Fridtjof Frank Gundersen

I går kom beskjeden om at Fridtjof Frank Gundersen var gått bort, 77 år gammel. Vi bringer her en omtale som er bygget på et kapittel i Vegard Martinsens artikkel om liberalismens historie i Norge.

F. F. Gundersen (f.1934) var kjent som økonomisk liberalist allerede fra
slutten av 60-tallet. Gundersen, som var professor i juss ved
handelshøyskolen i Bergen, skrev ofte i Morgenbladet, Farmand,
Aftenposten og Kapital. Han var opprinnelig med i Høyre, men meldte
seg ut med brask og bram en gang på 70-tallet. Han stilte på valglister
for FrP fra 1981, men meldte seg ikke inn i partiet før ca 1990. Omkring
2000 tilhørte han en gruppe som Hagen ikke lenger ønsket å ha i partiet.
Noen av disse ble ekskludert, men Gundersen meldte seg ut.

I 1981 utga han en samling av mange av sine ypperlige artikler, ”Om
å bruke andres penger – en innføring i norsk parasittøkonomi”, og de
hadde titler som «Hvorfor NORAD bør nedlegges», «Falskmyntere fra
Mephisto til Keynes» og «Studentene med sugekopper på Staten». Han
skrev også en serie på fire briljante artikler i Morgenbladet i april 1980
som svar på Erik Dammans idiotiske ”Revolusjon i velstandssamfunnet”,
en bok som var ment som en mer stringent og teknisk videreføring av
argumentene i den dessverre meget innflydelsesrike boken” Fremtiden i
våre hender”. Dammans prosjekt går kort fortalt ut på at man bør
ignorere økonomiske lover og økonomiske årsakssammenhenger, og når
Gundersen fastslo at forsøkte man dette ville det ende med katastrofe,
svarte Damman kun at «vi kan ikke gi opp, vi må forsøke å skape en
bedre verden» (dette er ikke et ordrett sitat). Dammans prosjekt er altså
intet annet enn ren ønsketenkning.

Gundersen var selvfølgelig en intellektuell kapasitet, men han var
kun økonomisk liberalist og på flere områder hadde han eksplisitt ikkeliberale
standpunkter. Han likte å få oppmerksomhet, og klarte det også,
men aldri på viktige saker. For eksempel fikk han store oppslag i
Dagsrevyen og i avisene da han varslet at han skulle ta med seg en
vinflaske mer enn norsk lov tillot gjennom tollen; han hevdet at han
hadde rett til dette i og med visse EU-bestemmelser som Norge hadde
godtatt.

Dagbladet hevdet en gang at siden Gundersen var en intellektuell
kapasitet, så burde man kunne forvente visse interessante ting fra ham i
politikken, men dessverre drev han kun med det Dagbladet beskrev som
«snurrepiperier». Allikevel holdt han en rekke gode innlegg fra
Stortingets talerstol, og han samlet noen av disse i boken ”Fri og frank på
tinget”.

Det er hevet over tvil at Gundersen var en viktig person i den norske
liberalismens historie, men dessverre fikk hans karriere en uheldig
avslutning. Etter utmeldelsen av FrP i 2001 lot han seg lure til å
«overta» Det Liberale Folkepartiet. Gundersen, som nå ikke lenger var
med i FrP, ønsket å stille til stortingsvalget høsten 2001, men han ønsket
ikke å stifte noe nytt parti på grunn av det betydelige arbeid som er
forbundet med å stifte et parti (for eksempel må det samles inn et stort
antall underskrifter fra sympatisører). Det enkleste ville være å overta et
lite parti, legge om partiets politikk, og så stille til stortingsvalget under
dette partiets navn – da ville man slippe å samle inn underskrifter etc.

Da var det at en person som påstod at han «eide» DLF, Tor Ingar
Østerud, tok kontakt med Gundersen og sa at han var villig til å la
Gundersen og de andre eksFrPerne overta DLF. Avtalen mellom disse
ble inngått over en kopp kaffe som Gundersen spanderte på Østerud, og
overtagelsen ble humoristisk fremstilt i pressen som om Gundersen
kjøpte DLF for en kopp kaffe. Østerud hadde riktignok en gang sittet i
DLFs sentralstyre, men han hadde ingen eiendomsrett til DLF.
Gundersen ble visstnok raskt fortalt at han hadde blitt lurt til å kjøpe
tyvegods, men han fortsatte allikevel å kjempe for retten til DLF. Ulike
versjoner av denne saken var for retten flere ganger, og Gundersen led
nederlag hver eneste gang. Prosessen ble etter hvert en farse.

Som sagt var Gundersen kun liberalist mht økonomisk politikk, på andre områder var hans standpunkter preget av helt andre verdier. Uansett, Gundersens to bøker nevnt over er verd å lese.