”Større forskjeller enn vi hadde trodd” sier forsker i en artikkel i Aftenposten i går, 7/11. Bakgrunnen er en stor reportasje om forskjeller på eldreomsorgen i kommunene.

Noen kommuner, gjerne de små, har et svært godt tilbud, mens mange av de store kommunene ikke har et tilbud som er fullt så godt: ”… noen kommuner har en sykehjemsdekning på mindre en 5 % for befolkningen over 80 år, mens de beste har opp mot 100 % dekning”. (Disse forskjellene gjelder ikke bare eldreomsorg, noen kommuner har bedre skoletilbud, bedre barnehagetilbud, bedre skoletilbud, et.)

Hvorfor er det slik? Forskeren, som er ansatt ved UiO, sier at de små kommunene har råd til å gi et bedre tilbud fordi ”de får høye statlige tilskudd – både småkommunetilskudd, ofte distriktstilskudd og mange har gjerne høye inntekter fra kraftbeskatning i tilegg”.

Så tilbudet er avhengig av hvor man bor. Bor man i en liten kraftkommune (dette er betegnelsen på kommuner som eier kraftverk og som får ekstra inntekter ved å selge strømmen til en pris som er høyere enn den ville ha vært i et fritt marked) er tilbudet som regel langt bedre enn det er i en stor kommune som hverken ligger i distriktene eller eier kraftverk.

Men dette innebærer store forskjeller. Hvorfor er det ingen som protesterer mot dette? Hvorfor får vi ikke stadige avisoppslag med titler som ”forskjells-Norge” hvor det settes fokus på disse forskjellene?

En del av svaret er at disse forskjellene er helt annerledes enn de forskjellene det vanligvis skrives om og som derved mer ellet mindre direkte kritiseres.

Den type forskjell som Aftenposten fokuserer i artikkelen nevnt over er et resultat av tilfeldigheter: tilbudet avhenger av hvor man bor.

Men den type forskjeller som blir utsatt for kritikk – at noen er rikere enn andre, at noen har større hus enn andre, osv, det er ikke et resultat av tilfeldigheter, det er et resultat av arbeid og verdiskapning. De som er rike har som regel selv arbeidet for å bli rike, og det er dette som kritiseres: har du et godt tilbud fordi du er født i en bestemt kommune så er dette greit og ikke kritikkverdig, men dersom du har arbeidet deg opp til å bli rik ved egen innsats og egen verdiskapning så er det egentlig noe galt med dette.

Denne holdningen er et uttrykk for en grunnleggende egalitarianisme, en ideologi som er sterkt utbredt i Norge (Jante-loven er en variant av denne ideologien).

NB denne ideologien gjelder i mindre grad innen egentlig uviktige område som sport og underholdning, men innen normal og viktig og sunn virksomhet som verdiskapning er den meget utbredt

Som sagt, denne ideologien er meget utbredt i Norge. Men det finnes ikke så mye som et snev av den i DLF.

DLF er for full individuell frihet, og vi godtar fullt ut de forskjeller som måtte komme ut av dette. Men dette vil være er forskjeller som skyldes egen innsats, og forskjeller som skyldes slike tilfeldigheter som hvor man bor vil ikke spille noen rolle i det hele tatt. Forskjeller som er resultat av egen innsats er rettferdige, mens forskjeller som skyldes uunngåelige skjevheter i offentlige støtte- og skatte- og overføringsregler er urettferdige.