FrP, Nobelkomiteen og Hagen - hva det egentlig handler om

Carl I. Hagen hadde et sterkt ønske om å bli medlem i Nobelkomiteen. I så fall måtte han avløse Inger Marie Ytterhorn, som har sittet for FrP i komiteen i to perioder.

Ved avstemningen i FrPs Stortingsgruppe fikk Ytterhorn 25 stemmer, Hagen fikk 6. Hagen var sterkt misfornøyd med dette, han trakk seg fra alle rikspolitiske verv i FrP, og gikk stort ut i avisene med sin misnøye og kritikk av ledelsen.

Partileder Siv Jensen svarte formelt sett helt korrekt at ”vi i FrP gjør ikke avtaler på bakrommet, dette var en åpen og demokratisk avgjørelse og gruppen valgte å gå for Ytterhorn”.

Hagens utspill i media fikk stor plass i alle nyhetsmedier: TV2-nyhetene, Dagsreveyen, Dagbladet, VG, etc.

Kommentatorer mente at Hagen ikke burde ha gått ut slik han burde tatt nederlaget som en mann og ikke sette, som en kommentator sa det, ”verdensrekord i sutring”.

Man kan koble dette opp mot FrPs sedvanlige klønethet i å takle vanskelige saker, vi vil bare minne om den helt håpløse håndteringen som FrPs ledelse viste i Søviknes-saken, i Birkedal-saken, i Hoksrud-saken, mfl. Klønetheten i denne saken – både fra ledelsen og fra Hagen - er minst like stor.

At Hagen også har tabbet seg ut en rekke ganger i de siste, aller sist i forbindelse med hans kandidatur som Oslos ordfører ved høstens valg, og utspillene etter 22. juli, viser at han ikke lenger har det fingerspitzgefűl som var hans varemerke i mange år og som gjorde ham til en av de beste politikere Norge har hatt. Han burde for en god stund siden ha innsett at hans tid er forbi og tatt konsekvensen av det og trukket seg fra alle sentrale posisjoner.

Men det ligger mer bak her. Dersom Hagen og Jensen virkelig hadde gått inn for det ville de klart å skrape sammen et flertall i gruppen for Hagan. Men Jensen ville åpenbart ikke det. Elementer som å vise at det nå er Jensen som er sjef, en lojalitet overfor Ytterhorn som ønsket å forstette, etc., spiller nok noe inn i vrakingen av Hagen, men hovedbegrunnelsen for vrakingen av Hagen er nok politisk.

Ca 1990 la Hagen opp til en opportunistisk linje for FrP, og Jensen har fortsatt denne linjen etter at hun avløste Hagen som formann, målet var å bli størst mulig. Liberalistene, som tidligere hadde en betydelig innflydelse over FrPs politikk, ble kastet ut fordi de sto i veien for dette målet. Senere kom det flere utrenskninger, og dette skjedde sammen med en prosses som innebar at FrPs politiske kurs ble drastisk lagt om i retning av sentrum.

Partiets økonomiske politikk skiftet derfor fra å ha visse liberalistiske elementer til å bli en sosialdemokratisk politikk nærmest identisk med den alle de andre partiene på Stortinget har.

Men det var ett område hvor FrP skilte seg ut: innen utenrikspolitikken har FrP i det store og hele støttet Israel og USA.

Dette standpunktet er blitt vanskeligere å selge i dag.

Nobelkomiteen drive reelt sett utenrikspolitikk. Den har gang på gang delt ut priser til personer som har vært sterke motstandere av USAs utenrikspolitikk. Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland har til og med eksplisitt sagt at enkelte priser er utdelt som en kritikk mot USA. Det er all grunn til å tro at Nobelkomiteen, dersom den har den nåværende sammensetningen, vil fortsette i dette sporet.

Dersom Hagen hadde kommet inn i komiteen, derimot, ville Jagland fått en verdig motstander, og Nobelkomiteens antiamerikanske linje neppe kunnet fortsette i samme grad som tidligere.

Dette ville skapt negativ oppmerksomhet omkring Hagen og FrP, og dette ville være i strid med den nåværende ledelsens ønske om å komme i regjering fra 2013.

Grunne til at FrPs gruppe valgte å si Nei til Hagen har å gjøre med FrPs regjeringsambisjoner for 2013.

Ja, etter FrPs kursomlegging, som begynt ei 1989, og som fortsetter i dag, er FrP blitt stort, og muligens kan det komme i regjering fra 2013. Men dette partiet er da et helt annet parti enn det var i 1989, det er et parti som mht økonomisk politikk, innenrikspolitikk og utenrikspolitikk er nærmest identisk med de andre partiene.

Å få FrP i regjering vil derfor ikke innebære noen endringer som vil innebære lettelser eller forbedringer for de som lever og bor opp oppholder seg og jobber i Norge. Det vil heller ikke innebære en forbedring av Norges utenrikspolitikk.
.
.
.
.
.
.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=100...

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Pstr-Hagen-ble-advart-m...