Vi kan ikke klare oss uten entreprenører. Entreprenører er de som omsetter ideer i praksis, dvs. det er de som ut i fra en god ide skaper produkter og tjenester og gjør dem tilgjengelige for alle som ønsker å kjøpe dem.

Vi tar med noen definsjoner, hentet fra Wikipedia: “An entrepreneur is a person who has possession of a new enterprise, venture or idea and is accountable for the inherent risks and the outcome of a product.” En mer essensialisert definisjon er gitt av Jean-Baptiste say: "The entrepreneur shifts economic resources out of lower and into higher productivity and greater yield."

I historien finner vi mange store entreprenører. I dag er vel Steve Jobs den mest kjente og beundrede, men vi har også hatt folk som Thomas Edison og Henry Ford.

Vi skylder alle disse stor takk, de lager produkter som vi alle liker og etter hvert vanskelig kan klare oss uten. (Dette gjelder ikke bare disses direkte kunder, men det gjelder også alle som bruke produkter som er i større eller mindre grad inspirert av de bragder som slike folk har utført.)

Men entreprenører finnes på alle nivåer. Om man bare skaffer seg en lastebil og tilbyr seg å transportere varer for folk så gjør man dermed et betydelig innsats for andre – og egen! - velstand.

Så vi setter stor pris på entreprenørene. Men det er ikke så mange i Norge som gjør det.

I Norge er alle, men spesielt entreprenører, underlagt regelverk som er så kompliserte at det nærmest er umulig å gjøre noen ting, og hvor straffen er meget streng dersom man trår så vidt feil.

Det finnes en rekke tilfeller hvor personer har forsøkt å starte enkle bedrifter, og hvor de sannsynligvis har hatt det talent som har vært nødvendig for å drive en slik business på en god måte, men hvor de ikke har jatt full oversikt over konsesjonsregler og skatte- og avgiftsregler, og trår man feil her, da er ikke statens maktapparat nådig.

Vi siterer et par lange historier hvor entreprenører forteller om hva det er blitt utsatt for av det offentlige.

Historie 1) ”… jeg vet hvor enkelt dette systemet fungerer når de først skal knekke deg. Jeg tok over en bil fra et Nasjonalt firma som jeg jobbet i da de ikke hadde råd til å ha egne biler lenger. Alt var flott de første måndene til bilen var nedbetalt. Allerede da hadde en gammel dame som satt som kommunekasserer funnet ut at jeg skal betale mer forskuddskatt enn det jeg hadde i total inntekt per måned. Jeg klagde men ble ikke hørt. Dette medfører jo at jeg fikk fort noen hundre tusen i gjeld. I den perioden jobbet jeg så mye at jeg ikke tenkte en tanke om å hyre meg en advokat. Dette skjedde i 1990. I 1992 ga jeg opp da jeg ble lam i venstre fot og ikke klarte arbeidsdagen lenger. Da begynte dansen.

I juli 1992 sendte jeg inn sluttmelding til kommune og fylkeskommune og ga beskjed om at bilen var ute av drift og hela mi var ødelagt. Alt ble veldig stille til våren 1993. Da hadde jeg ikke hatt arbeid men gikk delvis på sosialstøtte og tilfeldige jobber. Da slår skattekontoret i fylket meg konkurs da de mente jeg hadde drevet firma enda, I mai 1993 fikk jeg en dom for å ha drevet et firma i ett år uten regnskap og hadde da mange hundre tusen i gjeld til kommune og 50 000 til fykeskommune i moms for penger jeg ikke hadde tjent. Lastebilen ble hentet og taksert for 150 000 kroner 10 dager før jeg ble slått peronlig konkurs. Dagen etter ble den solgt for 50 000 kroner til en kjeltring. Når du blir dømt i tingretten så har du ikke mulighet til advokat i konkurssaker. Da hjelper ærlighet veldig lite!

Nå begynner gjeldshelvete! Det pågår enda i 2009 selv om vi nå har fått en gjeldsordning vi ikke kan leve med og neppe klarer å oppfylle. Staten gir og tar og tar! Det verste er at denne staten også tar liv i tusentall.”

Historie 2) "Evig fattigdom!

I 1988 var jeg 34 år og i mine absolutte beste og mest kreative år. Det året fikk vi også vår sønn, så jeg kan godt si at det var det beste året av mitt liv. Jeg jobbet 14 timers arbeidsdag, 6 dager i uka, og den 7 dagen gikk med til nødvendig vedlikehold og papirarbeid.

Jeg fikk en livstidsdom i 1993 etter at jeg fikk ryggprolaps og etter 6 måneder mistet kontrakter til et selskap som kunne levere litt billigere ble jeg slått konkurs. Jeg hadde kun gjeld på hus og litt gjeld til stat og kommune i form av skatt og moms. Man kan aldri reise seg igjen fordi gjelden økte fort til det tidoble. En livstidsdom for at jeg gjorde det som næringsminister Børge Brende nå oppfordrer alle ungdommer til.

Sitat: «Det største du kan gjøre for landet ditt, er å skape din egen arbeidsplass, og kanskje noen til?»

Det eneste jeg tenkte på den gangen var å brødfø min familie! Over halvparten av alle firma i landet er personlige firma. Det vil si at eierne har tatt en alt for stor risiko. De har satset alt de har ˆ også hus og hjem. Ingen tar så stor risiko, lovprist av samfunnet. Og ingen ˆ ikke en gang mordere av verste slag ˆ blir straffet så hardt hvis de mislykkes. Hvis du greier å skaffe deg en jobb tar staten alt utenom 4000 kroner for resten av livet. Hvorfor fikk jeg ikke gjeldsordning? Jeg kunne ikke søke gjeldsordning.

Det var en regel som sa at om offentlig gjeld utgjorde mer enn 60 prosent av totalgjelden og ved at huset vårt måtte selges med stort tap så ble dette både privat og firmagjeld og da får man ikke gjeldsordning i Norge. Det endte med at jeg i 1997 fikk hofteproblemer og osteoporose i benet og 7 år med attføring, før jeg til slutt ble uføretrygdet pga. alvorlige psykiske problemer som få i familien kjenner til! Jeg ble så syk at jeg sluttet å spise og var på vei ut av denne verden. Dette kunne endt riktig galt hvis ikke min kone som også ble uføretrygdet av samme problemene og god sønn hadde vært støttende, hele tiden. Da jeg fikk etterbetalingen i forbindelse med uføretrygdingen ble disse pengene selvfølgelig inndratt av det offentlige. Disse pengene kunne hjulpet mye på muligheten til å komme seg litt ovenpå. Systemet som våre rikspolitikere fremelsker i dag tar liv!

Til dere unge: Snu ryggen til Næringsministere som prøver å lokke dere ut i en slags grundervirksomhet som tar livet av folk! Denne markedskommunismen som Høyre, Venstre og Krf. står for er bare umenneskelig! Når du får problemer så legger de ikke 2 pinner i kors for å hjelpe deg ut av rotet som politikerne selv prøver å sette i gang med sitt entreprenørskap som de nå vil ha inn i barneskolen! Min familie klarte å holde sammen selv om vi ikke kommer i arbeid mer, så viser dette brevet at dette koster samfunnet milliarder i trygder og tapt inntektskatt hvert år i forhold til hva en konkursloven for private ville gjøre. Det kommer ikke til å skje noe så lenge vi har et Stortingsflertall som ikke har empati med andre enn seg selv, og ikke klarer å se hva som koster penger i Norge! Sløsingen med menneskers liv og penger er det eneste de er gode til! Det eneste den sittende regjering har gjort for mennesker som meg er å øke de statlige gebyrene for folk som får betalingsproblemer slik at de aldri klarer å komme seg på fote igjen.

De sier de skal styrke betalingsmoralen. Det de gjør er at folk som går personlig konkurs blir varig ute av stand til å gjøre opp fro seg for resten av livet. Det ser ikke ut til at politikerne er i nærheten av å forstå den virkeligheten og de tragedier som utspiller i tusenvis av hjem og på sosialkontorene. Enkelte sosialkontor oppfordrer ektepar til å skille seg. På denne måten blir far evig ute av stand til å ha kontakt med sine barn fordi han ikke har penger, men kun en voksende bidragsgjeld. Vi må nå kreve at mennesker får beholde sin verdigheten når vi lever i et kristent land med et kristelig parti i regjering som stemmer imot at folk i det hele tatt skal få leve!

Hvorfor blir disse innleggene mine stoppet av pressen? Jo det er fordi Bondevik ikke skal bli så skamfull. Det er vi som skal leve i evig skam! Dette er Bondeviks kamp for fattigdom!!!!”

Sitat slutt. Historiene er hentet fra www.statensofre.no

Vi synes dette er forferdelig. Her er det pågående og ivrige unge mennesker som ønsker å gjøre en jobb, og så kommer de i en helt umulig situasjon hvor deres liv nærmest blir ødelagt - pga. regler fra det offentlige.

Men dette er det resultat som velferdsstaten nødvendigvis må føre til (en mer detaljert fremstilling av hvorfor det må gå slik er å finne andre steder på stemDLF.no, bla. her http://stemdlf.no/node/4946 )

Vi føler sterkt med de som blir ødelagt pga skadelige lover og regler. Men det eneste partiet som vil ha det annerledes, det eneste partiet som vil ha frihet også for entreprenører til å skape verdier, til å ta sjanser og til å gjøre sitt for å lykkes og til å tjene penger hvis det går godt, og til å risikere det man har satset dersom det ikke går godt, det er DLF.

Og la oss ha presisere at det vi ber om er ikke støtteordninger eller hjelpeordninger eller et ombud for entreprenører, det vi må ha er frihet for entreprenører (og alle andre). Man må ha muligheten til å inngå avtaler og tjene penger (og evt tape penger) uten at det offentlige blander seg inn (på annen måte enn å opprettholde kontrakter dersom tvister skulle oppstå).

DLF er for frihet, inkludert frihet for entreprenører til å skape og tjene penger! DLF er absolutt imot et system hvor man blir sittende igjen med stor gjeld til det offentlig etter at man har tapt alt.

Hvis du vil markere at du vil gjøre det enklere for våre entreprenører: stem DLF!
.
.
.
.

http://www.statensofre.no/?p=25