Lynsjingen av Gadaffi
”Sic semper tyrannis” er et latinsk uttrykk for en gammel sannhet som oversatt til norsk betyr noe sånt som “slik går det med tyranner”(uttrykket ble visstnok først brukt av de som drepte Julius Cæsar.) Vi er derfor ikke overrasket over den skjebne som ble Libyas tyrann gjennom mer enn 40 år, Muhammar Gadaffi, til del. Når han har tyrannisert sine undersåtter på de mest barbariske måter så er det ikke overraskende at de svarer med samme mynt når de får sjansen.
Men vi er ikke tilfreds med dette, dette burde ha skjedd annerledes. Dette angår oss til en viss grad siden avsettelsen av Gadaffi skjedde med hjelp av militær innsats av NATO.
At Gadaffi fortjente å bli henrette er det ingen tvil om, men før dette burde han blitt behandlet på en sivilisert måte. Det som skjedde nå var – og vi utelater en mengde detaljer – at en gammel mann ble dratt ut fra et lite skjulested og så ble han slått og sparket og spyttet på av en opphisset mobb før han ble skutt i hodet.
I ettertid er det fra fremtredende libyere kommet utsagn som tyder på at dette ikke var slik det burde skjedd, men noen av forslagene som er kommet fra enkelte om hva som burde skjedd er omtrent like ille: «Gadaffi skulle vært levende og innestengt i et bur her på martyrplassen».
At lynsjing skjer er et tegn på at samfunnet er barbarisk, og man kan vel egentlig ikke vente annet etter at en barbarisk tyrann som Gadaffi har styrt landet i flere tiår.(Vi sier dog ikke at Gadaffi var årsaken til denne tilstanden, han var et uttrykk for den: dersom barbariske verdier dominerer i en befolkning vil styret være barbarisk, dersom siviliserte verdier dominerer vil regimet også være sivilisert )
Hvordan burde det ha skjedd? Det var langt bedre, nærmest ideelt, det som for ikke lenge siden skjedde med en tyrann som var på samme nivå som Gadaffi, Saddam Hussein. Han måtte også rømme etter en krig, han ble funnet i et skjulested, og han ble tatt til fange av amerikanske soldater. Deretter ble han tatt hånd om av et rettsapparat som i dette tilfellet fungerte omtrent slik det skulle. Saddam ble stilt for retten av en irakisk domstol, dømt til døden og henrettet.
Men det var et par ting som ikke var slik det burde være: Saddam ble utsatt for en legeundersøkelse, og filmopptak av denne ble sendt på TV. Å vise slike opptak på TV var helt unødvendig og ydmykende overfor Saddam på en privat måte.
Dessuten burde Saddam ikke blitt stilt for retten. Rettssaker har man for å undersøke på en formell og grundig måte hvorvidt en mistenkt kriminell er skyldig eller ikke, samt å avgjøre straff.
Saddam var ikke en vanlig kriminell, det var opplagt at han var skyldig, og straffen burde være henrettelse. En rettssak var derfor ikke nødvendig. Videre, en rettssak mot avsatte tyranner blander sammen de to helt forskjellige kategoriene krig og kriminalitet og sender signaler om at regler for den ene kategorien kan benyttes i den andre. Dette er helt feil. Under og etter en krig må man gjerne forhøre krigsfanger, mens fiendtlige ledere (i land som har gått tilangrepskrig mot en) kan man med full legitimitet henrette når de er tatt til fange etter at krigen er avsluttet. Det er helt feil å stille dem for retten som mistenkte som muligens skal kunne frifinnes. Prosessen som avsetter en tyrann er en krig og ikke leting etter en mistenkt forbryter.
Er da dette noen gang gjort korrekt? Ja, det finnes faktisk ett eksempel fra ikke så mange tiår siden. Romanias diktator Nikolai Ceaucesco ble avsatt etter et folkelig opprør omkring 1990. Han forsøkte å rømme og ble tatt av det militæret. Resten skjedde etter boka: Han ble stilt for en militær standrett ledet av en underoffiser, han ble etter en meget kort prosess dømt til døden og henrettet etter meget kort tid. Dette var helt korrekt!
Men vi må si at vi ikke synes så veldig syn på Gadaffi, han var en tyrann og ble utsatt for noe tilsvarende som han hadde utsatt svært mange av sine undersåtter for. Det som er viktig er de signaler som en slik hendelse gir – blir den nye orden sivilisert eller blir det et nytt barbarisk tyranni? Det er nå store endringer på gang i denne delen av verden. Først ute var Irak, og etter dette har det vært opprør i en rekke land, og i noen av dem er det kommet regimeskifter, bla. Tunisia, Egypt, Libya, Syria, Iran (i de to siste er det ennå ikke skjedd skifte av regimer).
Mange av de som er avsatt var nonelunde sekulære: Saddam, Mubarak, Gadaffi, og disse ble avvatt, mens regimet i militant islams fyrtårn Iran klarte å slå ned det folkelige opprøret som startet for et par år siden.
Hva betyr dette? At de fanatisk religiøse lederne i Iran er mer hensynsløse enn de sekulære lederne og derfor lettere kan slå ned folkelige opprør? At opprørerne ønsker mindre sekularitet og mer religion i statsstyret? Blir disse landene nå siviliserte samfunn med betydelige innslag av individuell frihet, eller følger de Iran og blir religiøse diktaurer? Det er dette som er et av vår tids mest interessante og viktige spørsmål.
Vi lever i en historisk brytningstid, og dette er kanskje mer spennende enn man kan leve komfortabelt med. Som en gammel kinesisk forbannelse sier det: ”Måtte du leve i interessante tider”.
.
.
.
.
http://www.dagbladet.no/2011/10/23/nyheter/libya/muammar_kadhafi/utenrik...
http://www.dagbladet.no/2011/10/23/nyheter/utenriks/libya/18736224/