikke å klistre slike typer til dem." Utsagnet smaker av paternalisme.

Kritikerne blander kortene og tenker ikke prinsipielt nok. Det gjorde også forfatter og yrkesmilitær Morten Skårdal da han mandag ga en ungdomsbokpris som han i 2010 fikk for boken Fittekvote, tilbake til Foreningen Les – i protest mot foredragsstøtten deres til Aisha Shezadi. Vil han at organisasjoner som gir støtte til noe skal stille seg bak innholdet i det støtten brukes til, enten de er statsfinansierte (som Les) eller ikke (som NFF)?

… Aisha Shezadi er en bokstavtro, dogmatisk muslim som tilhører en streng minoritet. Jeg står veldig langt fra henne i meninger. Men hvis man ønsker å arbeide imot meningene hennes, må hun først få uttrykke dem. Jeg har ikke funnet at hun noen steder har oppfordret til vold eller lovstridige handlinger. Likevel trekker kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende i går en parallell til massemorderen Anders Behring Breivik. Og de som støtter skoleforedragene "legitimerer vold", mener Sandvik. I det siste tilfellet tenker hun trolig på Shezadis sympati for Taliban i Afghanistan, som er frastøtende.

Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler. …

Skolene som inviterer henne gjør det trolig av prinsipielle grunner, for å møte hennes meninger direkte. Hun møter en mengde kritiske spørsmål fra aktive elever. For meg høres dette ut som en skole i demokrati og opplysning: Ikke ekskludere og kaste noen ut, men møte argumenter med argumenter. …” (sitat slutt).

Denne unge damen går i niqab av ideologiske grunner, og hun støtter Taliban i Afghanistan. Hva slags styre var Taliban? Kort fra Wikipedia: ”While in power, the Taliban enforced one of the strictest interpretations of Sharia law ever seen in the Muslim world”.

Aisha Shezadi støtter altså den groveste kvinneundertrykkelse: kvinner får ikke ta utdannelse, de får ikke gå til mannlige leger (og hvor mange kvinnelige leger er det i slike land?), de kan heller ikke gå utenfor hjemmet uten å ha en mannlig slekting med seg. Og de kan ikke selv bestemme hvem de skal gifte seg med. Ellers er det ingen frihet på noe område, og det er dødsstraff for homofili og for frafall fra islam.

Det er den type regime hun støtter. Ja, vi sier det igjen: hun har all rett til å reise rundt og preke dette synet. Hun har rett til å gjøre det i full trygghet, dvs. hun har rett til å reise rundt og fortelle om dette uten å bli angrepet, trakassert og på andre måter behandlet dårlig.

Men har hun rett til å gjøre dette på skattebetalernes regning? Vi vil si at hun ikke har det. Det er galt å bruke skattebetalerne penger på å finansiere at noen reiser rundt og preker et politisk syn.

(Pengene komme fra Foreningen Les og fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og slike foreninger mottar som regler store beløp i statsstøtte.)

Så norske skattebetaleres penger går altså med til at en person skal være med på å spre propaganda om det mest barbariske og kvinneundertrykkende regime verden har sett. Hva blir det neste? At Holocaustfornektere får penger fra staten til å reise omkring og fortelle som sitt jødehat, om sitt syn på jødiske konspirasjoner om å overa verdensherredømmet, og om at Holocaust var en bløff?

Uansett er DLF sterkt imot at statlige penger skal brukes til å spre politisk propaganda, spesielt hvis den er frihetsfiendtlig.

Det er dette som er poenget: Aisha har all rett til å reise rundt og fortelle om sitt syn, men hun har ingen rett til å gjøre det for skattebetalernes penger.

Og om det er private penger med i bildet (og det er det) så er vi svært skeptiske til at foreninger som Les! og NFF vil bruke sine penger til å spre propaganda for Taliban og militant islam. Men de har all rett til det, selvsagt. Men å ikke gi henne slik støtte er ikke å hindre henne, slik Åmås antyder.

.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Prinsipper_-ikke-folelser...

http://www.dagbladet.no/2012/01/29/nyheter/utenriks/canada/eresdrap/1999...

http://www.dagbladet.no/2012/01/29/nyheter/utenriks/selvmordsbombe/selvm...